Det danske asyl i Rwanda er kynismens seier
Danmark fører en hjerteløs flyktningpolitikk.
Danmarks nasjonalkristne landsfader Grundtvig skrev i en av sine mest høystemte skrifter at dansker må være «Vor Herres lille Hjertefolk» – de Gud liker best. Derfor var det danskenes oppgave å være et forbilde for hele verden med sann opplysning, ekte vitenskapelighet og kristen ånd.
Danskenes uforholdsmessig store selvbilde har ikke beveget seg mye siden Grundtvig. Og Gro Harlem Brundtland var nok tilsvarende grundtvigiansk godtroende i sin påstand om at det mest typisk norske, det er å være god!
Det er sterke politiske krefter i Norge som skjeler til Danmarks stadig strammere utlendingspolitikk. Ikke bare i Fremskrittspartiet og Senterpartiet, men også i Arbeiderpartiet. Det vil nok bli enda tydeligere frem til høstens stortingsvalg.
En hemmelig tur til Rwanda
I slutten av april var den danske utlendingsminister Mattias Tesfaye i Rwanda for å underskrive en avtale for samarbeid om asyl og migrasjon.
Ideen om å sette vekk asylmottak, beskyttelse og saksbehandling til «nærområder» var en sentral del av valgkampen til Socialdemokratiet da de oppnådde regjeringsmakten i 2019.
Regjeringen hadde nok håpet på å kunne betale et av de store arabiske landene i Nord-Afrika til å fungere som dansk utlendingsdirektorat og asylsystem, men det er ikke lett å selge overlagte brudd på internasjonal lovgivning. Borgerkrigsdeltagende Etiopia ble deretter forsøkt fristet med utviklingshjelp og penger for å oppfylle danske valgløfter, men de har definitivt mer enn nok med den flyktningkrisen de selv har skapt.
Til slutt ble det til en ganske uforpliktende avtale med Rwanda. Det var temmelig langt fra det Socialdemokratiet hadde spilt ut i valgkampen.
Såpass langt at ministeren valgte å holde turen til Rwanda hemmelig – inntil president Paul Kagame, gjenvalgt gjennom 20 år med «magiske» 98 prosent av stemmene – postet bilder i sosiale medier fra den offisielle undertegnelsen av avtalen i hovedstaden Kigali.
Unntak fra EU-reglene
Rwanda er et stabilt autokrati med en svært håndfast statsadministrasjon. Men når det gjelder deres behandling av flyktninger, har de ikke vunnet beundring fra særlig mange andre enn den danske regjering.
Den danske ministeren viste til at Rwanda har gitt ly for hundretusenvis av flyktninger, primært fra nabolandene Burundi og Den demokratiske republikken Kongo.
Men i lovtalen glemte han å nevne at det rwandiske politiet for bare tre år siden skjøt mot ubevæpnede kongolesiske flyktninger som demonstrerte mot nedskjæringer i matrasjonene. Minst tolv flyktninger ble drept, mange flere ble skadet.
Danmark er ikke omfattet av EUs regler for asyl på overstatlig nivå. Grunnen er rettsforbeholdet de oppnådde for å redde medlemskapet etter at Maastricht-avtalen ble avvist ved folkeavstemning, før EU godtok ny avtale med fire danske forbehold.
Disse unntakene har befridd Danmark for mye av kritikken som har tilfalt medlemsland som Ungarn, Polen og Tsjekkia. Nasjonalkonservative regjeringer over hele Europa dyrker begrepet «nærområdene», noe som nå smitter over på sosialdemokrater.
Motstand mot asylretten
Europa overlater ansvaret for flyktningene til regioner som allerede er i ferd med å kollapse under vekten av de rike landenes ulikhetsproduksjon. Det er en grenseløs politisk råskap.
Midtøsten og Nord-Afrika er det området som allerede tar flest flyktninger – opp imot 20 millioner. Det tilsvarer en tredjedel av verdens flyktninger. Afrika sør for Sahara tar omtrent like mange flyktninger fra deres region, mens det rike Europa nøyer seg med 5 små prosent av verdens flyktningbeskyttelse.
Det er mildt sagt ikke nærområdene som unnlater å oppfylle sine humanitære forpliktelser.
De som taler høyest om nærområdene, er nettopp de som tar den minste delen av utgifter og ansvar. «Nærområdene» er blitt kodeordet for rike lands motstand mot asylretten. Kodeordet er tryllemiddelet for at flyktningene ikke skal komme til Europa.
I dette skjeve regnestykket reduseres bare utgiftene på den europeisk side av flyktningregnskapet, uten at midlene overføres til de virkelig pressede mottakslandene.
Nærområdene er tungt belastet
Det er virkelig nødvendig med stor hjelp til landene som er naboer til krigs- og konfliktområder, og det er behov for en massiv innsats i disse såkalte nærområder. Men det er bare ikke det som skjer.
I «nærområdet» Libanon er det langt over en million flyktninger fra borgerkrigen i Syria, i tillegg til det store antall palestinske flyktninger som har bodd i leirer siden 1948. Hvis Norge eller Danmark hadde tatt imot like mange flyktninger som det lille og allerede tungt belastede landet Libanon, skulle man tatt imot mer enn to millioner flyktninger.
Det er mildt sagt ikke nærområdene som unnlater å oppfylle sine humanitære forpliktelser.
Tyrkia har tatt imot fire millioner flyktninger fra Syria, i tillegg til flyktninger fra en rekke andre land. Det er for tiden det landet i verden med flest registrerte flyktninger.
EU har over fem år betalt Tyrkia et tosifret antall milliarder euro for å hindre flyktninger å reise vestover, og ser gjennom fingrene med de brutale brudd på menneskerettighetene dette medfører.
Tilsvarende godtas stilltiende såkalte pushbacks ved Schengens yttergrense, hvor flyktninger bokstavelig talt bankes tilbake.
Fra hjertefolk til hjerteløst
Danmark fratar for tiden syriske flyktninger oppholdstillatelsen, etter en udokumentert rapport om at Damaskus er et trygt returområde.
I praksis betyr det at mange barn og voksne nå overføres til såkalte utreisesentre. Der kan de bli sittende under nedbrytende, elendige og angstskapende forhold i årevis.
Da avtalen med Rwanda ble kjent, utløste dette derfor lite annet enn et matt sukk fra kreftene som forsøker å forsvare asylretten. Ingen rekker lenger å fordøye den strie strømmen av innstramninger i dansk utlendingspolitikk, i tillegg til de grove ghettotiltakene mot mennesker innad i Danmark.
Danmarks mørke flyktninghistorie fra krigen
Denne utmattelsespolitikken gjør at selv ikke de som er tilhengere av Danmarks hardhendte utlendingspolitikk, klarte å mobilisere den helt store entusiasmen for avtalen med Rwanda. De hadde nok håpet på et land som var lettere å forsvare med det de kaller en fortsatt humanitær flyktningpolitikk.
«Vor Herres lille Hjertefolk» er blitt til «Vores Egen lille Hjerteløshed».
