Kronikk

USA og verden etter Trump

  • Hilde Eliassen Restad
    Hilde Eliassen Restad
    Førsteamanuensis, Internasjonale Studier, Bjørknes Høyskole

Kan president Joe Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump? spør Hilde Restad. På bildet: En Trump-motstander prøver å fjerne en pappfigur av president Donald Trump i Pennsylvania tidligere denne måneden. Foto: Rachel Wisniewski/Reuters/NTB

Kan Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Onsdag avsluttes fire utfordrende år med en illiberal og antidemokratisk amerikansk president.

USAs 46. president Joseph R. Bidens tiltredelse betyr starten på sårt tiltrengt distanse til Trump-æraen og muligheten til å spørre: Hvor gikk USA under Trump, og hvor skal USA under Biden?

Trump brøt relativt klart med mye av den tverrpolitiske utenrikspolitiske konsensusen som hadde rådet i Washington, D.C. siden 1945. Men var dette ene og alene Trumps fortjeneste – eller skyld? Og kan Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump?

Trump var ikke enestående

Trumps fire år kan forstås som en reaksjon mot et USA i en nedadgående spiral, men han var ikke særegen. Fenomenet Trump kan sees på som en fortsettelse av den opprinnelige reaksjonen mot den overtente og til slutt feilslåtte utenrikspolitiske storstrategien på 1990- og 2000-tallet: valget av Barack Obama i 2008.

Obama vant først den demokratiske nominasjonen og deretter presidentvalget blant annet på en klar avvisning av det hittil dominante utenrikspolitiske paradigmet, der USA 1) skulle ta ansvar for alt som skjedde i verden, og 2) med militærmakt.

Hilde Eliassen Restad, førsteamanuensis, Internasjonale Studier, Bjørknes Høyskole Foto: Bjørknes Høyskole

Obama avviste «dumme kriger» – hans beskrivelse i 2002 av den kommende Irak-krigen.

Som president stilte Obama spørsmål ved gamle antagelser og satte i gang med en relativt ambisiøs justering av amerikansk storstrategi. Obama forsøkte seg på det man hadde forventet av George H.W. Bush og Bill Clinton etter at Sovjetunionen kollapset: en reevaluering av ens antagelser om verden.

Dette var et initiativ på overtid etter USAs manglende evne (og vilje) til å justere kurs etter at den kalde krigen var over.

Obama og Trump – en sammenligning

Obama forsøkte til dels forgjeves å nedjustere USAs tilstedeværelse i Midtøsten og Sentral-Asia, slik at USA kunne vende blikket mot den kommende motstanderen Kina.

Samtidig videreførte han mye av krigen mot terror som redefinert i Bush-administrasjonens andre periode. Obamas delvis grunnleggende, delvis overfladiske kursendring ble gjenstand for mye debatt: Hadde Obama gitt opp USAs misjon som verdens frelser?

Republikanerne kritiserte jo Obama for ikke å tro på «amerikansk eksepsjonalisme», hvis implikasjon var at han var totalt uegnet til å være «the leader of the free world» (som amerikanerne noe pinlig fortsatt kaller det).

Mange vil kanskje stusse over sammenligningen mellom Obama og Trump. Men nettopp fordi kontrasten til Trump er så påfallende, er det lett å overse at Obama-æraen representerte en del nytenkning i amerikansk utenrikspolitisk strategi.

Begge to var litt mindre interesserte i den idealistiske delen av amerikansk utenrikspolitikk og mer opptatt av en nedskalering av USAs enorme rolle overalt i verden. Slik kunne man fokusere på den kommende stormaktskonkurransen mellom USA og Kina.

Forskjellen mellom Obama og Trump var jo at Obama balanserte verdier og materielle interesser, mens Trump avviste amerikanske ideer om en høyere forpliktelse. Fra å skulle være en liberal hegemon gikk USA under Trump til å være en egoistisk bølle.

Fra å skulle være en liberal hegemon gikk USA under Trump til å være en egoistisk bølle

Hva betød egentlig «America first»?

Det synes tydelig at Trumps utenrikspolitiske slagord «America first» av mange ble oppfattet som såkalt isolasjonisme. Mange av hans velgere oppfattet ham som en som kom til å senke ambisjonene for amerikansk utenrikspolitikk. Dette viste seg ikke å være riktig.

Trump-administrasjonen har i stedet destabilisert den vestlige alliansen. Han har:

  • satt spørsmålstegn ved Natos eksistensgrunnlag
  • aktivt søkt regimeendring i Iran
  • støttet Saudi-Arabias destabiliserende krigføring i Jemen
  • bidratt til militariseringen av verdensrommet gjennom «Space Force»
  • vanskeliggjort den internasjonale responsen på covid-19-pandemien ved å melde seg ut av Verdens helseorganisasjon

Hadde isolasjonisme vært en sann amerikansk utenrikspolitisk tradisjon, var det slutten på den kalde krigen som var den naturlige tiden å gjeninnføre denne.

Den historiske seieren over Sovjetunionen etterlot en relativt fiendeløs verden som muliggjorde om ikke tilbaketrekning fra den internasjonale arenaen, så i alle fall en grundig reevaluering av akkurat hvor mye tilstedeværelse og militærbudsjett som faktisk var nødvendig.

Heller enn å justere ned ambisjonene for egen utenrikspolitikk, gikk dog USA inn i 1990-tallet med en oppgradert versjon av amerikansk eksepsjonalisme på bensintanken. Politikere i begge partier opererte med en Francis Fukuyama-inspirert tolkning av slutten på den kalde krigen som USAs seier over verdenshistorien.

Avtroppende president Donald Trump og hans kone Melania på en 4. juli-markering utenfor Det hvite hus. Foto: Patrick Semansky/AP/NTB

Fra «krigen mot terror» til «America first»

Denne forestillingen om USA var svaret på verdens spørsmål som rammet inn Bush-administrasjonens «krig mot terror».

Heller ikke et historisk angrep på amerikansk jord førte til en reevaluering av hvordan, hvor mye og hvorfor USA skulle engasjere seg internasjonalt. Det var det ingen grunn til, ifølge Bush-administrasjonen, som argumenterte for at USA var blitt angrepet på grunn av sine «freedoms», og at USA nå måtte bekjempe «evildoers» med enorm militær makt.

En sterk tro på USAs eksepsjonelle rolle i verdenshistorien, koblet med USAs ubestridte militærmakt, førte til en i etterkrigssammenheng historisk unilateral storstrategi som møtte sterk motstand fra sågar allierte som fiender. Denne tilnærmingen ble da også nedjustert i Bush-administrasjonens andre periode.

Krigen mot terror var i stor grad mislykket, men vanskelig å avslutte, noe Obama kom til å erfare.

Krigen mot terror var i stor grad mislykket, men vanskelig å avslutte, noe Obama kom til å erfare

USA dro utenlands for å bekjempe monstre (som John Quincy Adams en gang advarte mot). Med dette økte de både sitt militærbudsjett og det føderale byråkrati i form av det nye Homeland Security-departementet.

Les også

Kronikk av Terje Tvedt: Er USA det 21. århundrets «syke mann»?

Samtidig var USA innad i økende grad karakterisert av økt økonomisk ulikhet, økt politisk polarisering, økt mangfold og ikke minst en radikalisering av deler av det republikanske partiet.

Denne radikaliseringen var til dels rettet mot egen partielite, en utvikling Trump senere bygget videre på og dro fortjeneste av.

Trump var aldri noen isolasjonist, men videreførte heller Bushs unilaterale, militaristiske tilnærming til internasjonal konflikt, men uten det ideologiske eksepsjonalistiske rammeverket. Trump-æraen symboliserte derfor fortsettelsen av at USAs mer ambivalente holdning til sin egen rolle post-Bush.

Trumps fire år satte det endelige punktum for en æra i amerikansk utenrikspolitikk der allierte visste at USA var forpliktet til å lede det systemet det hadde satt opp i 1945 (om i noen perioder mer unilateralt enn multilateralt).

Kan president Joe Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump? spør Hilde Restad. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/NTB

Hva kan Biden gjøre?

Bidens inntreden i Det hvite hus skjer på et sårbart tidspunkt i amerikansk historie. USAs relative makt er nedadgående – en trend som har akselerert under Trump.

USAs innenrikspolitiske tilstand er skjør – en trend som har akselerert under Trump.

Biden vil i motsetning til sin forgjenger forsøke å samle USA. Han vil forsøke å bygge opp heller enn å rive ned.

Men det kanskje viktigste byggverket Biden må jobbe med, er en felles amerikansk identitet.

Det kanskje viktigste byggverket Biden må jobbe med, er en felles amerikansk identitet

Hvilket land skal USA være, for seg selv og for verden? Økende mangfold betyr at det kun er én mulig løsning på USAs identitetskrise: en nasjonal identitet og et felles formål om å stå for tolerante verdier, ikke hudfarge og religion. Med andre ord, statsborgerlig heller enn etnisk nasjonalisme.

USA skal nok en gang forsøke å leve opp til de idealene landet ble grunnlagt på. Dette ble reflektert i Bidens valgmotto «kampen for landets sjel» («battle for the soul of our nation»).

Bidens noe gammeldagse, nær naive tiltro til sitt eget land ble godt oppsummert av hans utbrudd: «For Lord’s sake, this is the United States of America!» («Herregud, dette er jo USA!») i hans takketale da han mottok nominasjonen 20. august 2020. Biden har klart å opprettholde en genuint sjokkert tilstand over alt som har skjedd de siste fire årene.

President Joe Biden og visepresident Kamala Harris på et valgkampsmøte i november 2020. Foto: Jim Bourg/Reuters/NTB

Pausen fra kaoset kan bli kort

Europeiske allierte som Norge puster nok lettet ut over at Biden vant valget. En god nyhet for dem av oss som er opptatt av det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet, er at Trumps fire år har endret amerikaneres syn på internasjonalt samarbeid og USAs rolle i verden i en mer positiv retning.

Det er håp for tverrpolitisk samarbeid på en rekke utenrikspolitiske utfordringer, som Kina, handel, cybersikkerhet og global helse/pandemisikkerhet. Derimot er det ventet stor motstand fra republikanerne i kongressen rundt klimapolitikken. Her må nok Biden lene seg på presidentens makt til å utstede presidentordre («executive orders»), noe som er sårbart for umiddelbar omgjøring av neste president.

Men kanskje blir pausen fra USAs kaos for kort. Selv om fire år med Trump har gjort amerikanere generelt sett mer vennligstilte overfor internasjonalt samarbeid, så er det stor uenighet mellom demokrater og republikanere. Dermed er det ikke noe nytt tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus å spore i nær amerikansk fremtid.

Det er ikke noe nytt tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus å spore i nær amerikansk fremtid

Så lenge Trump – eller en annen etnonasjonalistisk populist – truer med å stille i 2024, suger dette oksygenet ut av den sårt trengte debatten om USAs utenrikspolitiske kursendring.

Biden vil forsøke å jobbe frem et skjørt konsensus på de saksområdene han kan, men den underliggende uenigheten vil ligge i landskapet som en udetonert mine: Hva skal egentlig USA være i verden? En liberal stormakt, en tilbaketrukket militær kjempe eller en bøllete stormakt?

USA har dype problemer som må løses, men få tverrpolitiske løsninger i sikte. Innen USA har funnet disse løsningene (og seg selv), har kanskje resten av verden gått videre.

Twitter: @hilderestad

Denne kronikken er basert på essayet «Hva nå, USA?», som introduserer Internasjonal Politikks spesialnummer om USA, publisert 20. januar 2021 og åpent tilgjengelig på tidsskriftet Internasjonal politikk.

Les også

  1. Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge

  2. Det amerikanske demokratiet drukner i konspirasjonsteorier

Les mer om

  1. Innsettelsen av ny president i USA
  2. Amerikansk politikk
  3. USA
  4. Trump
  5. Internasjonal politikk