Kronikk

Takk, oljen

  • Bjørn Stærk
    Bjørn Stærk
    Spaltist og forfatter

Nordsjøen 2008: Oseberg feltsenter. - Equinor og resten av den norske oljebransjen kan nå gå inn i solnedgangen med det meste av æren og verdigheten sin i behold, skriver Bjørn Stærk. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX

En takketale jeg en dag håper å kunne holde.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

(Året er 2026. Stortinget har vedtatt å starte en kontrollert utfasing av norsk olje- og gassproduksjon. I den anledning samles motstandere fra den opprivende utfasingsdebatten til en takkefest, hvor følgende tale holdes.)

Kjære alle sammen: Vi er samlet for å takke den norske oljeindustrien for alt den har gjort for oss i over et halvt århundre. Oljeeventyret er ikke helt over ennå. Vi skal fortsatt produsere olje og gass i mange år fremover. Men nettopp nå som de siste letelisensene er blitt utdelt, og planleggingen av en kontrollert utfasing kan begynne, fremstår fortellingen om den norske oljen i et klarere relieff enn noen gang.

Ettertiden vil ha mye å si om norsk oljehistorie, både om det vi gjorde riktig, og det vi gjorde feil. I dag holder det imidlertid med ett eneste ord: Takk.

Bjørn Stærk er forfatter og spaltist. Foto: Privat

Fremsynte politikere

Takk til de fremsynte politikerne og byråkratene som sørget for at Norge beholdt kontrollen over egne oljeressurser og egen oljeindustri. Det krevde mot å se de store oljeselskapene i øynene og si at dette skal vi få til selv. Det var ikke gitt at vi skulle klare å bygge opp så mye egen industri og så mange egne arbeidsplasser som vi gjorde. Mange andre fikk ikke til det samme.

Takk til pionérene som ga seg i kast med å løse de praktiske problemene med å hente og frakte olje og gass fra Nordsjøen. Ut fra nesten ingenting bygget dere opp et verdensledende fagmiljø som Norge alltid vil være stolt av.

Takk til arbeiderne på oljeplattformene og på land som gjorde alt dette mulig. Iblant risikerte dere liv og helse på en måte det ikke finnes noen unnskyldning for. Mange av dere burde ha blitt behandlet bedre. Likevel går det an å si: Takk.

Takk også til politikerne som ikke skuslet bort de enorme oljeinntektene

Takk også til politikerne som ikke skuslet bort de enorme oljeinntektene, og sørget for at de ikke ødela norsk økonomi. Oljeinntekter har for mange land vært like mye en forbannelse som en velsignelse. Pengestrømmen har ødelagt lokal industri og undergravd demokrati og økonomisk likhet. Norge har unngått det verste av dette. Vi står derfor bedre rustet for den vanskelige omstillingsperioden som nå kommer, enn mange andre oljeland.

Kritikkverdige forhold

Når den endelige norske oljehistorien en dag skal skrives, vil den også bruke plass på flere kritikkverdige forhold. Ett av dem er de flere hundre milliardene Equinor ser ut til å ha tapt i utlandet. Kritikerne mener det vokste frem en sløsekultur i selskapet.

Heller ikke på norsk sokkel ble det alltid praktisert økonomisk sunn fornuft. I 2013 holdt regjeringen skjult et notat som viste at oljeproduksjon i Barentshavet kunne bli ulønnsomt.

Den største kritikken mot oljebransjen blir nok at den aldri avfant seg med sitt eget ansvar for klimakrisen

Selv om Norge slapp unna mye av oljeforbannelsen for vår egen del, vil også mange påstå at vi gjorde oss delaktige i andre lands oljeforbannelse ved å være til stede i korrupte og autoritære oljeland.

Den største kritikken historikerne vil rette mot norsk oljebransje, blir nok likevel at den aldri avfant seg med sitt eget ansvar for klimakrisen og nektet å godta de nye energirealitetene denne bringer med seg.

Et mektig nettverk av næringslivsledere, lobbyister, byråkrater og politikere kjempet med nebb og klør mot den nye konsensusen i klimapolitikken, helt til det siste.

Bitter kamp

Utfasingsdebatten tilspisset seg de siste årene frem mot årets vedtak og ble skitten og giftig. I 2010- og 2020-årene fikk vi et glimt av nettopp den oljeforbannelsen Norge ellers hadde unngått: En mektig industri som prøvde å bruke sine tette bånd til medier, politikere og forskningsmiljøer til å kjempe mot fellesskapets interesser.

Det er derfor en bitter kamp vi nå legger bak oss. Vi som mente at oljealderen er på vei mot slutten, skal passe oss for å hovere over dem som nå frykter for fremtiden.

Samtidig tror jeg det er heldig for ettermælet til norsk oljeindustri at vi klarte å bli enige om denne avgjørelsen nå og ikke utsatte den ytterligere.

Equinor og resten av den norske oljebransjen kan nå gå inn i solnedgangen med det meste av æren og verdigheten sin i behold. De slipper å bli husket på linje med tobakksselskapene som fortsatte å kjempe for industrien sin i mange tiår etter at det ble klart hvor stor skade den gjorde.

På samme måte slipper Norge å bli husket som et Kodak, fotografigiganten som gikk under fordi den ikke ville forholde seg til digitalkameraer.

Det er lett å forstå den forførende stoltheten over gamle bragder som preger veteranene i oljebransjen. Stoltheten er jo vel fortjent.

De husker den gangen norsk olje var en industripolitisk bragd uten den etiske dissonansen klimakrisen har ført med seg.

Men energirealitetene er ikke lenger som på 1980-tallet. Dette har Norge nå tatt konsekvensen av.

Veien videre

Dermed er det også lettere å si til alle som har vært med på dette: Takk. Tusen takk. Takk for motet, og takk for pågangsviljen. Dere gjorde noe godt og viktig og vil bli husket for dette. Dette er en takk vi i dag alle kan samle oss om, uansett hvilken side vi har stått på i utfasingsdebatten.

De bitre kampene er langt fra over. Det er mye usikkerhet knyttet til veien videre.

Hvor raskt er det forsvarlig å fase ut norsk olje- og gassproduksjon? Skal staten aktivt styre fremveksten av ny industri som kan erstatte tapte arbeidsplasser? Skal vi støtte Equinor i deres omstilling til å bli et fornybart energiselskap, eller tror vi at denne oppgaven bør overlates til unge og friske krefter?

På 1970-tallet stablet vi en ny industri på beina. Nå må vi nærmest bygge et nytt land.

I denne prosessen må både fagfolk og lokalmiljøer fra hele landet trekkes inn. Det er ingen grunn til å tro at kampen om veien videre vil bli lett.

Vi har store utfordringer foran oss av både økonomisk, politisk og teknologisk art. Avkarboniseringen av Norge som vi nå setter kursen mot, vil bli et enda større og vanskeligere prosjekt enn erobringen av Nordsjøen.

På 1970-tallet stablet vi en ny industri på beina. Nå må vi nærmest bygge et nytt land.

Måtte vi få hjelp til dette fra mennesker som er like fremsynte, oppfinnsomme og modige som de som formet det norske oljeeventyret.

Takk. Takk til dere alle sammen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Kjetil B. Alstadheim: Snipp, snapp, snute, så var oljeeventyret (ikke nødvendigvis) ute

  2. Les også

    Ap: Nordsjøen skal bli fremtidens industriverksted for å gjenreise Norge etter koronaen

  3. Les også

    KrF vil stanse nye oljelisenser

  4. Les også

    Christina Pletten: Dragkampen om den siste olje

Les mer om

  1. Oljeindustrien
  2. Norsk sokkel
  3. Industri
  4. Equinor
  5. Nordsjøen
  6. Oljeproduksjon

Flere artikler

  1. POLITIKK
    Publisert:

    MDG og Frp med samstemt klimakritikk

  2. POLITIKK
    Publisert:

    MDG klager oljenæringens koronapakken inn for Esa i Brussel

  3. ØKONOMI
    Publisert:

    Nå skal det ryddes opp utenlands: Equinor-topp varsler kraftige grep

  4. POLITIKK
    Publisert:

    Tror eldre velgere kommer tilbake med han som kandidat i Oslo

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Statens viktige bygg bør ha en større rolle enn å skaffe noen raske kroner til statskassen

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Mellomkrigstidens jødehat: Plakater i Asker med oppfordring om ikke å leie ut til jøder