Kronikk

Tomrommet etter Auschwitz

  • Guri Hjeltnes
    Guri Hjeltnes
    Direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)
Disse barna var blant fangene som ble reddet da sovjetrussiske tropper frigjorde konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau den 27. januar 1945.

Hvordan gå videre når man har opplevd et folkemord og tilintetgjøring av egen kultur?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var ikke slutt for de europeiske jødene da leirlivet var over. Det tok måneder og år før de overlevende kom på fote, før de kom hjem – til hva nå som var igjen av det som en gang var et hjem.

Sorg og tap og mangel på familie var påtrengende. Hvordan gå videre når man på nært hold har opplevd et folkemord og tilintetgjøring av egen kultur?

Det er Den internasjonale holocaustdagen i dag. Datoen er valgt fordi det var den 27. januar 1945 sovjetrussiske tropper nådde frem til Auschwitz-Birkenau og befridde om lag 7000 gjenværende utsultede og syke fanger. De ble igjen da nazistene iverksatte dødsmarsjene i isnende kulde, like før befrielsen, for å skjule sporene etter det industrielle folkemordet.

Et dike rast sammen

Den 25 år gamle italieneren Primo Levi hadde skarlagensfeber og lå i sykestuen sammen med 800 andre syke fanger da de sovjetrussiske troppene nådde Auschwitz.

«Det var fire unge soldater til hest (…) de vekslet noen få og fryktsomme ord mens de kastet merkelig forlegne blikk mot likene som var strødd, mot brakkene som var smadret, mot de få av oss som ennå var i live.»

Han følte det som om « ... et dike skulle ha rast sammen». Levi var i 1944 blitt arrestert sammen med en partisangruppe og fraktet nordover i godsvogner med 650 andre jøder. Nå ble han overmannet av smerten ved « ... å være i eksil, ved å være langt hjemmefra, ved å være ensom, ved å ha mistet sine venner, ved å ha mistet sin ungdom og ved å være omgitt av hauger av lik».

Les også

«Jeg mistet min barndom i Auschwitz» | Jakob Lothe

Levi kom seg og havnet på en ti måneders kronglete ferd via Hviterussland, Romania, Ungarn, Østerrike og Tyskland før han nådde Italia i oktober 1945.

Mange overlevende fanger hadde kompliserte reiser hjem. Nordmannen Kai Feinberg som var igjen i Auschwitz-Birkenau i januar 1945 med en skadet fot, havnet på en ti måneders reise gjennom Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Italia, Sveits og Tyskland, før han kom tilbake til Norge i oktober 1945.

Leirfangene gikk i flere lag fangedrakter. Skotøyet var verst. En av Levis medfanger kommenterte lerretsstykket han hadde surret rundt føttene: «Den som ikke har sko, er en tosk.»

Feinberg valgte bevisst å gå i fangedrakt, «da visste folk hvem de hadde med å gjøre».

Den kjente forfatteren og holocaustoverleveren Primo Levi, her fotografert i 1984.

Et ødelagt Europa

Med frigjøring fulgte ikke automatisk en fredelig epoke eller etnisk harmoni.

Et hav av mennesker var i drift etter frigjøringen av leirene og verdenskrigens slutt. De gikk på sine ben. Det var kamp om maten, vold, voldtekt, selvtekt, armod. En tilværelse uten lov og orden. «Råskapens Europa», sier historikeren Keith Lowe.

I deler av Europa ble de etniske spenningene verre. Jøder ble fortsatt trakassert. Minoriteter ble politiske mål. Mellom 1945 og 1947 ble millioner av menn, kvinner og barn deportert fra sitt land.

De materielle skadene var enorme, og desto lenger øst man reiste, desto mer omfattende var ødeleggelsene.

Flere hundre byer i Europa lå helt eller delvis i ruiner etter andre verdenskrig. Her fra Warszawa i oktober 1945, der det bare var to fungerende gatelys igjen. Den jødiske gettoen var utslettet.

Fraværet av jødene

Men ødeleggelsen av Europa handler om mer enn tap av bygninger og infrastruktur. Den handler om ødeleggelsen av mange århundrers kultur og arkitektur.

De menneskelige tapene er ikke til å fatte. Jødene ble utsatt for et folkemord. Seks millioner døde, rundt to tredjedeler av Europas jødiske befolkning. Mange europeiske land led også enorme tap. I Sovjetunionen døde om lag 27 millioner (tallene varierer).

I løpet av seks år var demografien i Europa forandret. Kanskje kan man, sier Lowe, bedre forstå om man slutter å tenke på Europa som et sted der det fantes mange døde, men i stedet tenke på det som «et sted kjennetegnet av fravær».

Noen fravær var mer påtrengende enn andre. Det helt sentrale fraværet, især øst i Europa, var fraværet av jødene.

Et tidsvitne ved Imperial War Museum i London formulerte det slik: «Når man tenker på de familiene som vi alle mistet, kan det aldri gjøres godt igjen. De kan ikke erstattes – andre og tredje generasjon føler det fortsatt. (…) Da sønnen min hadde bar mitsva, og bryllupet sitt, var det ingen familie i det hele tatt (…) Det er bare tomrommet som finnes.»

Restene av en synagoge i Danzig som ble ødelagt av nazistene i 1939.

Et evig tomrom

Dette hører vi fra så å si alle jødiske familier også her i Norge. Det er et tomrom, det er noen som mangler. En nydelig venninne av meg, Amalie Laksov – hun lever ikke lenger – klarte å flykte over til Sverige med sin lille sønn Dan i november 1942.

Hun kom tilbake til Norge og bygget opp sitt liv på nytt, hun hadde mistet sin mann og fire brødre. Men som Amalie Laksov formulerte det: «Jeg og mange med meg mistet ikke bare våre nærmeste, vi ble fratatt så mange fremtidige naturlige familierelasjoner, det å være svigerinne, at ens barn har kusiner og fettere, det å ha en vanlig familie rett og slett.»

Jo Benkow beskrev sin familie etter 1945: «Samtlige kvinner i familien ble tatt av dage i Auschwitz. Mor ble 47 år gammel og min søster 28. Tante Solveig (…) ble 38 år. Tante Cesilie ble 42 år. Hennes datter Ada bare fire.»

Fordi et helt folk ble tilintetgjort, gikk en enestående kultur tapt. Synagoger, vakre Tora-ruller, boksamlinger, bedrifter, håndverkskulturen i hele sin bredde, yrkeserfaringer som hadde gått fra en generasjon til den neste. Kulturen i de titusener shtetler i det gamle øst ble slettet fra jordens overflate.

Tidligere stortingspresident Jo Benkow (H) på en reise til Israel i 1988.

Hjemkomsten

Primo Levi skildret sin lange reise hjem i boken Våpenstillstand. De hadde vært 650 på transporten nordover i 1944, nå kom tre tilbake. Kom de hjem sterkere eller tappet for krefter? Hvilke nye prøvelser ville møte dem?

«Vi kjente hvordan giften fra Auschwitz løp gjennom årene våre, sammen med vårt trette blod: hvor skulle vi hente den styrke som vi trengte for å gjenoppta livet ...»

Levi kom hjem til Torino 19. oktober. « ... huset sto, familien var i live, ingen ventet meg.»

Han forteller at det tok måneder før han sluttet å gå med blikket mot jorden, som om han lette etter noe å spise eller noe han i all hast kunne putte i lommen og senere bytte mot brød. Han skrev « ... ennå har den ikke holdt opp å hjemsøke meg, uavlatelig eller bare en sjelden gang, denne drømmen så full av redsler».

Kai Feinberg fotografert i 1978.

Kai Feinberg var den eneste av 32 deporterte slektninger som overlevde, han kom til Norge i oktober 1945. Vel fremme gikk en mager 23-åring til hjemmet sitt i Kirkeveien 123 i Oslo. Nasjonal Samling hadde tatt leiligheten etter at familien ble deportert. Den unge Feinberg ringte på, en kvinne lukket opp. Han hilste: «Mitt navn er Kai Feinberg. Det er jeg som bor her.»

Amalie Laksov ringte på dørklokken til sitt hjem i Dunkersgate 4 på Majorstuen i Oslo høsten 1945. Der hadde familien Østring bodd etter at Laksov-familien var borte.

Bjørn Østring var medlem av NS fra 1933, frontkjemper og sjef for vaktstyrken «Gjestene» på Vidkun Quislings Gimle på Bygdøy. Kvinnen som åpnet døren for fru Laksov, sutret da hun forsto at nå var det slutt: «Vi mister alt.» Amalie Laksov repliserte: «Jeg har mistet mer.»

Dette er korte glimt fra noe som er europeisk historie og norgeshistorie, ikke alene en jødisk historie.

Kilder: Jo Benkow, Fra synagogen til Løvebakken, 1985, Kai Feinberg, Fange nr. 79108 vender tilbake, med Arnt Stefansen, 1995, Primo Levi, Våpenstillstand, 1963/2020, med etterord av Margareth Hagen, Keith Lowe, Råskapens Europa, 2013, Tony Judt, Postwar. A History of Europe since 1945, 2005 og Encyclopaedia Britannica.

Les også

  1. Auschwitz-vitnene vitnet – og vekket verden | Guri Hjeltnes

  2. Snart er det ingen holocaust-overlevere igjen | Bernt Hagtvet

  3. Folkemordet på jødene fikk en enspalter på side 7 i The New York Times | Guri Hjeltnes

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig
  3. Auschwitz
  4. Folkemord
  5. Jødehat