Et rop om hjelp

Frem til hun ble tenåring, levde datteren vår et vanlig liv, med skole, venner og aktiviteter. Så endret alt seg.

Folk sier i taler og på nyhetene og sånn at man må søke hjelp. Men hvorfor skal man søke hjelp? Hjelpen finnes jo ikke.

Det er «Mia» som sier dette. Hun er datteren vår, 15 år gammel.

Frem til hun ble tenåring, levde hun et vanlig liv, med skole, venner og aktiviteter.

Så endret alt seg. Å være i klasserommet ble vanskelig. Det vanlige familielivet ble vanskelig. Å gå ut av døren ble umulig. Bare inne på jenterommet følte hun seg helt trygg.

Når jeg blir stresset, greier jeg ikke styre tankene. Da er det bare skummelt inni hjernen. Jeg får lyst til å slå tankene ut av hodet. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal slutte å være stresset. For de tankene er de eneste jeg kan tenke.

Det ble gjort utredninger og satt diagnoser. Blant annet altomfattende helseangst som begrenser henne i hverdagen. Vi ble glade for at hun skulle få hjelp. For i Norge har vi jo systemer for slikt. Eller?

Dette er viktig å få sagt: De siste årene har vi møtt fine folk i psykiatrien og noen som har strukket seg langt for å hjelpe Mia. Ildsjeler på skolen har fulgt henne opp mer enn man kan forvente.

Mia sier: Det er vanskelig å komme på én ting jeg savner, jeg savner egentlig alt. Dagene mine er tomme. Og like. Jeg sovner kanskje klokken fem på natten. Så våkner jeg i tretiden på dagen, og så går jeg på kjøkkenet og drikker litt vann. Og prøver å lage mat som jeg ikke er redd for, men hvis noen andre i familien har vært borti maten, går det ikke.

Noen ganger om natten skriver jeg lister om hva jeg vil klare. For eksempel: «Spise alt. Gå en tur. Stå opp tidlig. Rydde rommet. Være med venner.» Men jeg greier ikke noe av det.

Overlatt til oss selv

På forsommeren 2021 hadde vi et psykiatrisk team tett på, før vi ble overlatt til oss selv hele sommeren. Mia med voldsomme panikkanfall og separasjonsangst, all ferie ble avlyst. På høsten ble hun skrevet inn ved en psykiatrisk avdeling hvor behandlerne kom hjem til oss. Behandlingen holdt Mia stabil, og også søsken og vi foreldre ble ivaretatt.

Men etter åtte måneder ble hun skrevet ut. Hun hadde ikke god nok fremgang til at behandlingen kunne fortsette. Dessuten sto mange andre barn i kø.

«Slapp av, vi skriver henne ikke ut til ingenting», sa behandlerne. Men det var i praksis det de gjorde. Det var her systemet sviktet.

Det var liksom sånn: «Hvorfor er du ikke blitt bedre? Da kan ikke vi hjelpe deg lenger!» Jeg syntes jeg gjorde fremskritt, for noen ganger er det små ting som er fremskritt. Jeg trente på å gå ut, å være litt på skolen, å være med venner. Det klarer jeg ikke lenger.
Og hvordan kan det være sånn at hvis man ikke greier å bli bedre, så stopper hjelpen? Er det sånn at jeg må greie dette her på noen måneder? Og hvis jeg ikke greier det, går de igjen?

Kan noen gjøre noe?

Da Mia ble skrevet ut, var ingen der for å jobbe videre med henne. Eller, nesten ingen. Bydelen har ikke behandlingstilbud til barn med Mias utfordringer. Heller ikke barnevernet kan gjøre noe. Sommer nummer to var det på nytt ingen oppfølging, og Mia var bare inne. Redd. For insekter, mat, folk og luft. Fra i høst har en behandler hos Bup kommet hjem til oss en time i uken. Alle de andre timene er hun og vi alene.

Og vi har ikke psykiatrisk kompetanse. Vi er bare mamma og pappa, og vi klarer ikke å hjelpe. Vi blir slitne. Vi kjefter og krangler. Vi sier ting til Mia som vi angrer på. Og vi ser at Mia ikke blir bedre. Tvert imot.

Jeg synes det er vanskelig å være storesøster. Jeg ødelegger for de små. Da søsteren min hadde vært på ferie, ble jeg stresset fordi hun hadde spist nøtter på vei hjem. Jeg ville ikke gi henne en klem, jeg bare låste meg inn på rommet. Jeg fikk aldri snakket med henne om reisen hennes. Det har jeg vondt i magen for. Jeg vil være en storesøster som er sammen med søsknene mine og gir dem en klem. Men jeg tenker bare på meg selv.

Sånn er det hjemme hos oss: Mia er redd for sykdom og allergier. For lukter. For at maten er kommet borti annen mat. For å sove.

En forelder er alltid hjemme. Angstanfallene er kraftige. Nå er det seks måneder siden hun har turt å ha besøk av en venn. Ni måneder siden hun har vært utenfor døren og halvannet år siden hun var på skolen. Innimellom kan hun snakke om alt hun savner. Ungdomslivet hun skulle ha levd.

Jeg er blitt eldre inne. Vennene mine er blitt eldre ute. Jeg blir stresset av at tiden går, jeg kunne ønske jeg kunne være 15 helt til jeg ble bedre. For jeg kan ikke gå tilbake til tenåringsårene. Det får jeg vondt i magen av å tenke på.

Skylder på hverandre

Vi opplever at alle instansene som skulle hjulpet Mia skyver ansvaret over på hverandre. Vi har vært på utallige møter der «alle» er enige om at hun trenger omfattende tiltak, men ingen har ressursene som trengs. Mens vi går i møter, blir veien tilbake til et normalt ungdomsliv for Mia stadig lengre.

Jeg hører at Norge er verdens beste land å bo i. Så jeg føler meg litt slem når jeg klager. Og jeg vet ikke hvordan dette systemet fungerer. Jeg vet bare at det fungerer dårlig. Hvorfor får ikke folk hjelp? Er det på grunn av penger? Er det fordi det alltid finnes sykere folk? Er det sånn at hvis jeg ikke prøver å ta livet mitt, er jeg ikke veldig syk? Samtidig sier bydelen at det ikke er noe de kan gjøre, fordi jeg er for dårlig for dem. Enten er jeg for dårlig, eller for bra, liksom? Så hvordan skal jeg egentlig være?

Vår drøm for 2023

De få øyeblikkene angsten ikke herjer, er Mia «seg selv», som vi kjenner henne. Hun bryr seg om familien sin. Om vennene sine. Om verdenssituasjonen. Hun leser saker om psykisk helse og tenker på alt hun vil gjøre hvis hun blir friskere. Hun skulle ønske at hun kunne si noe, hun også, og denne teksten er, på et vis, et rop om hjelp.

Drøm for 2023: At noen i psykiatrien sier: Denne jenta skal få hjelp til å mestre livet. Før det, slipper vi henne ikke.

Mia sier: Jeg lurer på om det er sant når folk sier sånn: «Jeg trodde aldri at det skulle bli bedre, men så ble det bedre». Det føles ikke troverdig. Men jeg håper det er sant. Jeg håper at jeg skal kunne si det en gang.

Aftenposten kjenner skribentenes identitet. De skriver anonymt av hensyn til barna. Datteren heter i virkeligheten ikke Mia.