Kronikk

Kronikk: Hva skjer i Syria? | Mohammad Habeeb, syrisk forfatter

  • Mohammad Habeeb

Da syrerne klarte å bryte fryktens lenker og gjennomførte demonstrasjoner med krav om frihet, respekt og reformasjon, sto regimet klart. Hæren og sikkerhetsstyrkene møtte de revolusjonære. Og fra første dag brukte de ekte kuler, ikke gummikuler, skriver Mohammad Habeeb. Foto: Reuters/NTB scanpix

Alt begynte faktisk som en revolusjon som ble kvalt i sin spede begynnelse!

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En enkelt artikkel kan ikke gi et tilstrekkelig svar på dette spørsmålet, det krever flere bøker. Likevel vil jeg her forsøke å belyse noen viktige sider av saken.

Syria og den syriske flyktningkrisen er hovedsaker i aviser og nyhetssendinger verden over. Hva er det som skjer der? Er det virkelig en borgerkrig?

Mohammad Habeeb. Foto: Jan Inge Haga

Alt begynte faktisk som en revolusjon som ble kvalt i sin spede begynnelse!

Makt og lojalitet

Det er ikke så overraskende at en vulkan får utbrudd etter at den har småkokt i det stille i 40 år.

Det begynte å bygge seg opp allerede fra 1963, da Baath-partiet bemektiget seg landet og opphevet den demokratiske friheten som syrerne hadde nytt godt av frem til da.

De avskaffet alle politiske partier, aviser og sivile organisasjoner. De tok kontrollen over staten og alle dens institusjoner og utpekte seg selv som leder for stat og samfunn.

Da syrerne klarte å bryte fryktens lenker og gjennomførte demonstrasjoner med krav om frihet, respekt og reformasjon, sto regimet klart

Baathistene kopierte den sovjetiske modellen med opplæring og kontroll av de yngre generasjonene. Maktstrukturene og militærvesenet var basert på lojalitet fremfor kompetanse og kvalifikasjoner. Så forbød de alle typer politisk motstand. De ble kvitt uavhengige aktivister eller fengslet dem i flere tiår.

Slik fortsatte det. I fravær av enhver type sivile politiske aktiviteter styrte Baath-partiet landet som om det var deres egen odelsgård.

Da suksessen i Tunisia inspirerte hele det arabiske folk, la det syriske regimet omfattende planer for hvordan enhver slik bevegelse i Syria kunne undertrykkes.

Bashar al-Assad sa mange ganger at Syria ikke ligner noe annet land. Det var et budskap både til syrerne og til verden rundt ham.

Da syrerne klarte å bryte fryktens lenker og gjennomførte demonstrasjoner med krav om frihet, respekt og reformasjon, sto regimet klart.

Hæren og sikkerhetsstyrkene møtte de revolusjonære. Og fra første dag brukte de ekte kuler, ikke gummikuler, mot opprørere med åpne hender og blottede brystkasser.

De iscenesatte til og med skremselsepisoder, der de sendte ut grupper av etterretningsagenter for å sette skrekk i folk om nettene og fyre av skudd her og der, for så å la seg jage av andre grupper gjennom gatene og løse skudd mot disse.

Et vendepunkt

Vendepunktet kom da president Assad kunngjorde sitt første amnesti. Her frisatte han bare kriminelle og farlige fundamentalister, som Zahran Alloush (lederen for Jaysh al-islam-hæren i Syria).

Dette budskapet oppfattet Det muslimske brorskap raskt: De kunne fritt herje, kidnappe og ri på revolusjonsbølgen.

I mellomtiden advarte regimet om en borgerkrig mellom Syrias sekter (som heldigvis var begrenset). Det militære fikk frihet til å skyte der de fant det nødvendig.

Vendepunktet kom da president Assad kunngjorde sitt første amnesti

Plutselig dukket det opp våpen hos mange av de revolusjonære, og innsatsen for å bevæpne revolusjonen begynte. Folket demonstrerte fredelig, men så seg plutselig rundt og fant mange av sine egne bevæpnet.

Regimet utnyttet denne planlagte bevæpningen.

Fredelige demonstranter som ga blomster og vannflasker til de militære, ble nå drept eller arrestert. De bevæpnede som skjøt mot soldatene, kunne bevege seg mer fritt omkring.

Regimet skånet disse voldelige ekstremistkrigerne, som ønsket – og fremdeles ønsker – å bygge sin såkalte islamske stat. Dette fordi regimet foretrekker å ha disse ekstremistene som motstandere, da de beviser påstanden om «konspirasjon» og ikke utgjør den samme trusselen som klartenkte intellektuelle og sekulære aktivister.

En revolusjon uten ledere

Det er den beste måten å beskrive folkets spontane opprør mot regimet på.

Det er allment kjent at regimet helt fra det kom til makten, har slått ned på alle politiske opposisjonspartier og gitt aktivister lange fengselsstraffer. Da opprøret brøt ut, fantes det derfor ingen politiske partier som kunne samle eller lede bevegelsen.

Det verste var at ingen fragmentariske politiske partier, grupper eller aktivister klarte å komme til enighet om hvordan revolusjonen kunne ledes.

I stadig større desperasjon oppsto større og større splittelser. Noen forlot landet for å drive kampen utenfra. Det ga internasjonale og regionale aktører muligheten til større innflytelse på revolusjonens gang. De som finansierer deg, gir deg tak over hodet og våpen, får rett til å ta del i planene dine.

Svarte investeringer i syrernes blod

I dag finnes det mange kjempende grupper i Syria – alle med forskjellige navn, blant annet IS, Ansar al-sharia, Jabhat al-Nusra, Ahrar al-Sham og Jaysh al-islam-hæren. De fleste har en religiøs agenda.

Jeg vil minne om at de fleste av disse ikke er syriske. De er ikke interessert i den syriske revolusjonen og landets fremtid. Det kom tydelig frem da de kunngjorde at de hadde kommet for å opprette en islamsk stat.

Spørsmålet er hvem som rekrutterer disse krigerne? Og hvem bringer dem til Syria, betaler dem og lærer dem opp?

På den andre siden av konflikten: Hvem er det som støtter og hjelper regimet, og hvorfor?

Regimet og deres allierte

Russland og Iran befinner seg på den ene siden og forsvarer egne interesser. Regimet vil ikke gi fra seg makten over odelsgården så lenge de kan unngå det.

Russland, regimets gamle fiende og USAs konkurrent i Midtøsten, vet godt at hvis de forlater Syria og Midtøsten, vil de også miste grepet om middelhavsområdet. De holder det russiske keiserdømmets og Sovjetunionens tidligere posisjoner høyt og vil bevise at de fremdeles er en stormakt som USA hverken kan eller bør ignorere.

Iran, derimot, som har vært Syrias allierte siden Khomeinis revolusjon, vil bevise og bekrefte seg selv som regional og internasjonal aktør, særlig nå som de er blitt en atomnasjon. De frykter også at en vellykket syrisk revolusjon vil spre seg, overvelde hele regionen og til slutt nå frem til Iran. Som et religiøst regime deler de denne frykten med Saudi-Arabia. Derfor er det best å sette en stopper for det hele, rette skarpskytternes sikter mot hele revolusjonen og begrave den der den faller.

USAs tilstedeværelse

Den andre gruppen omfatter USA, Europa, de arabiske golfstatene, Tyrkia og Israel. USA vil, som den eneste supermakten i verden, ikke at noe skal endres eller skje uten deres tilstedeværelse og tillatelse.

Tenk for eksempel på deres velkjente, men likevel «nye» arbeid for «et nytt Midtøsten». Nå mener de at dette er et egnet tidspunkt å ta opp tråden igjen fra engasjementet sitt i Irak, dog i forsøk på ikke å gjenta feilene som ble gjort der.

De har oppfordret myndighetene i Syria om å bryte sin allianse med Iran og Russland og har forsikret om at de vil garantere Assad livstidsstyre over Syria. Men Bashar al-Assad takket nei, fordi han og hans allierte aldri har stolt på USA, og fordi han mente han var sterk nok til å slå ned revolusjonen.

Her besluttet USA seg for å bruke sine allierte: De arabiske golfstatene, som også var redde for å smittes med den revolusjonære bevegelsen, slik som i Bahrain. Derfor begynte golfstatene, demokratiets og menneskerettighetenes største fiende i området, å støtte den syriske revolusjonen økonomisk for å kaste det syriske regimet – forkortet til Bashar al-Assad – og hjelpe muslimske grupper å overta makten.

Her har golfstatene hatt møter med Tyrkia og statsminister Erdogan, som var rådgiver for Bashar al-Assad i begynnelsen av revolusjonen for å få til et samarbeid med Det muslimske brorskapet og inkludere dem i regjeringen.

Har mest å vinne på Syrias ødeleggelse

Til slutt har vi Israel, Syrias motstander gjennom historien og det landet som har mest å vinne på Syrias ødeleggelse.

Hadde Israel vært i krig med Syria i de siste fire årene, ville de ikke ha kunnet ødelegge og korrumpere infrastrukturen i Syria slik de andre regimene og deres internasjonale leiesoldater har gjort.

I dag er de fleste syriske aktivister og revolusjonære pionérer drept, fengslet eller de har flyktet

Israel har imidlertid støttet ekstremistgrupper – særlig i sør – under denne krigen, og sendt kampfly for å bombe mange viktige militærmål i Syria. Likevel la Israel stort press på USA og Europa om ikke å styrte Bashar al-Assad. Hvorfor skulle de ikke det, når de ødeleggelsesbølgene som skyller bort Syria, er mye større enn noe de kunne klare å iverksette selv.

Så hvem er det som kjemper i Syria nå?

Syria utsettes fremdeles for ødeleggelser, fra internasjonalt kontrollerte ekstremister og leiesoldater fra hele verden, som ble rekruttert og sendt ut for å kjempe i Syria for å korrumpere og avlede forløpet til den syriske revolusjonen.

I dag er de fleste syriske aktivister og revolusjonære pionérer drept, fengslet eller de har flyktet.

Flyktningkrise

På grunn av alt dette forlater syrerne nå landet sitt, et land som er forvandlet til en slagmark i en skyggekrig.

Alle de involverte aktørene kjemper, direkte eller via stedfortredere, med ett mål for øye: ødelegge Syria og sikre seg prosjekter for å rekonstruere landets infrastruktur!

Til og med regimets leder snakker nå og da arrogant om planer om å gjenreise det de har ødelagt! Men kan de gjenreise de døde eller alle flyktningene?

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

_Flyktningkrisen forsterker kravene om en fredsløsning i Syria. På høy tid — men det er dypt problematisk dersom det skjer på Russlands premisser, skriver Aftenpostens kommentator Per Kristian Haugen:

Les også

Putin vil ha tiårets hestehandel

_

For å kunne slå IS, må man støtte Assads regime i Damaskus, mener russerne. De får støtte fra en norsk Syria-ekspert:

Les også

Må man støtte Assad for å kunne slå IS?

Så lenge vi ikke tar innover oss hvem flyktningene er, ser vi ikke det vi må se: At flyktningene er som oss, skriver Mehdi Farshbaf og Sverre Varvin:

  1. Les også

    «Mistenksomhet og redsel for flyktningene er lett å utnytte»

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Syria

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Etter syv år med krig i Syria, øyner syrerne nå fred: – Vi ser at konflikten nærmer seg slutten

  2. VERDEN
    Publisert:

    Nå vender kurderne seg til USAs fiende: «Et valg mellom kompromiss og folkemord»

  3. NYHETSANALYSE
    Publisert:

    Få oversikt: Her er veikartet som forklarer konfliktene i Midtøsten

  4. VERDEN
    Publisert:

    I fjor ble innbyggerne i Sør-Syria lovet fred. Nå angriper Assad.

  5. VERDEN
    Publisert:

    Fred eller katastrofe i Syria – slik kan tre menn skape historie i dag

  6. VERDEN
    Publisert:

    Israel: Russiskprodusert drone skutt ned over Golan-høydene