Kronikk

Kierulf-rapporten – formidling for enhver pris?

  • Sven G. Holtsmark
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
  • Torunn Laugen Haaland
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
Rapporten som Kierulf-utvalget har hentet sine tall fra, gir ikke grunnlag for å si noe som helst om hvor mange eller hvor mye norske forskere formidler, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser utvalgsleder Anine Kierulf.

Forskningsresultater lar seg ikke alltid formidle til et bredt publikum.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et utvalg under ledelse av Anine Kierulf la nylig frem sin utredning om «Akademisk ytringsfrihet» (NOU 22:2).

Utredningen munner ut i flere forslag med utgangspunkt i at vitenskapelig ansatte og studenter skal formidle mer. Med andre ord: Det formidles for lite.

Hvordan har så utvalget kommet frem til at det bør formidles mer?

Systematiske skjevheter i utvalget

Jo, «[D]et som finnes av studier indikerer at om lag halvparten [av forskerne] formidler i brede nyhetsmedier» (NOU 22:2, side 72).

Men – «[d]et» som finnes av studier», viser seg å være rapporten «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia» (Mangset et al., 2021). Denne slår fast at «om lag fem av ti forskere har formidlet forskningsresultater via massemediene eller sosiale medier det siste året» (Mangseth et al., s. 10).

Kildegrunnlaget for denne rapporten er en spørreundersøkelse som ble sendt ut til ca. 59.000 forskere basert på medlemsregistrene til forskernes fagforeninger. Av dem som har minimum 20 prosent forskningstid i sin stilling, har 1512 tatt seg tid til å svare på alle spørsmålene i undersøkelsen. Det gir en svarprosent på omtrent 2,5 prosent.

Uforholdsmessig mange av dem som har svart, oppgir at de jobber med antatt kontroversielle temaer som kjønn og likestilling (9 prosent), klima og miljø (16 prosent) eller innvandring og integrering (8 prosent).

Det er dermed ingen grunn til å anta at de 1512 forskerne er representative for norske forskere. Mye taler heller for at det er systematiske skjevheter innebygget i utvalget.

Mye forskningsarbeid er langsiktig

Man kan for eksempel tenke seg at de som tok seg bryet med å svare, er forskere som er opptatt av formidling, men som samtidig ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Og forskere som arbeider med det rapporten kaller «kontroversielle tema», er altså trolig overrepresentert.

Det er også en annen skjevhet i utvalget – hele 45 prosent av de som svarte, arbeidet i medisinske fag. Med andre ord: Rapporten som Kierulf-utvalget har hentet sine tall fra, gir ikke grunnlag for å si noe som helst om hvor mange eller hvor mye norske forskere formidler.

Den frie akademiske debatten bør kunne være skarp uten at det blir oppfattet som et problem som må løses gjennom byråkratiske grep

Men la oss si at Kierulf-utvalgets premiss er riktig – er det et problem om bare nær halvparten av alle forskere har brukt tid på formidling det siste året? Mye forskningsarbeid er langsiktig. Det er ikke funn å formidle hvert år.

Mye forskning er grunnforskning. Resultatene lar seg ikke alltid formidle til et bredt publikum. En god del forskning gir negative resultater. Det er verdifullt, mulige årsakssammenhenger kan avvises, men det er vanskelig å formidle et negativt resultat til et bredt publikum.

Anekdotiske innspill

Et nærliggende eksempel fra vårt eget fagfelt er krigen i Ukraina. Kolleger som på stille og langsiktig forskervis har bygget kompetanse som har vært lite etterspurt, blir aktive formidlere av viktig kunnskap når samfunnet trenger det.

Kierulf-utvalget trekker flere konklusjoner med utgangspunkt i den nevnte spørreundersøkelsen. Blant annet mener utvalget at undersøkelsen viser at «forskerfellesskapet motarbeider formidling på flere måter. Det er ikke anonyme nettroll, men andre forskere og kolleger som oftest står bak ubehagelige kommentarer og trusler mot akademikere» (NOU 22:2, s. 76).

Utvalget skriver videre: «Disse funnene understreker det inntrykket utvalget også har fått i en del innspill, av kollegial smålighet og en dårlig ytringskultur i akademia.»

Men igjen – tallene fra rapporten til Mangseth et al. gir ikke grunnlag for slike generaliseringer om det samlede miljøet av forskere i Norge. De anekdotiske innspillene som har kommet til utvalget, hjelper heller ikke.

Ekstra alvorlig blir det om den feilaktige bruken av forskning danner grunnlag for ny politikk som kan ha store konsekvenser

Mangler empirisk grunnlag

Kierulf-utvalgets konklusjoner mangler ganske enkelt empirisk grunnlag. Men la oss igjen anta at det Kierulf-utvalget gjetter seg til, er riktig, nemlig at mange forskere opplever kritikk fra kolleger som mer tyngende enn nettrollene.

Er det et problem som må løses med tiltak? Basert på egne erfaringer kan vi si at nettrollene i kommentarfeltene er enkle å overse og la være å lese. Kritikk fra respekterte kolleger kan derimot svi.

Betyr det at vi ønsker en offentlig debatt der kritikk skal fremføres på en bestemt måte? Usaklige personangrep må selvfølgelig unngås, men den frie akademiske debatten bør kunne være skarp uten at det blir oppfattet som et problem som må løses gjennom byråkratiske grep.

For å avbøte problemer som det selvsagt finnes eksempler på, men som hverken utvalget eller vi aner noe om omfanget av, foreslår utvalget drastiske grep.

Den frie akademiske debatten bør kunne være skarp uten at det blir oppfattet som et problem som må løses gjennom byråkratiske grep.

Det som venter oss ut fra utvalgets forslag, er en strøm av e-poster fra ledelsen med innkalling til møter om diskusjoner av egne erklæringer om akademisk ytringsfrihet, debattkultur og deltagelse i medietrening og så videre.

Aktiviteten skal også registreres i en formidlingsindikator som igjen må administreres av et offentlig betalt byråkrati.

Alt i alt vil dette medføre et betydelig inngrep i forskernes frihet til å disponere sin egen tid og sine egne ressurser, samtidig som det jo nettopp var den akademiske friheten som angivelig er truet.

Sammen med alle andre gode ideer og tiltak som omhandler hvordan akademia kan bli bedre, blir summen til slutt ganske overveldende. Rapporten mangler helt en kontekstualisering, det er ingen refleksjon over hvor mange byråkratiske tiltak forskerne skal utsettes for.

Formidlingen må være sann og presis

Til slutt: Kierulf-utvalget sier selv at de retter blikket mot det de kan gjøre noe med, som er forskerne selv og deres institusjoner. Ytre faktorer som i mye større grad er en trussel mot akademisk frihet, lar utvalget ligge når de kommer til tiltakene. Det er innoverskuende opptatt av forskernes ve og vel når de formidler, og dette skal ivaretas gjennom en rekke inngripende tiltak i forskernes hverdag.

Men hva med offentlighetens interesser? Hva er samfunnet tjent med når det gjelder akademisk formidling?

Det må jo først og fremst være at formidlingen er sann og presis. Om det sier Kierulf-utvalget lite. Og det lille de sier, peker i motsatt retning: «Tellende» formidling trenger ikke å være «kvalitetssikret.»

Kanskje ikke så rart – Kierulf-utvalgets utredning er et eksempel på hvordan alle forbehold som vi forskere tar med hensyn til hva som kan og ikke kan leses ut av dataene våre, forsvinner når resultater brukes eller formidles videre utenfor vår kontroll. Ekstra alvorlig blir det om den feilaktige bruken av forskning danner grunnlag for ny politikk som kan ha store konsekvenser.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Forskning
  2. Debattkultur
  3. Ytringsfrihet
  4. Anine Kierulf