Kronikk

Generasjonen som stjal fra mennesker som ennå ikke er født

  • Dag O. Hessen
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo
  • Thomas Hylland Eriksen
    Professor i sosialantropologi, Universitetet i Oslo
De fleste av oss lever for det meste i korte tidshorisonter, der neste måneds avdrag er et mer akutt problem enn en rasert planet i våre oldebarns alderdom, skriver Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen. Bildet er fra en demonstrasjon i Los Angeles i 2019.

Thunberg-generasjonen har et poeng når de betrakter vår generasjon som ranere, som stjeler ressurser og muligheter fra dem som ennå ikke er født.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mennesket er i utgangspunktet korttenkt og best til å løse akutte problemer. Er det ikke mulig å løfte blikket og løfte seg selv opp etter håret, slik at vi kan oppfylle målet om å bli gode stamfedre og stammødre om noen tusen år?

Det spørsmålet må vi stille oss nå.

Det mangler ikke kunnskap om at verden er på vei mot et villere klima og økologisk utarming. I over 30 år har forskere påpekt noe som etter hvert er opplagt, nemlig at Homo sapiens har sprengt akkorden og lykkes for godt for sitt eget beste. For ikke å snakke om andre arter.

Vi har fjernet 15 prosent av Amazonas, 35 prosent av verdens våtmarker og nær 70 prosent av verdens dyrebestander siden 1970. Verdenshandelen er firedoblet siden 1980, turismen seksdoblet, antall flybilletter solgt i verden mer enn doblet seg på bare 15 år, fra 2004 til 2019, og CO2 fortsetter å stige i atmosfæren.

Overforbrukets dag rykker nærmere

«Earth Overshoot Day», den globale overforbruksdagen, er den dagen i året da vi har brukt opp det vi har å gå på ressursmessig. Alt annet er lån fra våre etterkommere, som av opplagte årsaker ikke er blitt spurt om å være kreditorer.

Med unntak av koronaåret 2020 kommer denne dagen tidligere for hvert år. I 2019 falt den på 29. juli. Alt dette er kjent. Derfor er det nødvendig å spørre hvorfor det er så vanskelig å dempe denne globale overopphetingen av økonomi, klima og forbruk.

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen.

Det finnes flere forslag til forklaringer, fra stiavhengighet (man fortsetter i vante spor) til kapitalismens innebygde krav om vekst.

Et overordnet problem er imidlertid vår vekting av nåtid og egne behov mot fremtiden og de ufødtes behov. Dette har både biologiske, psykologiske og kulturelle dimensjoner. Det forklarer ulik handlekraft for koronaen og klima, men evnen til å tenke langsiktig krymper i et samfunn på økende turtall, besatt av hastighet, effektivitet og innovasjon.

Generasjonen som ranet de ufødte

Noen husker den klassiske graffitien «Fremtiden er avlyst på grunn av manglende interesse». Tro om den ikke har noe for seg.

De fleste av oss lever for det meste i korte tidshorisonter, der neste måneds avdrag er et mer akutt problem enn en rasert planet i våre oldebarns alderdom. Går det an å gjøre noe med dette problemet? Går det an å handle, i det daglige, på bakgrunn av hendelser som trolig vil finne sted om hundre, tusen eller ti tusen år?

Homo sapiens har eksistert i 300.000 år. Det er ingen åpenbar grunn til at vi ikke skal være her i minst 300.000 år til. Og det er også verdt å minne om at dette også angår fremtiden til kanskje fem millioner andre arter.

I den globale samtalen om klima og miljø trekkes ofte kommende generasjoner inn som begrunnelse for å endre kurs. Det er åpenbart at Thunberg-generasjonen har et poeng når de betrakter vår generasjon som ranere, som stjeler ressurser og muligheter fra dem som ennå ikke er født.

Er fremtiden relevant?

Kritikken mot vår tendens til å svi av arvesølvet og etterlate oss en søppelplass der vi overtok en Edens hage, handler om disse ufødte menneskene. Er det mulig å gi rettigheter til mennesker som ennå ikke finnes?

I teorien, ja. I praksis er det vanskelig. Valg skal vinnes, avdrag betales, ferieturer bestilles. Det er likevel fullt mulig å se for seg en anvendelse av etikkens gylne prinsipp, «du skal ikke gjøre mot andre det du ikke ønsker at de skal gjøre mot deg», på alle mennesker, også de som ikke er født.

Neste måneds avdrag er et mer akutt problem enn en rasert planet i våre oldebarns alderdom

Trolig er vi den eneste av artene på planeten som er i stand til å drømme om fortiden. Til ikke å bare forestille oss, men planlegge en fremtid. Revolusjonære bevegelser, religiøse endetidsbevegelser og nøktern planlegging av infrastruktur og valgordninger vitner om dette.

De fleste studier viser imidlertid at forestillinger om fremtiden for de fleste av oss sjelden strekker seg lengre enn 30 år, eventuelt vår egen levetid eller unntaksvis barnebarnas levetid. Selv langtidsplanene på makronivå, som klimapanelets fremskrivninger og FNs formaninger, går sjelden lenger enn et par generasjoner frem i tid.

Bort fra kortsiktig nyttemaksimering

Det er mye godt å si om mennesket. Vi er utstyrt med empati og gode evner til å håndtere materiell knapphet og akutte farer. Men evolusjonen gir ingen oppskrifter på hvordan vi skal løse globale problemer vi selv har skapt. Det betyr ikke at det er umulig å bestemme seg.

I boken The Good Ancestor, som kommer på norsk etter sommerferien, foreslår den australske filosofen Roman Krznarik seks prinsipper, eller leveregler. De skal kunne gjøre det mulig for oss å bli husket, ikke med skam og avsky, men med respekt og beundring.

For ham dreier det seg om langsomhetens kamp mot hastigheten. Han anbefaler blant annet katedraltenkning som motvekt til finanskapitalisme:

Det kunne ta flere generasjoner fra en katedral ble påbegynt til den sto ferdig. Interessant nok trekker han også frem det norske oljefondet som et eksempel på slik langsiktig tankegang (dog med en betimelig bemerkning om hva som har skapt fondet).

Krznarik skildrer en mulig fremtidig tilstand der menneskets kollektive intelligens har gjort et lite, men vesentlig sprang i retning av langsiktig helhetstenkning snarere enn kortsiktig nyttemaksimering.

Hvordan ønsker vi å bli husket?

Bærekraft handler også i høy grad om tid. Et bærekraftig system kan defineres som et som er i stand til å vedlikeholde seg selv på ubestemt tid, uten å undergrave sine egne livsbetingelser. På økonomiens område vil dette i praksis si at kravet om vekst må vike til fordel for et verdensbilde der det er en selvfølge å ta hensyn til økologi.

Mange reagerer med resignasjon. Økonomisk logikk tilsier at fremtiden blir diskontert, altså at den synker i verdi jo lenger unna den er. Og hvis evolusjonen har gjort oss kortsiktige, er det kanskje ikke så mye å gjøre med saken?

Bildet er fra det såkalte «Klimabrølet» i Oslo, før pandemien.

Vel, kortsiktighet er ingen naturlov.

For det første har de fleste tradisjonelle samfunn, som har vært enerådende i nesten hele vår artshistorie, prioritert vedlikehold fremfor endring. For det andre har historien gang på gang vist at vi er i stand til å løfte oss selv opp etter håret.

Forskning tyder på at vi biologisk sett er i stand til å identifisere oss med maksimalt 150 andre, kjent som «Dunbar-tallet», etter Robin Dunbar. Likevel viser både verdensreligionene og nasjonalismen (og fotball) noe annet. Å gjøre det samme med tiden som vi har klart å gjøre med sosial skala, er ikke umulig. Men vi må begynne å fortelle historiene om hvordan vi ønsker å bli husket. Hvordan vi, med Krznariks ord, skal lære å bli gode forfedre og formødre.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. FN-rapport: Hetebølger kan være den nye dødstrusselen

  2. Norge kan gjøre en forskjell for klimaet som verden vil takke oss for

  3. Engangsprodukter er dårlige for miljøet. Men holdbare varer er ikke mye bedre.

  4. Dag Olav Hessen: – Klimaet vil ikke «ordne seg». Det er for sent for det.

Les mer om

  1. Klima og miljø
  2. Bærekraft
  3. Fremtiden
  4. Økonomi