Kronikk

Myter om integrering av innvandrere i Norge

  • Lars Østby

Det er visst en utbredt forestilling om at innvandrerne, og særlig de fra muslimske land, skal dominere mer og mer i kraft av sitt antall. Uten at det foreløpig finnes gode nok beregninger, synes den innsikten vi har om fremtidens demografi å tilsi at noe muslimsk flertall i "vår tid" er fullstendig urealistisk, skriver forsker Lars Østbyi Statistisk sentralbyrå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

M YTER, IKKE KUNNSKAP.Debatten rundt innvandring og hvordan integreringen av innvandrerne foregår, er mer preget av myter enn av faktiske kunnskaper. Selv om kritikken kommer fra både høyre og venstre, blir den ikke riktigere av den grunn. Det er en rekke områder hvor integreringen i Norge faktisk er på rett vei. Selv om farten gjerne skulle vært større, er retningen riktig."Integrering" er i seg selv et begrep som kan defineres på mange måter. Begrepet skal ikke diskuteres her, men jeg legger til grunn at gruppers integrasjon kan uttrykkes med hvor stor avstand det er mellom denne gruppen og gjennomsnittet for Norge, for forhold som er relevante og viktige. En god del forskjeller er uten betydning for integreringen, mens andre er viktige. Det kan for eksempel godt være forskjeller i boligforhold dersom disse er resultat av egne valg, mens det er mer problematisk med forskjeller som følger av at innvandrerne ikke har samme valgfrihet som andre fordi økonomien er systematisk dårligere, uansett om det skyldes diskriminering eller annet. "Innvandrer" betyr her bosatte i Norge som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre, og "etterkommere" er barn født i Norge av innvandrerpar. Det sies noen ganger at integreringen i Norge har spilt fallitt, og dette tas enten til inntekt for at innvandringen må begrenses fordi vi ikke greier å håndtere den godt nok, eller til inntekt for behov for en fullstendig omlegging av integreringspolitikken. Selv om oppfatningen om krise deles av personer som er uenige om alle andre sider ved innvandringen, er den likevel feilaktig. S TORE FORSKJELLER.Arbeidsmarkedet er den viktigste arena for integrering, både for å skaffe inntekt og dermed ressurser til å delta på andre arenaer, og samtidig er rollen på arbeidsmarkedet selv et uttrykk for integrering på ett viktig område. Det er dessverre slik at innvandrerne som gjennomsnitt har 2,5 ganger høyere arbeidsledighet enn andre, og dette varierer fra nesten likt for vestlige innvandrere til tre ganger så høy ledighet for innvandrere fra Asia og fem ganger så høy fra Afrika. Men sysselsettingen øker og arbeidsledigheten avtar klart med oppholdstidens lengde, for ikke-vestlige innvandrere i hvert fall det første tiåret. Det er store forskjeller mellom flyktninger og de som får opphold på annet grunnlag, men forskjellen blir langsomt mindre. Disse gruppene når ikke gjennomsnittet for sysselsetting i Norge, men de kan nå nivåer som er vanlige i andre land. Innvandrernes etterkommere er gjennomgående svært unge. Av de 60 000 født i Norge med to utenlandsfødte foreldre er bare 13 prosent over 20 år, 7 prosent er over 25. Så langt vi kan se til nå, har de høyere arbeidsledighet enn andre i samme alder, men "bare" en halv gang høyere, der hvor foreldregenerasjonen ligger tre til fem ganger over. De samme tendensene har også Danmark. Vi kan ikke med god samvittighet si at dette er godt nok, men det går altså rett vei. En av grunnene til problemene på arbeidsmarkedet sies å være dårlig utdannelse og norskkunnskap. Som gjennomsnitt har innvandrerne lavere utdannelse enn andre, men det er svært store forskjeller mellom de enkelte grupper av innvandrere. Noen nasjonaliteter har flere med høyere utdannelse enn gjennomsnittet i Norge, andre har langt færre. Også her er det en tydelig utjevning av forskjellene fra innvandrerne til deres etterkommere. Det er lett å forstå at nyankomne innvandrere har lavere andel under utdannelse enn andre i samme alder, men de fortsetter å være i utdannelse relativt lenge. Etterkommerne går mye oftere på skole. 87 prosent av 16— 18-årige etterkommere gjør det, mot 90 prosent av alle i landet, og bare 73 prosent av dem som selv har innvandret. Blant dem som fullfører videregående skole er andelen som studerer videre uten pause større blant innvandrerne enn blant andre, og igjen er etterkommerne ivrigst. Det er å håpe at de som tar høyere utdannelse også får arbeid hvor utdannelsen kommer til nytte, og blir betalt for. Dersom det er klart at det ikke nytter for innvandrere å ta utdannelse - om de ikke får jobb i noe fall - skal det mye til at søkingen til videregående og høyere utdannelse kan holde seg. Det finnes ikke gode data for samsvaret mellom den utdannelsen og de jobbene innvandrerne får, men det sies ofte at det ikke nytter å søke arbeid om en har et fremmedartet navn. I sin tur fører dette til at inntekten blir betydelig lavere, og til øket avhengighet av offentlige overføringer. Innvandrerne har en betydelig større andel fattige enn resten av befolkningen, selv om det heldigvis ikke er riktig som det hevdes at halvparten av innvandrerbarna er avhengige av sosialhjelp. Det er tilknytningen til arbeidsmarkedet som er avgjørende også her, innvandrerne er oftere fattige fordi de oftere står utenfor arbeidsmarkedet. De få etterkommerne som er i den alderen at de kan være etablerte på arbeidsmarkedet har høyere inntekter enn foreldregenerasjonen, men fortsatt noe lavere enn det som er vanlig i Norge.Også når vi ser på sosiale problemer, som å være mottagere av sosialhjelp eller å være under barnevernets tiltak, har etterkommerne langt på vei det samme mønster som resten av befolkningen. Forskjellene er ikke helt borte, men de er langt mindre enn for personer som selv har innvandret. M USLIMSK FLERTALL FULLSTENDIG UREALISTISK.Det er stor oppmerksomhet knyttet til mønsteret for familiedannelse og fruktbarhet for innvandrerne. Det er visst en utbredt forestilling om at innvandrerne, og særlig de fra muslimske land, skal dominere mer og mer i kraft av sitt antall. Uten at det foreløpig finnes gode nok beregninger, synes den innsikten vi har om fremtidens demografi å tilsi at noe muslimsk flertall i "vår tid" er fullstendig urealistisk. Selv om innvandrere fra ikke-vestlige land ofte gifter seg med noen fra sitt eget miljø, enten fra Norge eller fra opphavslandet, så er etterkommernes alder ved giftermålet såpass mye høyere enn for foreldregenerasjonen at det skal bli interessant å se om det skjer parallelle endringer i det regionale mønsteret. Selv om også mange etterkommere gifter seg i ung alder (omtrent den alder da etnisk norske flytter sammen), begynner de å få barn i samme alder som andre i Norge. Arven fra foreldrene er mye klarere i ekteskapsmønster enn i fruktbarhet. Når en sammenligner med andre land, særlig med USA, ser det ut som om innvandrerne i Norge og Norden er dårligere integrert på arbeidsmarkedet. Dette er en følge av at innvandringen til Norden er helt annerledes sammensatt. Det gir ikke mening å sammenligne flyktninger i Norden med arbeidsinnvandrere i USA. Kommer ikke de siste i arbeid, forlater de landet, mens flyktningene skal ha beskyttelse uavhengig av hva de kan drive det til på arbeidsmarkedet.Det synes altså som om integreringen av innvandrere i Norge går rimelig bra, i den forstand at forskjellene blir klart mindre over tid og mellom generasjonene. Det er mange ting som ideelt sett burde gått fortere, men når kursen justeres, er det viktig å sørge for at de gode tendensene vi har til bedre integrering på mange områder ikke settes på spill. Ved integreringen må en hele tiden legge til grunn at innvandrerne er mer heterogene enn noen annen sosial gruppe, og at individuell tilpasning av tiltakene, som i det nye introduksjonsprogrammet, er en viktig forutsetning.

Les mer om

  1. Kronikk