Hvordan bør norske muslimer reagere mot hets og provokasjoner?
På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.
Ytringsfrihetsdebatten kommer stadig tilbake i ulike versjoner. Fra Jyllands-Postens karikaturer i 2005 til Sians nylige markeringer med budskap om deportering og internering av muslimer, samt skjending av den hellige Koranen. Det viktige for norske muslimers tilnærming til religionskrenkende ytringer og handlinger er hvordan profeten selv reagerte på slikt.
Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif.
Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet.
Episoden fra Taif understreker også et annet poeng: Profeten Muhammad ble angrepet for å benytte seg av sin ytrings- og religionsfrihet. Polyteistene i hans samtid ønsket nemlig å skade og drepe ham på grunn av monoteismen han åpent talte om.
Harselerende dikt
Selv om både nåtidens muslimer og vestlige intellektuelle tror at det er karikaturtegningene i Jyllands-Posten som markerte startskuddet for harselas mot islams profet i en «kunstnerisk» sammenheng, er dette historieløst.
Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige». Slik svarte profeten:
«Er det ikke forbausende for dere hvordan Allah beskytter meg fra Quraish’ (stamme i Mekka) misbruk og forbannelse? De misbruker Mudhammam og forbanner Mudhammam, mens jeg er Muhammad (og ikke Mudhammam)?»
På vittig, vennlig og elegant vis avfeide profeten Muhammad karikering av ham i datidens poesi.
Imam Shahid Kahloon: Muslimske motdemonstranter følger ikke Koranen
Å møte det onde med det gode
Utbredt blant muslimer er også historien om beduinen som urinerte i profetens moské i Medina. Hans følgesvenner ville stoppe beduinen og holdt på å angripe den urinerende mannen for denne svært respektløse handlingen, da profeten holdt dem igjen og lot ham gjøre seg ferdig. Da mannen hadde avsluttet sitt forehavende, forklarte profeten ham på vennlig vis at moskeen ikke er et sted der slikt kan gjøres.
I tillegg til profeten Muhammads fokus på tilgivelse og mangel på hevngjerrighet befaler også Gud gjennom Koranen å møte ondt med godt. Ett av disse versene sier:
«Avvis det onde med det som er bedre. Vi er vel kjent med det de sier.» (23:96)
Vi ser altså at den islamske tradisjonen oppfordrer muslimer til å møte religionskrenking med besinnelse. Norske muslimer bør derfor være bevisst på hvordan de kan svare på hets mot seg selv og sin religion. Etter samme spilleregler som alle andre: ved å ta i bruk ytringsfriheten, demonstrere fredelig og følge profetens kjærlighetsbudskap og ikke ha et hevngjerrig fokus som står i strid med profetens liv og Koranens budskap om å møte det onde med det gode. Dessuten er det umusikalsk å forvente spesifikke forbud mot blasfemi i et liberalt og sekulært samfunn.
Det er umusikalsk å forvente spesifikke forbud mot blasfemi i et liberalt og sekulært samfunn
Må tåle blasfemi
Undersøkelser fra Norge viser heldigvis at holdningene til det store flertallet av norske muslimer er i samsvar med dette. I en undersøkelse fra 2017 fremgikk det at nesten to av tre norske muslimer mener at religiøse må tåle blasfemi.
Det er grunn til å tro at det mest effektive virkemiddelet mot de mest ekstreme antimuslimske gruppene som Sian, er å ignorere dem, fordi de lever av oppmerksomhet.
Likevel er det ikke sagt at muslimer eller vi som samfunn ukritisk skal la sjikane av norske muslimer passere. Det er absolutt grunn til å kritisere konseptet om ytringsfrihet slik det blir oppfattet i deler av Vesten i dag. Først og fremst fordi det taler for at den vestlige holdningen til ytringsfrihet er preget av dobbeltmoral – én i møte med muslimer og islam og en annen når det gjelder andre interesser og religioner.
Absoluttering av ytringsfrihet ser ut til å være spesielt viktig når det er snakk om islam. Eksemplene er flere: I Frankrike, der sekularisme i praksis defineres som ateisme, ble en klesreklame forbudt av fransk rett i 2005 da katolikker oppfattet den som støtende – mens myndighetene i italienske Milano forbød den på eget initiativ. I flere europeiske land er det – oftest med rette – forbudt å benekte holocaust og promotere nazistisk ideologi.
Abid Raja: Sian er ute etter å provosere. Boikott dem!
Antimuslimsk terror
Dessuten er det sentralt å påpeke at antimuslimsk hets og provokasjoner ikke kan leses og forstås i et vakuum. Det antimuslimske sentimentet i Vesten har økt kraftig de siste årene. I 2011 drepte Anders Behring Breivik, i sin forakt for muslimer, 77 nordmenn på Utøya og i regjeringskvartalet.
I fjor forsøkte Philip Manshaus, fullt utrustet med skytevåpen, å ta seg inn i Al-Noor-moskeen for å drepe norske muslimer. Han var inspirert av angrepet i New Zealand, der en høyreekstremistisk terrorist myrdet tilsammen 50 muslimer i to ulike moskeer. Utallige enkelthendelser fra de siste årene tjener som eksempel, men rapporter slår fast det samme.
PST skrev for eksempel i sin trusselvurdering for 2020 at trusselen fra høyreekstremisme i Norge utviklet seg i negativ retning i løpet av 2019, og at høyreekstreme i økende grad viser vilje til å bruke terror for å nå sine mål.
Oslo-politiets hatkrimrapport fra 2019 viste at all religiøs motivert hatkriminalitet gjaldt islam. Flertallet av fornærmede var kvinner i hijab, som mente at overgrepet hadde sammenheng med deres synlige muslimske identitet.
Urovekkende
I HL-senterets rapport fra 2017 om holdninger til muslimer og jøder mente nesten 40 prosent at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur. Slående 30 prosent mente at muslimer ønsker å ta over Europa.
Det norske demokratiet er ment å verne om sine minoriteter
Dette viser med all tydelighet at norske muslimer er en utsatt minoritet. Med dette som bakteppe har den siste tidens debatt om ytringsfrihet og koranbrenning på mange måter avsporet. Er vi som samfunn mer opptatt av å forsvare høyreekstremisters rett til å ta til orde for deportering og internering av norske muslimer enn vi er av å fordømme og bekjempe ideologien de representerer og forfekter?
I lys av Europas historie med jødene og interneringen av millioner av muslimer i Kina som pågår nå, er dette urovekkende. Det norske demokratiet er ment å verne om sine minoriteter. Kanskje bør vi derfor snakke mer om at ikke alt som er lovlig, er sunt for demokratiet, og at ikke alt derfor trenger å bli ønsket velkommen.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
