Kronikk

Vi vet hva som trengs i det psykiske helsevernet

  • Kirsten Rasmussen
    Professor emerita
  • Randi Rosenqvist
    Psykiater
  • Karl Heinrik Melle
    Psykiater
Noe vold vil man kunne forhindre, men en nullvisjon er urealistisk, skriver kronikkforfatterne.

Det man trenger, er raske tiltak innen rammen av dagens lovverk, uavhengig av mer langsiktige planer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Drap og andre alvorlige voldshandlinger begått av personer med alvorlig psykisk lidelse skaper store overskrifter i pressen og sterk bekymring hos befolkningen.

Man oppretter tilsynssak. Det er vel store muligheter for at det blir nedsatt et utvalg. Det siste har man lang erfaring med.

Forslag om 11 tiltak

I 1998 ble det oppnevnt et utvalg som skulle vurdere om det hadde vært tilfeller av systemsvikt i helsevesenet, sosialtjenesten, kriminalomsorgen eller andre deler av offentlig tjenesteyting som hadde medvirket til at utilregnelige hadde begått alvorlige voldshandlinger.

«Rasmussen-utvalget» avga sin rapport 10. desember 1998. Utvalget tok utgangspunkt i Helsetilsynets prosjekt «Drap begått av utilregnelige i årene 1994, -95 og -96», ved overlege Randi Rosenqvist.

Både rapporten og Helsetilsynets vurderinger av den etterlot et klart inntrykk av at problemets kjerne er for sen intervensjon i sykdomsforløp. Dessuten at pasienter utskrives til en mangelfull oppfølging og et mangelfullt tilbud.

Rapporten munnet ut i et forslag om 11 tiltak. De inkluderte økt bruk av vurderinger av tilleggskriteriene i psykisk helsevernloven og bedre kommunikasjon mellom instanser og nivåer. Likevel ble intet fulgt opp, snarere tvert imot.

Sengekapasiteten ble ytterligere redusert. Fra 2001 ble det innført ytterligere begrensninger på hvem som kunne innlegges i psykiatrien uten eget samtykke.

Nytt utvalg ti år senere

Ti år senere skjedde det igjen. Etter flere tragiske hendelser ble gjerningspersonens psykiske lidelse/rusproblem trukket frem i medieomtalen av sakene. Etterpå ble det igjen reist spørsmål om hvorvidt svikt i tjenesteapparatet kunne være en medvirkende årsak til slike tragedier.

I april 2009 oppnevnte regjeringen et nytt utvalg. Det skulle undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Innstillingen fra Olsen-utvalget ble til NOU 2010:3.

Utvalgets hovedfokus var på personer med kombinasjon av rus og alvorlig psykisk lidelse. Generelt ble det sagt at det viktigste voldsforebyggende tiltaket er å yte god behandling og omsorg.

Tidlig intervensjon og identifisering av personer som har problematisk bruk av rusmidler og voldelig adferd, ble ansett som viktig. Det samme gjaldt integrerte tjenester og «sømløse» overganger.

God behandling er en pasientrettighet

Nå, i 2021, er det enda færre senger i det psykiske helsevernet. De svært dårlige, alvorlig sinnslidende pasientene, ofte med rusmiddelbruk, får kortere opphold i psykiatrien og lite kontinuitet i den terapeutiske oppfølgingen.

Mange blir ikke engang innlagt til en grundig diagnostisk prosess med systematisk etablering av tiltak, inkludert hensiktsmessig medisinering.

Det foreligger også planer om i enda større grad å begrense psykiatriens mulighet til å tvangsbehandle pasienter, spesielt over tid.

Lovforslaget fra tvangsbegrensningsutvalget har nettopp vært på sin andre høring. De psykiatriske fagmiljøene har store motforestillinger.

Passende, god behandling av alvorlige sinnslidelser er en pasientrettighet også når pasienten er sterkt realitetsbristende og uten sykdomsinnsikt. Det er ikke en integritetskrenkelse.

Vi må derfor fokusere på kvaliteten på helsetjenesten. Det innebærer gode fagfolk som må ha tid til å etablere en relasjon med pasienten.

Mindre uro og vold

Vi registrerer også at helseforetak i hele landet har planer, til dels allerede gjennomført, om å realisere attraktive tomter der de psykiatriske sykehusene har vært. Dette skal så finansiere nye sykehusbygg hvor også psykiatrien skal få plass, men uten nødvendige, egnede langtidsplasser. Dette må stoppes.

Vi anmoder den nye regjeringen om å reversere den uheldige utviklingen som har skjedd for psykiatriens evne og mulighet til å hjelpe svært syke mennesker som ikke evner selv å følge opp nødvendig i behandling. Primært for å hjelpe syke mennesker og deres pårørende til et lettere og bedre liv. Men en bivirkning vil også være mindre uro og vold.

Samarbeid

Det man trenger, er raske tiltak innen rammen av dagens lovverk, uavhengig av mer langsiktige planer.

Konsekvenser av moderate lovendringer og en eventuell oppbygging av et økt sengetilbud vil ta år å få til. Fagpersoner med realkompetanse på målgruppen burde heller utarbeide planer for hvordan etterretning, PST, politi, psykisk helsevern og kommuner kan samarbeide. Sammen kan de arbeide for å identifisere risikoindivider med mulig alvorlig psykisk lidelse, rusproblem, lovbrytende adferd og ekstreme meninger, med mål om å forebygge.

Det er gjennom samarbeid man best kan avklare hvordan personen best kan håndteres innen gjeldende lovverk.

For fremtidige potensielle fornærmede er diskusjonen om mer eller mindre tvang, tilregnelig eller utilregnelig, av underordnet betydning. Det sentrale er tverrfaglig og god risikohåndtering som kan forebygge uønskede hendelser.

Noe vold vil man da kunne forhindre, men en nullvisjon er urealistisk.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Flere enn noen gang står uten fastlege. Arild Iversen slutter fordi tiden ikke strekker til.

Les mer om

  1. Psykisk helsevern