Kronikk

Veggene kan både lukke og åpne for omverdenen rundt oss

Opplevelsen avhenger av virkemidlene som brukes.

En besøkende beundrer fresker i Pompeii. Foto: Alessandra Tarantino/AP/NTB

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor, dr.philos., Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan opplever vi et interiør? Mens en gulvflate handler om å gi inntrykk av å sikre mot det ukjente under oss, og taket beskytter mot regnet og solen over oss, handler veggflaten om både å lukke og å åpne mot omverdenen rundt oss.

Følgelig: Om det samme rommet skal kunne oppleves som lukket eller åpent, avhenger derfor av de virkemidlene som brukes, slik som veggenes materialer og farger.

Både materialer og farger uttrykker ulik bevegelse, tyngde og stofflighet, som er de samme erfaringene vi alle bærer i oss fra vårt kroppslige møte med omgivelsene.

Noen eksempler fra arkitekturens veggtemaer kan vise vei.

Den sprengte veggen: Illusjonen, speilet og glasset

Felles for en norsk årestue fra middelalderen og et rom i Pompeii fra romertiden var ønsket om å gjøre det lille stort, begge ved bruk av illuderte utblikk.

Årestuens mørke og tette tømmervegger omkring åren sprengtes ofte av rosemalte ranker som ga et trøstende syn av en evig sommer i kontrast til vinterkastene utenfor.

Det samme i Pompeii, der vinduer like ofte ble erstattet med heldekkende fresker av luftige landskapssyn – nå for å gi et inntrykk av et kjølnende drag i det varme interiøret.

Med speilveggen er selve utsikten omgjort til en illusjon i innerommet. Speilsalen i Versailles skulle gjøre det store enda større: Den enorme parken og det glitrende sollyset ble gjentatt inne. Da ved bruk av heldekkende speilflater på innerveggen som fordoblet utsikten over parken gjennom de fotside vinduene på ytterveggen vis-à-vis.

På samme måten som også den minste lille hybel kan virke dobbelt så stor om speilflaten vender seg direkte mot et vindu.

Glasshuset av Mies van der Rohe, Illinois. Foto: Thomas Thiis-Evensen

Med glassveggen er utsikten reell – bare adskilt av en gjennomsiktig hinne. Er det mørkt ute og lyst inne, vil alle de som er ute, se deg. Er det lyst ute, speiles alle de som er utenfor i glasset, og alle de som er innenfor, har besøk hele dagen. «Her kan man ikke bo», sa fru Farnsworth til Mies van der Rohe da glasshuset han hadde tegnet, sto ferdig i 1951. I det kalvinske Holland derimot, var gjennomsiktigheten en dyd: Selv moderne kanalhus med svære glassvegger er helt uten gardiner – for ingen har jo noe å skjule.

Den stengende veggen: Tykkelsen, steinen og mørkheten

Den tykke veggen stenger mellom ute og inne. I ateisten Le Corbusiers skyformede kirke i Ronchamp fra 1955 er tykkelsen gjort synlig i den ene ytterveggen i form av dype nisjer som snevrer seg inn mot små lysglugger i sterke farger. Den hvite veggen skråner som fortidens bastioner, og det er her, tett inntil massivveggen, at benkene står som uttrykk for at de troende er beskyttet mot en truende verden.

Den stengende veggen. Fra Le Corusier Notre dame du Haut i Ronchamp. Foto: Thomas-Thiis Evensen

Samme inntrykk gir steinveggen bygget opp av synlige blokker som fasaden på det gamle Norges bank-bygget i Oslo – alle skulle se at pengene var sikret. De grove blokkene leses spontant som tunge og urokkelige, og dess større, dess tyngre å gripe og å løfte.

På samme måten som det å ta på en ru og hard betongvegg også refererer til kroppens instinkter – en holder avstand. Slik som brutalismens rå grusflater som omslutter Regjeringsbygget i Oslo: «Maktens høyborg».

Tilsvarende vil mørke veggflater virke tyngre enn lyse. Et svart rom snevrer seg omkring deg, mens det samme rommet med hvite vegger letner og utvider.

Et lite sideblikk til moten: Svarte klær slanker, hvite forstørrer. Derfor er gledens og ungdommens rom hvitt, høyloftet og glansfylt – her slår en ut med armene, sier filosofen Otto Friedrich Bollnow.

Mens sorgens rom derimot, er alltid svart. Den sørgende lukker seg inne i seg selv. For trer man inn i et lavloftet sort rom med pinnestoler og langsom musikk, forstår man nok budskapet.

Fra Palazzo Pittis hovedfasade i Firenze, av Filippo Brunelleschi. Foto: Thomas-Thiis Evensen

Den oppdelte veggen: Fargenes rom

Om mørke og lyse fargetoner inngir ulik tyngde, så uttrykker hver enkelt av dem også ulik bevegelse og temperatur. Det gule stråler varmt mot deg, det blå er kjølig og fjerner seg, det røde er fortettet og intenst, mens det grønne er hvilende og omsluttende.

Moderne studier viser at slike romlige opplevelser av fargene kan måles nevrologisk, og at virkningene nettopp skyldes vårt fysiske møte med naturfenomenene. Som at det gule ligner på solens stråleglans, det blå forbindes med himmelens og havets dyp, det røde med blod og ild og det grønne med bakkens vekster, gresset og trærne.

I senfunksjonalismens arkitektur ble skiftende fargefelt på veggene brukt for å dele opp rommet i ulike soner, der fargene betonte forskjellig bruk.

Som i Villa Stenersen fra 1950 av Arne Korsmo med sitt sterkgule veggfelt i baren som henter inn sollyset fra høye vinduer midt imot.

Villa Stenersen i Oslo. Foto: Trygve Indrelid

Eller det lyseblå veggfeltet rundt peisen som kontrasterer og betoner den rødgule varmen fra ilden.

Og i «Red Light District» i Amsterdam er visstnok rommene like røde, mens grønne vegger beroliget de syke, mente sykehusarkitektene på 1800-tallet.

Det allmennmenneskelige

Men vil disse åpnings- og lukningstemaene påvirke alle mennesker på samme måten? Ja, som et spontant førsteinntrykk, bestemt av våre allmennmenneskelige erfaringer. Først deretter påvirkes førsteinntrykket av hver enkelts individuelle bakgrunn og kultur.

At folk ved ekvator sier at en person har et «kaldt hjerte», mens han i nord kalles «varmhjertet», forandrer ikke på fenomenet temperatur. Like lite som at en arkitekt har truffet blink hvis han bygger et glasshus for en introvert person.

Slik vil veggenes materialer og farger umiddelbart kunne uttrykke et funksjonelt forhold mellom ute og inne – uavhengig av mote og stil.

Hva med den moderne boligen? Hittil har alt vært grått og hvitt, som en ensidig kopi av funksjonalismen. Også den meterdype skinnsofaen er hvit, der interiørkonsulenten sitter bakoverlent og hevder at stuen er som skapt for barn og innekos. I det siste derimot, har stilen skiftet til det stikk motsatte: Alt skal kontrasteres i kraftige farger som i et papegøyebur der designeren kan «leke» seg frem til effekter.

Derfor er kunnskap om primæruttrykkene viktig. For at alle skal kunne oppleve meningsfulle interiører – på et gulv, under et tak, omsluttet av vegger.


Flere kronikker i serien Arkitektur som opplevelse:

  1. Les også

    Gulvet – er det trygt å gå på?

  2. Les også

    Innganger kan ydmyke, opphøye, motta og avvise

  3. Les også

    Bygninger som kjennes på kroppen

  4. Les også

    Vakkert eller stygt, menneskelig eller kald?

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Interiør
  3. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Gulvet er glemt i moderne arkitektur

  2. BOLIG

    Utenpå er huset enkelt og minimalistisk. Inne er det fargerikt og spennende.

  3. BOLIG

    70-tallshus ble fargerik perle: – Malerne trodde vi tullet

  4. BOLIG

    Enkelt, fargerikt og praktisk: – Vi falt pladask første gangen vi besøkte tomten

  5. BOLIG

    Fra arkitektur til litteratur: – Klart en forfatter av min type trenger en skrivestue!

  6. BOLIG

    De brukte nesten 20 år på å finne drømmehytta. Den er litt utenom det vanlige.