Helsekrisen vil koste mer enn bare penger

Det haster med å legge om kursen.

Norsk helsetjeneste lider under dårlig kompetanseutnyttelse, dysfunksjonelle sykehusbygg og manglende økonomisk prioritering. Det haster med å legge om kursen.

Den regjeringsoppnevnte helsepersonellkommisjonen leverer snart sitt bidrag til hvordan Norge kan utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell på kort og lang sikt. To ting er sikkert: Behovet for helsetjenester vil øke i årene fremover, og nettopp derfor «kan vi ikke fortsette som før». Presset på tjenesten vil bare tilta i styrke hvis vi ikke foretar oss noe.

Men hva er det Norge ikke kan fortsette med – og hvilke nødvendige grep må vi ta?

Myten som nekter helt å dø

Norge bruker ikke mest i verden på helse, tross påstander om det motsatte. Legeforeningen utfordret denne myten allerede i 2012. I debatten som fulgte, var vi en aktiv pådriver for et korrekt faktagrunnlag.

I 2017 kom fasiten fra OECD etter oppdrag fra daværende helseminister Bent Høie (H). Tallenes tale etterlater fortsatt ingen tvil: Norge bruker mindre på helse enn rike land vi sammenligner oss med. Både Sverige og Danmark bruker mer. Vi ligger midt på treet. Så Norge kan og bør bruke mer gitt rikdommen vår.

Høie påpekte i 2017 at vi burde være «forberedt» på å bruke mer i årene som fulgte. Den varslede veksten kom aldri, og pandemien viste med all tydelighet hvor sårbar helsetjenesten er. Noe økonomisk taktskifte har heller ikke skjedd under regjeringen Støre. Det er likevel lett å mistenke at noen har en egeninteresse av å forsøke å gjenopplive myten.

Det er uansett ikke et mål å bruke mest mulig penger, men å bruke ressursene best mulig. Her har særlig sykehusene et betydelig forbedrings- og gevinstpotensial.

Bygger systematisk for smått

To ferske rapporter fra Agenda Kaupang på oppdrag fra Akademikerne og Legeforeningen slår fast at samtlige nye sykehus etter 2002 enten er eller blir underdimensjonerte. Lang planleggingstid, urealistiske forventninger til effektivisering og dårlige systemer for å lære av tidligere feil er årsakene til at vi ender opp med dysfunksjonelle bygg.

Sykehusbyggene er helt sentrale for hvor produktive de ansatte er. Større er ikke nødvendigvis bedre, men byggene må være hensiktsmessig store og tilpasset pasientbehovene. I dag venter eksempelvis leger unødig lenge på at poliklinikk- og operasjonsrom, senger og behandlingsutstyr blir ledig – og de står i kø for å komme til PC-er. All denne tiden kunne og burde vært brukt til pasientbehandling.

Norske sykehus bygges gjennomgående for små. Konsekvensene er mindre, dårligere og dyrere pasientbehandling – og en forringelse av arbeidsmiljøet til de ansatte.

Når prislappen for landets planlagte sykehusprosjekter er på hele 100 milliarder kroner, bør disse funnene ikke bare vekke dyp uro og bekymring – men et insisterende krav om endring. Likevel er det en underlig taushet å spore hos politikere, helsemyndigheter og arbeidsgiver. Den negative utviklingen får paradoksalt nok lov til å fortsette.

Hemsko og tidstyv

«Helsepersonell skal ha rask, enkel og sikker tilgang til alle nødvendige opplysninger. Det må skje uavhengig av hvor i landet pasienten og brukeren blir syk eller får behandling.»

Ordene falt da daværende helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) la frem visjonen om én digital journalløsning for innbyggerne i 2012.

11 år og en rekke milliardprosjekter senere er visjonen fortsatt bare ord. Advarsler fra tillitsvalgte og fagpersoner har stått i kø. Riksrevisjonen har heller ikke vært nådig i sin kritikk.

Pr. i dag er alt som er igjen av visjonen, et kriserammet og forsinket journalsystem (Helseplattformen). Det brukes kun i en liten del av landet og bare ved ett sykehus, St. Olavs hospital. Her er pasientsikkerheten på strekk etter innføringen. Samtidig må pasientene belage seg på økte ventetider og fristbrudd. Hvor lenge situasjonen vil vedvare, kan ingen si, men erfaringene fra Danmark og Finland lover ikke godt.

Det må være et ubehagelig tankekors for myndighetene at digitale verktøy som i utgangspunktet skal understøtte god og effektiv pasientbehandling, ofte ender opp som det stikk motsatte: som hemsko og tidstyv.

Uleselige pasientopplysninger, e-meldinger som ikke kommer frem, og røntgenbilder som må sendes fysisk, er bare noen konkrete eksempler. Brukervennlige IKT-løsninger er avgjørende for å kunne gi mer pasientbehandling. Men brukervennlighet forutsetter bedre klinikerinvolvering.

Norge må forlate strategien med enorme lukkede IKT-systemer levert av én leverandør. Vi må heller bestrebe oss på stegvis utvikling av åpne standarder i et felles digitalt økosystem. Da må myndighetene legge til rette for et mangfold av innovative leverandører.

Sannhetens øyeblikk

Norske sykehusleger bruker utrolig nok stadig mindre tid på direkte pasientrettet arbeid. Siden 2004 har denne tiden gått ned med hele åtte timer i uken. Det er mer enn en hel arbeidsdag.

Dysfunksjonelle bygg og dårlige IKT-løsninger er en del av forklaringen. En annen at helsetjenesten i for liten grad er organisert rundt «sannhetens øyeblikk», altså selve pasientmøtet. At dette er blitt en sannhet, er vanskelig å fatte.

For det er hinsides dårlig – og dyr – kompetanseutnyttelse å sette leger til å uføre merkantile oppgaver og administrativt arbeid.

Mangelen på klinisk støttepersonell fører til en ond sirkel: Når hver lege bruker stadig mindre tid på pasientbehandling, trenger vi flere leger for dekke behovet for helsetjenester. Men beregninger viser at hvis vi klarer å øke sykehuslegenes produktivitet med bare 0,5 prosent, vil behovet for nye legeårsverk avta betraktelig.

Mer tid til pasientrettet arbeid og tilrettelegging for gode pasientmøter må være kongstanken i helsetjenesten. Skal Norge unngå den varslede helsekrisen frem mot 2040, haster det med å legge om kursen. En viktig del av løsningen er mer målrettede investeringer i sykehusenes infrastruktur – og langt bedre utnyttelse av kjernekompetansen til helsepersonell.