Frykt og fotosyntese | Markus Lindholm

Psykologer liker ikke frykt. Men frykt er en viktig faktor både i økologi og evolusjon.

På skolen lærer man om næringskjeder. Planteplankton beites ned av små krepsdyr, som spises av fisk, som blir føde for sel eller mennesker. Ryper spiser knopper og bær, men blir middag for en rev, som ørnen slår kloa i. Energi og næringsstoffer, opprinnelig skapt ved plantenes fotosyntese, forflytter seg mot stadig høyere livsnivåer i en slags bunn-opp-bevegelse.

Men nå har forskerne begynt å interessere seg for en motsatt bevegelse, som forplanter seg kaskadeaktig ovenfra og ned gjennom næringskjedene:

Effektene av topp-predatorene – de store rovdyrene. Enkelte slike trofiske kaskader har riktignok vært kjent en stund, særlig i innsjøer, der de også har vært utnyttet av miljøforvaltningen. Gjersjøen utenfor Oslo var i tiårene etter krigen aldeles grønn av alger. Årsaken var dels kloakk, men også masser av mort, som støvsuget vannet for krepsdyr – de som ellers ville ha beitet vekk algene. Løsningen på problemet var utradisjonell, men effektiv:

Man satte ut store rovfisk. Myriadene av mort ble dels spist opp, og dels flyktet de hals over hode fra innsjøbassenget og inn i sivet langs land. Dermed økte mengden av krepsdyr, algene forsvant og vannet ble klart igjen.

Ulver førte til ny vegetasjon

På landjorden har trofiske kaskader vært vanskeligere å studere, og betydningen av store rovdyr for økosystemene var lenge mer uklar.

Men man fikk en gylden anledning til å studere fenomenet på 1990-tallet, da 41 ulver ble introdusert på nytt i Yellowstone National Park, nesten hundre år etter at de var blitt utryddet.

Effektene var uventet store og mangslungne. Det var mye hjort i parken, og beitingen hadde skapt åpne gressganger i dalførene, som gjorde jakten lett for ulvene. Den psykologiske virkningen av den nye predatoren var imidlertid minst like viktig. For hjorten forsto raskt at det ikke lenger var trygt å beite ute på slettene og skjulte seg i stedet i skogen. Dermed begynte ungskog, vierkratt og lyng å gro i mange av de åpne elvedalene. Robert Beschta og William Ripple ved Oregon State University gikk nylig igjennom 24 studier om virkningene av ulv på vegetasjonen i Yellowstone, og fant at nesten alle rapporterte om økt tilvekst av ospeskog, vierkratt og lyng.

Mer mat til alle

Denne gjenveksten fikk store ringvirkninger for mange andre arter, blant annet svartbjørn, som kunne begynne å leve av blåbær. Mye tyder på at også grizzlybjørnene ble flere, fordi ulvene etterlot seg hjortekadavere som bamsene kunne kose seg med, sammen med rov- og åtselfugl, men også med rev og pumaer. Med mer kratt økte også mangfoldet av insekter og småfugl, og langs elvene tiltrakk vierkrattet seg bevere, som laget dammer og gjorde at det ble mer fisk, men også mer frosk, bisamrotter og otere, og flere ender, gjess og vanninsekter. Ulvene gjorde også at såkalte mellom-predatorer, som prærieulv, måtte skjerpe seg, og dermed ble det mer kaniner og smågnagere, men også mer rovfugl og små rovdyr som røyskatt og mår.

Enkelte forskere mener at ulvene til og med påvirket hydrologien og vannføringen i elvene. For vierkrattet langs elvebredden reduserte flomskadene. Gjenveksten av osp i dalsidene kan også ha bidratt til at regnvannet ble værende lenger i bakken, noe som virker flomdempende og reduserer avrenningen av jordpartikler, fordi moseteppet på bakken blir tettere.

Frykt for rovdyr skaper endring

Ulven bryr seg ikke om hvor mange sauene er, skrev Vergil. Konger og regenter har alltid brukt løver, ørn, ulv eller bjørn som symboler på sin makt. Og faktisk kan det se ut til at rovdyr-makten i seg selv er nok til å utløse trofiske kaskader.
Det oppdaget Justin Suraci ved University of Victoria for kort tid siden på noen øyer langs vestkysten av Nord-Amerika. Der hadde vaskebjørner fått fritt spillerom, etter at ulven ble utryddet for hundre år siden. Suraci hengte opp høyttalere som regelmessig spilte av lyden av topp-predatorer. Vaskebjørnene forandret hverdagen sin med en gang: De begynte å gjemme seg, kortet ned jaktturene sine og spiste mindre. Det gjorde at tettheten av smådyr som de levde av økte, mens enkelte andre arter, som vaskebjørnens byttedyr hadde levd i konkurranse med, ble færre. Andre små predatorer fikk imidlertid bedre levekår, noe som i sin tur påvirket tettheten av disses byttedyr. Frykten for topp-predatoren utløste altså strukturelle endringer i hele økosystemet.

Norge mangler store rovdyr

Trosfiske kaskader kartlegges nå i stadig nye sammenheng, og styrker hypotesen om at store rovdyr er viktigere for funksjonaliteten i mange økosystemer enn man har vært oppmerksom på. De bidrar til biologisk mangfold og gjør trolig også miljøet mer robust overfor forstyrrelser og påvirkninger. Rovdyrene spiller dermed også en viktig rolle for flere økosystemtjenester, og miljøforvaltningen har mye å tjene på å ta godt vare på dem.

Her i landet har småviltet både til fjells og i skogen vært i tilbakegang gjennom det samme hundreåret som ulven har vært borte - hånd i hånd med økende tettheter av mellom-predatorer som rødrev og mår.

Og parallelt med dette har det vært en kraftig økning av flått og hjortelusfluer, assosiert med tette populasjoner av hjortedyr. Selv om andre faktorer trolig også bidrar, er det rimelig å anta at begge deler kan knyttes til mangelen på store rovdyr, som hverken holder mellom-predatorene i sjakk eller hjortedyrene på et balansert nivå.

Komplekse synlige og unsynlige næringskjeder

Næringskjeder er altså komplekse flettverk av både synlige og usynlige mekanismer. De synlige er strømmene av stoff som genereres ved plantenes fotosyntese og som ledes oppover mot stadig nye trinn i næringskjedene. De usynlige har en sterkere psykologisk karakter, og handler om den livstruende makten fra store rovdyr. Her i landet genereres den særlig av ulv, bjørn, jerv, gaupe og store rovfugl, og den forplanter seg nedover i motsatt retning, og modellerer og differensierer stoffstrømmen nedenfra.

Charles Darwin oppdaget at predasjon og konkurranse om ressurser hadde stor betydning for dannelse av nye arter. Flettverket generert ved frykt og fotosyntese handler dermed om prosesser som også berører selve livets skapelseshistorie.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les flere artikler av Markus Lindholm i Viten: