Er den svenske låtskriverkoden egentlig så nyskapende?

Finlands bidrag er en klart mer fri og utforskende blanding av sjangere og tradisjoner.

De siste dagene har vi fått en rimelig opphetet debatt om Sveriges seier i Eurovision. Loreen Talhaoui stakk av med seieren foran finske Käärijä (Jere Pöyhönen), som ble nummer to.

Loreen fikk ingen 12-ere fra publikumsstemmene, men vant allikevel på bakgrunn av de omdiskuterte jurystemmene. Mange tar nå til orde for å fjerne juryordningen og la folket få mer makt.

Samtidig mener Den europeiske kringkastingsunion (EBU) at regelverket er forbedret, og at folkejuryen har større innflytelse på semifinaler.

Den svenske låtskriverkoden

Den svenske suksessen i Eurovision er helt klar: Loreen har vunnet to ganger, og Sverige har hatt vinnere hele syv ganger.

Flere nevner den svenske koden. At de åpenbart har låtskrivere i verdensklasse, stemmer. Dette er noe vi også har sett gjennom populærmusikkhistorien generelt.

Men hva er egentlig denne koden? Og er den egentlig så nyskapende og innovativ som vi får inntrykk av?

Ett eksempel er nettopp Loreens vinnerlåt «Tattoo». Den er på mange måter bygget opp omkring noen kontemporære låtskriverkoder som er verdt å legge merke til.

Blandinger av tidligere brukte elementer

For det første er «Tattoo» en mashup (miks) av kopierte elementer.

Svært mange låtutgivelser i dagens populærmusikkbransje er nettopp blandinger av tidligere brukte elementer.

Noen ganger ser vi at låter i sin helhet blir direkte og tydelig anklaget for å være plagiat. Det vil si kopier av tidligere låter der etterligningen er blitt gjort med forsett av komponister og låtskrivere.

Andre ganger ser vi at låter i mer eller mindre grad ligner her og der, men ikke alltid blir å regne som plagiat i juridisk forstand – og heller ikke i musikalsk eller kreativ forstand.

Dette fordi kreativitet, innovasjon og nyskaping i populærkultur i stor grad foregår i et utvekslingsforhold med tidligere utgitt musikk (andre poplåter, folkemusikk, klassisk musikk etc.) og med andre låtskrivere.

Anklager om plagiat

Dette er et felt som diskuteres stadig vekk, både i medier og i rettssaker.

Listen over låtskrivere og artister som er blitt anklaget for plagiat, er svært lang og vokser betraktelig med mengden musikk som slippes hver dag.

Knapt en låt fra musikeren Ed Sheeran gis ut uten anklager om plagiat.

I tillegg er det i større og større grad sannsynlig at låtskrivere har hørt tidligere utgitt musikk. Det er et viktig poeng i mange juridiske prosesser om plagiat og brudd på lov om opphavsrett.

For hvis du beviselig ikke har hørt tidligere utgitt musikk du anklages for å ha plagiert, ja, da er det ingen sak å føre videre. Men i dag er det meste tilgjengelig for i hvert fall nesten alle.

Metodisk tilnærming

Vi som jobber med musikkvitenskap, har en tendens til å analysere musikk fra alle mulige vinklinger.

Vår verden skiller seg en del fra den journalistiske tilnærmingen, som ofte er raskere. Den akademiske er i større grad basert på metoder som tar lang tid å utøve.

I dette har vi også noen vitenskapelige forutsetninger. Nettopp disse metodiske tilnærmingene sammen med noen teoretiske verktøy gjør oss i stand til å identifisere og dokumentere musikalsk materiale og dets gjenbruk.

I tillegg gjør de oss i stand til kritisk å argumentere for i hvor stor grad nyutgivelser faktisk kan sies å være kreative, nyskapende og basert på tydelig innovativt musikalsk arbeid.

La oss se på Loreens vinnerlåt «Tattoo». Det blir kortversjonen vi presenterer her.

Gjenkjennelig

Loreens vinnerlåt gjenbruker helt åpenbart musikalsk materiale fra flere steder, og alt av materiale er klart og tydelig gjenkjennelig.

Tredje strofe (sanglinje med vokal) fra «The winner takes it all» fra Abba er identisk med første strofe i «Tattoo». Dette kan vi føre bevis for med bruk av musikalsk notasjon, der musikkens elementer gjøres tilgjengelige i noteform.

Det vil si at vi skriver ned detaljer som melodi (tonehøyde), rytmikk (hvordan toner fordeles i tid) og harmonikk (akkorder). Abba-hooket utgjør i praksis hele første vokaldel og refrenget i «Tattoo».

Det melodiske materialet fra Loreens forrige vinnerlåt «Euphoria» er også åpenbart gjenbrukt i «Tattoo». Både instrumentalt i introen og i delen vi kaller pre-chorus, altså oppbyggingen til selve refrenget.

Her er også de musikkvitenskapelige bevisene lette å føre. Dokumentert harmonisk, melodisk og rytmisk materiale fra «Euphoria» er over enhver tvil benyttet igjen i «Tattoo».

Hvorfor endre en vinneroppskrift? Det er også blitt gjort sammenligninger av andre låter, der deler av introduksjonen til Pont Aeris låt «Flying Free» ligner på «Tattoo».

Fri og utforskende blanding fra Finland

Vi hører altså en mashup av to tidligere låter.

Tilfeldigvis svenske? Neppe. Og den svenske låtskriverkoden kan relativt åpent og tydelig ses og høres mellom de musikalske linjene og bakenfor de harmoniske og rytmiske strukturene.

Spørsmålet er i hvor stor grad gjenbruk av musikalske elementer er akseptabelt. Vi ser en helt klar økning av slike saker i dagens populærmusikkfelt. Med kunstig intelligens kan det bli et betydelig mer komplekst landskap.

Låten «Cha Cha Cha» av den finske deltageren i Eurovision kan selvfølgelig også underlegges en musikkvitenskapelig analyse der man kan identifisere musikalske byggeklosser som er brukt tidligere.

Men låten representerer etter mitt syn en klarere og tydeligere grad av innovasjon, kreativitet og nyskaping.

Mens den svenske vinnerlåten er en mashup av andre låtelementer i seg selv, er Finlands bidrag en klart mer fri og utforskende blanding av sjangere og tradisjoner: disco, metall, techno, EDM og partymusikk.

Loreens låtskrivere er trygt plassert i den svenske musikkproduksjon- og hittradisjonen. Komponistene bak Käärijä trår i større grad ny mark og tør mer når det gjelder å være morsom, underholdende og partyskapende.

Dessverre får ikke dette perspektivet nok anerkjennelse i de nasjonale juryene.

Kronikkforfatteren er også musikkforlegger i Obligato musikkforlag og styremedlem i Musikkforleggerne.