Kaos og vold er nå virkelighet i Israel

Det vil bli umulig å eliminere, ja, ikke engang mildne, effekten av kaoset Benjamin Netanyahu har skapt.

Alt som har hendt i Israel siden valget, er tilsynelatende lovlig og demokratisk. Men under dekke av dette er det, som så ofte før i historien, blitt sådd et frø av kaos, tomhet og uorden i Israels viktigste institusjoner.

Jeg snakker ikke bare om innføring av nye lover, så ekstreme og skandaløse de enn er, men en dypere og mer skjebnesvanger forandring, en forandring av identiteten vår, en forandring av selve staten. Det var ikke denne forandringen som sto på spill i valget, det var ikke dette israelerne gikk til valgurnene for å stemme over.

I løpet av forhandlingene for å danne ny regjering har et vers fra Jesajas bok (5.20) stadig dukket opp i hodet mitt: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, de som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!»

Som om hjernen forkulles

Som far til en sønn som ble drept i militæret, hører jeg konstant i bakgrunnen, som fallende dråper i kinesisk vanntortur, det religiøse Knesset-medlemmet Moshe Gafni sitere profeten på at under en krig kommer halvparten av folket til å sitte og studere Toraen og den andre halvparten gå inn i hæren.

Hver gang er det som om hjernen min forkulles, denne gangen delvis av fullstendig andre grunner. Forhandlingene, som mer har lignet en uhemmet plyndring, har flimret foran øynene våre i raske bilder, i glimt av en fremmed, provoserende logikk: En varslet klausul vil tillate parlamentet å overkjøre beslutninger i Høyesterett.

Lederen av ytre høyre-partiet Jødisk Makt, Bezalel Smotrich, blir den høyeste myndighet for bosetningen på Vestbredden, ytre høyre-politikeren Itamar Ben-Gvir vil kunne få mulighet til å opprette en privat milits på Vestbredden, forbryteren og lederen av Shah-partiet Arye Deri kan ... Det skjer på et øyeblikk og stadig mer desperat, med fingerferdigheten til en gatesvindler.

Fremtiden vår

Vi vet at noen er i ferd med å lure oss. At noen ikke bare tar pengene våre, men vår og våre barns fremtid, det livet vi ønsket å skape her – en stat som tross alle sine feil og mangler og blinde flekker likevel har mulighet til å bli et sivilisert, likestilt land med kraft til å utjevne motsetninger og forskjeller, et land som med tiden til og med vil kunne klare å befri seg fra okkupasjonens forbannelse.

Et land som kunne være både jødisk og troende og sekulært, en høyteknologisk stormakt, men også tradisjonell og demokratisk, og også et godt hjem for landets minoriteter. En israelsk stat der mangfoldet av samfunnsmessige og menneskelige dialekter ikke nødvendigvis skaper frykt, gjensidig trussel og rasisme, men som i stedet fører til kryssbefruktning og blomstring.

Nå, etter at støvet har lagt seg, etter at katastrofens dimensjoner er blitt åpenbart, kan Benjamin Netanyahu forvisse seg om at det han har sådd av kaos, har nådd sine mål – ødeleggelse av rettsstaten, politiet, utdanningssystemet og alt som kan lukte «venstrevridd» – og at han dermed kan skru klokken tilbake, slette eller i det minste moderere det vanvittige og uærlige verdenssynet han har skapt, og gå over til å lede oss på en skikkelig, lovlig måte. Være en ansvarlig voksen i et velstyrt land.

Ingen vei tilbake

Men på det punktet kan det tenkes at han vil oppdage at det ikke finnes noen vei tilbake fra det stedet han har ført oss til. Det vil bli umulig å eliminere, ja, ikke engang mildne, effekten av det kaoset han har skapt. Årene hans med kaos har allerede etset noe følbart skremmende inn i virkeligheten, inn i sjelen på dem som har gjennomlevd det.

Det er her. Kaoset er her med all sin sugende kraft. Det interne hatet er her. Gjensidig avsky er her likesom brutal vold på gatene, på motorveiene, i skolene og sykehusene. De som kaller det gode ondt og det onde godt, er også her.

Okkupasjonen vil åpenbart heller ikke ta slutt i overskuelig fremtid, den er allerede den sterkeste kraften på den politiske arenaen. Det som begynte der og ble perfeksjonert der, smyger seg nå inn også her. Anarkiets gapende kjeft har blottet huggtennene i det mest sårbare demokratiet i Midtøsten.

Oversatt av Bjørg Hellum.