Uetisk avl er hundenes største dyrevelferdsproblem

Kort snute gir helseproblemer.

Dagens hundeavl er basert på en idé om raser og at disse skal holdes rene. Hundene skal avles slik at de får et utseende som er beskrevet i detalj i rasebeskrivelsen. For å få til dette drives det i utstrakt grad med innavl.

Alle vet at slik avl gir økt risiko for sykdom, og alle vet også hva som skal til for å unngå dette.

Troen på ren rase

Innen rasehundmiljøet er det en alminnelig oppfatning at hunderasene må holdes rene, og at hunder kun skal pares innad i rasen. Det er vanlig å tro at dersom man krysser ulike raser, vil det oppstå mange problemer og sykdommer. Paradokset er at det er det stikk motsatte som er rett; to friske hunder som ikke er i slekt, vil sannsynligvis få friske avkom.

For å tallfeste dette viser en stor studie med 100.000 hunder at rasehunder har 2,7 ganger så stor sannsynlighet for å lide av en vanlig, arvelig sykdom sammenlignet med en blandingshund.

I en annen studie av 27.000 hunder fant man at ti ulike, arvelige sykdommer var vanligere hos rasehunder enn hos blandingshunder. Det betyr ikke at raseavlen skal avsluttes og at all blandingshundavl er bra, men det viser at rasehundavlen har en lang vei å gå.

Innavl gir sykdom

Det er allmennkunnskap at innavl gir sykdom, og de fleste av oss ville ikke drømt om å få barn med personer i nær familie. I hundeavlen har innavl vært mye brukt for å befeste et ønsket utseende hos de ulike rasene. Mange tiår med innavl har gitt opphopning av sykdomsbringende gener.

Stambøkene har vært lukket, og det har ikke vært tillatt å krysse inn friske gener i rasene. Når lukket stambok er en forutsetning i avlen, så vil slektskapet innad i rasen øke for hver generasjon.

De fleste vet at det medfører en betydelig helserisiko å få avkom med søsken. Når helsøsken får avkom, vil avkommet få gjennomsnittlig innavlsgrad på 25 prosent. Når det gjelder hunderasene våre, viser det seg at slektskapet innad i en rekke raser nå overskrider 40 prosent.

Det betyr at alle individer i rasen har mye høyere slektskap enn om foreldrene var helsøsken. Hunderaser som både er innavlet og har høy sykdomsbyrde, kan kun reddes ved å krysse inn friske gener fra en annen rase.

Normalisering av alvorlig sykdom

Mange har hørt om «mopsegange», «schæferrumpe» og bulldoggens «søte snorking». Selv om disse beskrivelsene kan høres koselige ut, så er dette beskrivelser av alvorlige sykdommer som gir store lidelser hos dem som er rammet. Slik ordbruk er med på å normalisere alvorlig sykdom i tillegg til å signalisere at det er rasetypiske forskjeller.

En annen frase som er mye brukt, er «det er noe i alle raser». Nettopp det at man har rasetypiske lidelser tilsier at det går an å redusere eller helt avle bort disse – om man vil. I hundekretser blir uttrykket i stedet brukt som bortforklaring og hvilepute.

For engelsk bulldogg har normalisering av alvorlige rasetypiske sykdommer ført til elendig helse. Den norske raseklubben rapporterer selv at ca. 50 prosent har hudproblemer, ca. 66 prosent av kullene kommer til verden med keisersnitt, ca. 40 prosent har øyeproblemer og mer enn 35 prosent har øreproblemer. I tillegg viser forskning at bortimot alle har hofteleddsdysplasi.

Ingen av disse lidelsene inngår i raseklubbens helsearbeid. Dermed kan man heller ikke forvente at det skal bli noen bedring i disse rasetypiske sykdommene. Faktisk er sykdommene så utbredt at om man skal velge ut avlsdyr på bakgrunn av disse sykdommene, vil man ikke ha nok individer til å fortsette avlen.

Siden det ikke finnes nok friske individer igjen i rasen, tillates avl på syke hunder. Det tillates for eksempel å avle på hunder med pusteproblemer som er så alvorlige at veterinærforeningen anbefaler utredning for vurdering av operasjon for å gi disse hundene akseptabel livskvalitet.

Ingen vinner over biologien

Rettstvisten om rasehundenes rett til god helse, der Dyrebeskyttelsen Norge møter Norsk Kennel Klub (NKK), to raseklubber og seks oppdrettere i retten om avl på syke og innavlede hunderaser, ble før jul anket til Høyesterett. Dyrebeskyttelsen Norge har hele veien vært villig til å trekke saken fra domstolen dersom NKK igangsetter vitenskapelig basert kryssavl av de to aktuelle rasene.

Kryssavl er den eneste mulige redningen i møte med innavl og sykdom. Det har allerede vært gjennomført flere vellykkede kryssavlsprosjekter med andre raser, for eksempel norsk lundehund. NKK har tidligere selv foreslått kryssavlsprosjekt for cavalier.

Allerede i dag er flere raser å regne som utrydningstruede. Ikke nødvendigvis fordi rasen er fåtallig, men fordi alle individer i rasen på tvers av landegrenser har høyt slektskap med hverandre, og fordi sykdomsbyrden hos rasen er slik at det ikke finnes nok friske individer igjen.

Hos disse rasene går livslengden ned for hvert år som går. Fødselsdefekter er vanlige, og valpekullene er mindre enn det man kan forvente. Disse alvorlige signalene velger man å overse.

Et biologisk eksperiment

Det er som om rasehundavlen er et stort biologisk eksperiment, men i motsetning til dyreforsøk i andre sammenhenger finnes det intet reelt regelverk, overvåkingsorgan eller etikk som ivaretar hundene på veien. Resultatet av dette eksperimentet vet vi allerede: Uetisk avl er hundenes største dyrevelferdsproblem.

Vanligvis stanser man skadelige forsøk med dyr så snart utfallet er kjent og man ikke lenger kan forsvare å se dyr lide. Slik er det ikke for rasehundene, som systematisk blir sviktet av dem som skulle vist dem omsorg.

I rasehundemiljøet lever troen på rasehygiene i beste velgående, og det ser dessverre ut til at denne troen overskygger de siste 70 års utvikling innen genetikk, biologi, teknologi og etikk.