Kronikk

Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist og direktør i Fritt Ord

Mediekritikk engasjerer, og det er ikke noe nytt. Den er bare så mye enklere å få publisert. Bra er det. Men det er forskjell på mediekritikk og å undergrave journalistikken og dens maktkritiske funksjon, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix // Carl Martin Nordby/Aftenposten // Gorm Kallestad/NTB scanpix

Å undergrave journalistikken er del av den.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Diskusjonen om falske nyheter er også en tøff kamp om hvem som skal sette dagsorden. Medienes makt til det har vært stor, og er det ennå. Det er naturlig nok en kilde til frustrasjon for mange politikere, også i Norge. De vil sette flere dagsordener selv, helt uten mediefolk som mellomledd.

Men hvis metoden er å undergrave medier og journalistikk generelt, er prisen rett og slett for høy.

Både politikere og journalister sliter med tilliten, det er ikke noe nytt. Men for begge er tillitssvikten blitt et tilspisset tema nå i alle angrepene på de grunnleggende samfunnsinstitusjonene både i USA og Europa. Det forklarer også mye av debattene om sannhet og troverdighet.

26 prosent av de spurte svarer at de i liten grad føler at deres meninger og verdier er representert på Stortinget, i en undersøkelse Respons Analyse gjorde for Aftenposten og Adresseavisen i februar.

Det er samlet sett litt flere som hevder at deres meninger og verdier i svært stor eller ganske stor grad er representert i mediene enn på Stortinget.

Generelt er det de med lav utdanning og uten jobb som føler seg dårligst representert begge steder.

Forstørrer problemene

Flere i debattene om mediene utnytter situasjonen til å forstørre problemet og gjøre mistilliten større. Politisk rådgiver Espen Teigen skriver i Aftenposten 22.2. at jeg mener «journalistene har patent på sannheten og alle andre er løgnhalser». Jeg ser frem til kildebelegget for dette.

Jeg kan ikke se at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari har moderert sitt oppsiktsvekkende utsagn i Minerva 28. 1.: «De etablerte mediene, som TV 2, er blitt de største produsentene av falske nyheter.»

Han følger i stedet opp i samme stil i Aftenposten 24.2.: «Kommentatorer, kvasiintellektuelle og forståsegpåere kan hevde så hardnakket de bare vil at det ikke eksisterer falske nyheter, et «tradisjonelle medier» aldri sprer falske nyheter.» Hvem har hevdet dette?

I Medier24 samme dag kaller Keshvari Dagsavisen for «en tvers gjennom uredelig avis». Tvers gjennom?

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Foto: Tor G. Stenersen

Det er også et mønster hvordan Teigen og Keshvari skyver sosiale medier foran seg som brekkstang for å svekke den uavhengige, profesjonelle journalistikkens innflytelse:

Sosiale medier er «folket» i direkte tale, mediene er for lite ærlige, for lite redelige, for lite etterrettelige. «Folket har – takket være direkte kanaler i sosiale medier – våknet og gjennomskuet mediene», skriver Keshvari 24.2.

Dette er oppkonstruert og konfliktorientert retorikk i en situasjon der nordmenn er blant verdens mest mediebrukende borgere.

Foto: Berit Rolad/ NTB Scanpix

Mediekritikk engasjerer, og det er ikke noe nytt. Den er bare så mye enklere å få publisert. Bra er det.

Men det er forskjell på mediekritikk og å undergrave journalistikken og dens maktkritiske funksjon.

Sosiale medier er utrolig demokratiserende og er blitt svært viktige i offentlige debatter. Men det aller meste av samfunnsdiskusjoner på norsk Facebook kommer faktisk på et eller annet vis fra mediene. Det finnes en sterk, gjensidig avhengighet mellom medier og sosiale medier.

Med eller uten filter

Teigen har ikke forstått dét, når han sier i Journalisten 18. 2.: «Vi har jo en offentlig samtale. Om den foregår i VG eller på Facebook spiller ingen rolle». For en god offentlighet gjør det faktisk det.

Debatten må selvsagt skje begge steder, både i de brede og de smalere foraene. Det er umulig å delegere ansvaret for å avsløre misligheter og kritikkverdige forhold til tilfeldighetenes spill og små debattfora med høyst ulik bredde – ofte preget av ekkokamre der man får bekreftet det man vil.

Les også

Hjernen vår er hardwired til å like opplysninger som bekrefter det som gir mening for oss

Det er nemlig stor forskjell på filtrerte og ufiltrerte politikere – de som blir utfordret og sjekket kritisk og de som ikke blir det, som Jan Arild Snoen påpeker i Minerva 22.2. Det første er essensielt når vi har med utøvende samfunnsmakt å gjøre.

Nok av feil

Teigen og Keshvari har flere treffende poenger i sin kritikk av feilaktige og tendensiøse enkeltsaker i mediene. Jeg er helt enig:

Vi kan finne større og mindre feil i mediene hver dag. Mediene må selv svare for seg og rette feil når de skjer.

Rett før helgen ble Keshvari utsatt for klar forvrengning i et Aftenposten-oppslag om tilbakekalling av statsborgerskap.

Les også

Slik rettet Aftenposten: Vi beklager fremstillingen av Keshvaris uttalelser

Presisjonsnivået i mediene er ofte for svakt. Flokkmentalitet finnes fortsatt, selv om enkeltsaker som Tønne-saken og ambulansesjåfør-saken ble vekkere som skjerpet den kritiske sansen.

Meningsmangfoldet er også blitt større i norske medier, men har litt å gå på. Det er for mange «usual suspects» og totalt forutsigbare gjengangere som hele tiden slipper til.

Konkret mediekritikk

Vi trenger enda mer konkret mediekritikk i enkeltsak etter enkeltsak, i mediene selv og i sosiale medier. Kritikken kan ikke overlates til de siste, den er et soleklart ansvar for de offentlig støttede mediene selv, og må være synlig der.

Les også

Jan Arild Snoen i den faste spalten medierevisjonen: Den beste medisinen mot lavkvalitets ekkokamre er at de brede allmennmediene er best mulig

Det er pinlig hvordan mange medier ennå vegrer seg for å rette konkrete feil. Når det først skjer bruker de lite plass på det, ofte med den altfor svake formuleringen «avisen presiserer».

Jeg har tro på den nye del av journalistikken som fremover vil handle om systematisk sjekking av fremstillinger, vinklinger og fakta i viktige saker og debatter.

Det kan få frem alternative måter å betrakte politikk, økonomi og kultur på. Det kan også avsløre og synliggjøre flere av kampanjene og konspirasjonsteoriene som preger tiden.

Gjennomsiktige og tydelige

Mediene trenger også å være mest mulig gjennomsiktige og tydelige i all journalistikk, både reportasjer, kommentarer og meningsartikler. De bør være spesielt oppmerksomme på skjeve nyhetsvinklinger og systematiske skjevheter i meningsprofilene.

Den dårlige journalistikken er like dårlig som før. Den beste journalistikken har aldri vært bedre.

Mediene kommer til å fortsette å være kritiske samfunnsinstitusjoner også etter kampanjene mot dem nå. De må bare gjøre en enda bedre jobb, fra dag til dag.

Den dagsordensettende makten må de dele med enda mange flere enn før. Og alle disse andre er blitt mer bevisste på å utfordre mediemakten.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.


  • Takk for at du leser Aftenposten! Bli abonnent hos oss og få full tilgang til de viktigste nyhetene, de mest vesentlige debattene og interessante kommentarer og analyser - inkludert faste spalter for mediekritikk. Her kan du bli abonnent

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Falske nyheter
  2. Sosiale medier
  3. Knut Olav Åmås
  4. Mediemangfoldsutvalget

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere

  2. KOMMENTAR

    «Journalistikk på sitt beste påvirker samfunnet. Bare så synd den litt for sjelden er i nærheten av sitt beste»

  3. MENINGER

    «Det driter jeg i»

  4. MENINGER

    Forakten for forskningen

  5. KRONIKK

    Mediemangfoldet må styrkes! Her er de viktigste punktene i den nye utredningen

  6. KOMMENTAR

    Mediene er ikke en hvilken som helst bransje. Journalistikk er ikke et hvilket som helst yrke