Troen på økonomisk vekst må løftes frem av den politiske venstresiden

En stor knapphet på nødvendige varer er et mye større problem for folk flest enn for de rikeste.

De siste årene har en samlet venstreside snakket om ulikhet på både innpust og utpust. Men manglende økonomisk vekst er et minst like stort problem for alle som tror på rettferdighet.

Tanken om at økonomisk vekst og rettferdig fordeling står i et motsetningsforhold er foreldet. De henger tvert imot uløselig sammen.

• Det holder nemlig ikke å fordele penger godt hvis det ikke finnes noe å kjøpe for dem.
• Det hjelper ikke om strømmen er billig hvis vi må begynne å rasjonere.
• Det hjelper ikke med gratis helse når vi ikke har nok kvalifisert personell.
• Og det hjelper ikke at det finnes en koronavaksine, hvis ingen gidder å produsere den.

Høy vekst og tilstrekkelig tilgang på nødvendige varer og tjenester er en forutsetning for å gi folk muligheten til å leve et godt liv.

Trenger å øke tilbudet

I mesteparten av menneskets historie har vi levd i mørket, hatt begrenset med mat og kjempet en konstant kamp om knappe ressurser.

Det som har forandret bildet, er troen på at verden kan være noe mer enn et evig nullsumspill og alles kamp mot alle.

En viktig nyanse er at mange samfunn har vist både evne og vilje til å monopolisere de materielle fordelene som følger av økonomisk vekst. Derfor er venstresidens refleks til fordel for rettferdig fordeling et avgjørende, men utilstrekkelig premiss for gode samfunn.

Situasjonen med varemangel, krig og ettervirkningene av pandemi viser at vi trenger å øke tilbudet av viktige varer og tjenester. Det gjelder globalt, men også her hjemme.

Boligproblemer kan løses gjennom å bygge flere boliger. Klimakrisen kan møtes gjennom å produsere mer fornybar energi og utvikle nye teknologiske løsninger. Sykdom og død kan begrenses gjennom å øke tilbudet av vaksiner, medisiner og helsetjenester.

De som har mest, kan kjøpe det de trenger

I USA er deler av venstresiden i ferd med å forstå dette poenget. Og de øker innsatsen på tilbudssiden i økonomien. Tanken er at det ikke hjelper å gi folk penger til å kjøpe varer det ikke er nok av. Øker du etterspørselen uten samtidig å øke produksjonen, får du bare dyrere varer.

Så kan man alltids forsøke å møte dette med priskontroll eller andre planøkonomiske mekanismer, men da vil spørsmålet om rasjonering og en hel rekke nye regulatoriske problemer fort melde seg.

Det er ikke til å komme forbi at varene må produseres før de kan forbrukes. Og en stor knapphet på nødvendige varer er et mye større problem for folk flest enn for de rikeste.

De som har aller mest, kan kjøpe det de trenger, uavhengig av systemer og markeder. Resten av oss kan i beste fall velge mellom skyhøye priser eller rasjonering, kø og svartebørs.

Ved å fokusere for mye på etterspørselssiden av økonomien utelater vi derfor en sentral del av driveren for økonomisk vekst og velstand fra bildet.

En rekke hensyn står i veien

I teorien er dette enkelt nok. I virkeligheten er det verre. Det er alltid en rekke hensyn, og ofte svært legitime, som står i veien for videre vekst. Det kan dreie seg om kortsiktige fordelingshensyn, naturvern, klima, skatte- og avgiftssystemer, lokaliseringsdebatter og mye mer.

I Norge kommer dette til syne i form av forslag om å møte energimangel med makspris eller ønsket om å møte manglende kapasitet i helsevesenet med å forby private supplementer som Dr. Dropin. Og forslag om å rigge om skattesystemet for å øke arbeidstilbudet blir møtt med en mur av protester.

Hensynet til økonomisk vekst kan naturligvis ikke vinne hver gang. Men det kan ikke tape hver gang heller. Når et skatteutvalg foreslår skattekutt for folk i arbeid, skyldes ikke det ondskap eller vond vilje mot alle som ikke kan jobbe. Det bunner i at det er vanvittig lønnsomt for samfunnet å få flere folk i jobb.

Det å få flere folk ut i arbeidslivet vil på sikt være avgjørende for om vi som samfunn har sterk nok rygg til å trygge velferden for resten. Statsfinanser som går i minus, hjelper hverken pensjonister eller uføre.

Fra ett år til et annet kan det virke mindre viktig om den økonomiske veksten er på 2 eller 3 prosent. Den kumulerte effekten over ti år utgjør derimot en avgrunn. Og over 50 år snakker vi forskjeller på sivilisatorisk nivå.

En vanlig innvending mot videre vekst er hensynet til klima og miljø, men også dette kan være misforstått. Det er tross alt ikke slik at mangel på nødvendige varer og tjenester som hovedregel fører til en hensynsfull tilnærming til naturen rundt oss, snarere tvert imot.

Knapphet kan tvert imot også være med på å tvinge frem både rovdrift på naturen og at billigere og dårligere teknologier tas i bruk.

Staten må kvitte seg med noe av angsten for å feile

For å få i gang ny produksjon og vekst bør det tas grep på særlig to områder.

For det første bør felt for felt gås gjennom med tanke på reguleringer, politiske prosesser, skatter, avgifter og andre mulige hindre. Et konkret forslag til en venstreorientert regjering på dette området kan være å sette ned egne ekspertgrupper som får et tverrsektorielt mandat til å foreslå nødvendige endringer innenfor ulike økonomiske områder.

Innenfor energifeltet er det allerede i gang en kommisjon med et klart mandat for å foreslå tiltak som skal få opp produksjonen. Det samme er gjort med skatt for å øke tilbudet av arbeidskraft. Lignende burde gjøres på flere områder som bolig, velferd, helse og helseteknologi.

For det andre bør større midler vris inn mot forskning og utvikling. Det innebærer også at staten må kvitte seg med noe av angsten for å feile.

Der det er oppgaver som bør løses, er det ikke alltid massevis av risikovillig privat kapital som står klar. Det betyr ikke at staten bør gå inn i alt mulig av subsidierte prosjekter. Men det betyr å kunne satse strategisk på å løse flaskehalser og bidra til nødvendig utvikling av teknologi og kunnskap der det trengs.

Det innebærer også en aksept for at flere av prosjektene feiler. Men det er fortsatt bedre enn at problemene ikke blir løst.

Et samfunn med knapphet er et samfunn med mer konflikt, mindre middelklasse og mer fattigdom. Derfor er lav vekst også en oppskrift på en mer urettferdig verden.