Kronikk

Ord bør møtes med ord

  • Anine Kierulf
    Jurist
  • Jon Wessel-Aas
    Advokat, Lund & co.
  • Vidar Strømme
    Advokat, Schjødt
  • Arne Jensen
    Generalsekretær, Norsk Redaktørforening

Som andre i maktposisjoner må Lan Marie Berg (MDG) tåle mer enn andre i det offentlige ordskiftet. Det betyr selvsagt ikke at hun skal måtte tåle alt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Heiko Junge / NTB

Politi og domstoler kan ikke rydde opp i uspiselige ytringer i det offentlige rom. Det må vi faktisk gjøre selv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den siste tidens debatt om ytringer rettet mot byråd Lan Marie Berg (MDG) i Oslo inviterer til prinsipielle refleksjoner rundt ytringsfrihetens grenser og hvordan de voktes.

For å starte med det konkrete: Lan Marie Berg er byråd for miljø og samferdsel i Oslo kommune og nestleder i byrådet. Hun besitter betydelig makt over utviklingen av Oslo, og hun har det politiske ansvaret for et stort budsjett. Det er en posisjon hun aktivt har søkt. Som andre i maktposisjoner må hun derfor tåle mer enn andre i det offentlige ordskiftet.

Det betyr selvsagt ikke at hun skal måtte tåle alt. Hun har det samme vernet som andre mot både handlinger og ytringer som bryter med norsk lov.

Straffeskjerpende trusler

Trusler, oppfordringer til vold, grovt hatefulle ytringer mot minoriteter og personforfølgelse er forbudt. Overfor straffbare ytringer vil Berg faktisk ha et ekstra vern.

Trusler mot politikere kan være straffeskjerpende. Grunnen er at de ikke bare betraktes som trusler mot den enkelte politiker, men mot demokratiske institusjoner.

Sett i dette lyset er det klart at politiet etterforsker enkelte av de kommentarene som er postet på den MDG-fiendtlige Facebook-gruppen «Vi som er totalt imot MDG», ikke minst i et valgår.

Overfor straffbare ytringer vil Berg faktisk ha et ekstra vern

Debatten i kjølvannet av «avsløringene» av kommentarene på den nevnte gruppen reiser imidlertid vesentlige og prinsipielle spørsmål.

Det er verdt å minne om utgangspunktet. I Grunnlovens paragraf 100 heter det:

«Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. ​Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.​»

En grense for «frimodige ytringer» går ved trusler. Det er en ganske klart definert grense som ikke er så vanskelig å forstå. Det kan være litt mer kronglete å fastslå hva som er oppfordringer til ulovlige handlinger eller personforfølgelse, men det lar seg gjøre.

Fra venstre: Anine Kierulf, Jon Wessel-Aas, Vidar Strømme og Arne Jensen har skrevet kronikken. Foto: NTB

Hva er hatefulle ytringer?

Hva som rammes av forbudet mot hatefulle ytringer, er ikke fullt så klart. Det er i Straffelovens paragraf 185 er definert slik:

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn

c) seksuelle orientering

d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller

e) nedsatte funksjonsevne»

Etter rettspraksis fremstår terskelen for å rammes av bestemmelsen vesentlig høyere enn det ordlyden i bestemmelsen gir inntrykk av.

Dette er et rettsstatlig problem – lovene våre bør gi uttrykk for hva reglene faktisk går ut på. Det gjelder særlig på ytringsfrihetens område: Hele poenget med at Grunnlovens paragraf 100 krever «klart definerte grenser» er jo at vi ikke skal holde tilbake flere ytringer enn dem som faktisk er forbudt.

Les også

Hetsen som rammer familien, er verst. Lan Marie Berg tenker på hvordan hun skal skjerme datteren.

Omtales bredt og upresist

Utfordringen er at flere undersøkelser, og det offentlige ordskiftet i kjølvannet av dem, forholder seg til langt videre definisjoner av «hets» enn det som rammes av straffeloven.

Hets og «hat» omtales bredt og upresist, og voldstrusler kastes i samme sekk som politisk sarkasme.

Dersom vi skal komme «hets» på nettet til livs, så må vi begynne med å skille tydelig på hva som er lovstridig, og hva som ikke er det. Det tilsier at straffelovens § 185 bør endres, så den bedre reflekterer rettstilstanden.

En start ville være å erstatte begrepene «diskriminerende», «true og forhåne» og «ringeakt» med «grovt hatefulle», «dehumaniserende» og «undergrave gruppers menneskeverd».

Straffelovens paragraf 185 bør endres, så den bedre reflekterer rettstilstanden

De ytringene som ikke rammes av klare lovregler – og det er dem det er absolutt flest av – er det på den annen side myndighetens plikt å forsvare. Ikke innholdet, men muligheten for å fremsette dem.

Det er dette som gjør ytringsfriheten så vanskelig: Hvorfor i all verden skal vi forsvare muligheten for å ytre en masse vi selv tar avstand fra?

Det er fordi demokratiet ikke kan sikres ovenfra, det må bygges nedenfra, hele tiden. Av oss. Det forutsetter at vi bruker vår egen ytringsfrihet til å gå i rette med det vi mener går over streken – og til å støtte dem som blir utsatt for ugrei behandling.

Politiet skal beskytte lovlige ytringer

I den pågående debatten heier nå politikere, kommentatorer, debattanter og sågar redaktører frem politiet som den instansen som skal rydde opp på nettsteder med ugreie ytringer. Det er, mildt sagt, problematisk.

For det første fordi det er åpenbare prinsipielle utfordringer ved å overlate ansvaret for offentlighetsrøktingen vår til politiet.

Når en politiadvokat sier til Dagbladet at folk kan «bli kontaktet i forebyggende øyemed selv om ytringene deres ikke er å regne som straffbare», og at «Det er aktuelt å ta kontakt med personer som beveger seg på grensen, og som vi frykter at kan komme til å tråkke over i det straffbare», så er det grunn til å passe på.

Lovlige ytringer er det faktisk politiets jobb å beskytte

Et politi som opplyser om rettslige ytringsgrenser, ivaretar sitt forebyggende oppdrag på en god måte. Men politi som «forebygger» mulige straffbare ytringer, kan fort komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100.

For det andre vil politiet uansett ikke ha kapasitet til å forfølge alle de ytringene som er over grensen til det straffbare. Det har de like lite her som på alle andre kriminalitetsområder.

Og, endelig: Som politidirektør Benedicte Bjørnland understreket på Dagsnytt 18 – det aller meste av det som er «stygt, slemt, ekkelt og ekstremt ubehagelig», er ikke straffbart. Og lovlige ytringer er det faktisk politiets jobb å beskytte.

Demokratisk latskap

Vi trenger en bred debatt om hvordan vi skaper gode arenaer for det offentlige ordskiftet.

Utgangspunktet må imidlertid være at vi ikke henfaller til demokratisk latskap og ber politi og domstoler rydde opp i ytringer vi opplever som frastøtende.

Vi må ta til motmæle. Ytringsfriheten er begrunnet i muligheten for friest mulig meningsbrytning.

Hvis vi mener at offentligheten burde se annerledes ut, så har vi alle et ansvar for faktisk å ta avstand fra det vi reagerer på. Ikke hele tiden, ikke overalt, men ofte nok til at vi stadig bidrar litt til å bygge offentligheten til å bli noe bedre.

Det er bare slik ytringsfrihetens grunner kan realiseres.


Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Andreas Slettholm kommenterer: Noen har makt til å sende trollene tilbake til urskogen. Kanskje er det deg.

  2. Facebook-gruppe: – Unnskyld, Lan Marie

  3. De mottar mye hets. Nå håper de unge, kvinnelige politikerne at noe endelig kan skje.

Les mer om

  1. Ytringsfrihet