Kronikk

Historisk valg i Colombia: Ja til fred etter 52 år med mislykket krig | Martha R. Skretteberg

  • Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær Caritas, Norge

På illustrasjonsbildet har FARC-medlemmer overgitt seg til den colombianske hæren, i Cali i 2008. Den mangeårige konflikten kan være over. Foto: CARLOS JULIO MARTINEZ / AFP / NTB scanpix

Narkotikabekjempelse har fått et eget punkt i fredsavtalen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag sier folket i Colombia etter all sannsynlighet ja til fredsavtalen det har tatt fire år å fremforhandle.

52 år med krig mellom FARC-geriljaen og den colombianske staten kan være over.

Under oppveksten i Colombia husker jeg volden og frykten i dens kjølvann. Mange venner og kjente ble drept. Følelsen av å gå i en ond sirkel det var umulig å komme ut av var overveldende.

Martha Rubiano Skretteberg har fulgt den humanitære situasjon i flere år gjennom sitt arbeid i CARITAS, Flyktninghjelpen og FOKUS (Forum for kvinner og utvikling). Foto: Caritas Norge

Nå er det annerledes. Det mange håpet, men få virkelig trodde på da forhandlingene startet i 2012, har fått en lykkelig slutt. Men freden kommer ikke av seg selv. Den er et langsiktig prosjekt og må bygges stein på stein.

En vellykket prosess

Det har vært flere fredsforsøk tidligere, i 1984, 1991 og 1998, og alle har feilet. Det som var annerledes denne gangen var at man hadde en konkret agenda som tok for seg de underliggende årsakene til konflikten.

Hovedpunktene var jordfordeling, politisk deltakelse, narkotikahandel, overgangsjustis og ofrene for konflikten og avvæpning og reintegrering av FARC-soldater.

Samtidig har sivilsamfunnet blitt trukket inn, noe andre fredsprosesser kan trekke lærdom av.

I tillegg har partene verdens øyne rettet mot seg. Da fredsavtalen ble signert i Cartagena 26. september, var både FN’s generalsekretær Ban Ki-moon, USA’s utenriksminister John Kerry, Cubas president Raul Castro og vår egen utenriksminister Børge Brende til stede.

Den internasjonale oppmerksomheten er svært viktig, og følges forhåpentligvis opp med økonomisk støtte for at punktene i fredsavtalen kan gjennomføres. Den gjør det også vanskeligere for høyreekstreme paramilitære grupper å sabotere den videre prosessen.

Modige ledere

Det må sies at president Santos og FARC’s leder Rodrigo Londoño, med kallenavnet Timochenko, har utvist stort personlig mot ved å muliggjøre denne prosessen.

Santos brøt med tidligere president Uribes konfrontasjonslinje, og uttalte kort tid etter han ble innsatt som president første gang i 2010 at han hadde nøkkelen til fred i sin lomme. Den har han gjennom politisk kløkt vist evne til å bruke.

Timochenko har også vist store lederegenskaper gjennom å føre et samlet FARC, med noen unntak, gjennom en ytterst krevende prosess.

Han tilhører en generasjon i geriljaen som fremdeles har en politisk dagsorden der krav om jordreformer, sosial rettferdighet og nasjonal kontroll over naturressursene står sentralt.

Skjev fordeling

På veien fremover vil man støte på utfordringer. Ifølge hjelpeorganisasjonen USAID eier 0,4 prosent av befolkningen 62 prosent av den beste jorda i Colombia. Ifølge avtalen skal nå tre millioner hektar deles ut til fattige og delvis beslaglegges fra store landeiere uten formelle eiendomsretter til jorden.

Dette må gjennomføres uten at væpnede paramilitære grupper mobiliseres for å stoppe prosessen.

I tillegg skal infrastrukturen på landsbygda utbedres gjennom store utviklingsprosjekter. Støtte til småbønder og småskala jordbruk er enormt viktig. Kampen om jorda har vært konfliktens kjerne.

Dette, sammen med økt demokratisk handlingsrom, vil styrke sivilsamfunnet i Colombia og gi muligheter for sosial og økonomisk utvikling. Større jordreformer er det opp til fremtidige valgte regjeringer å eventuelt iverksette.

6,8 millioner internt fordrevne og 370.000 flyktninger i nabolandene venter også på varige løsninger.

Allerede i 2011 ble Ofrenes lov vedtatt som skulle gi jorda tilbake til mennesker drevet på flukt. Her gjenstår mye arbeid på grunn av svake lokale institusjoner, dårlig sikkerhet og liten statlig tilstedeværelse mange steder. For å løse disse utfordringene vil internasjonal bistand være avgjørende.

Stopp de paramilitære gruppene

Manglende demokratisk handlingsrom har vært et alvorlig problem i Colombia. Mange journalister, politikere, advokater og aktivister på venstresiden har blitt drept, kidnappet og truet gjennom årene.

Fungerende sikkerhetsgarantier for demobiliserte geriljasoldater som vil drive politisk arbeid, vil være en avgjørende test om punkt to i fredsavtalen vil fungere.

På midten av 1980-tallet stiftet demobiliserte FARC-soldater partiet Union Patriotica og 3.000 av deres medlemmer ble drept, inkludert to presidentkandidater.

Det er illevarslende at det fortsatt foregår drap på menneskerettighetsaktivister og bare i 2015 ble 63 personer drept. Det viser nødvendigheten av at myndighetene tar et krafttak for å oppløse de paramilitære gruppene.

Narkotrafikken en kreftsvulst

At narkotikabekjempelse har fått et eget punkt i fredsavtalen, viser hvor alvorlig dette problemet er i Colombia.

På 1980- og 90-tallet truet narkotika kartellene hele statsapparatet.

Narkopenger skapte grobunn for utbredt korrupsjon i både statlige og kommunale institusjoner.

Utbredt straffefrihet undergravde troen på rettssystemet, og volden eksploderte. Kokain finansierte både paramilitære grupper og deler av geriljaen.

Om demobiliserte gerilja soldater ikke reintegreres så raskt som mulig gjennom arbeid, utdanning og politisk deltakelse, vil de lett bli rekruttert til kriminelle bander eller til den neststørste geriljagruppen ELN som fremdeles ikke har inngått en fredsavtale med regjeringen.

Nødvendige kompromisser

Overgangsjustis var et av de vanskeligste punktene under forhandlingene. Det å ta loven i egne hender er ikke et ukjent fenomen i et land hvor folk ikke har hatt tillit til rettssystemet. Desto viktigere er å vektlegge freds- og utdanningsprosjekter, spesielt på de mest voldsrammede områder.

Tilgivelse og forsoning er nødvendig, men det er en lang prosess som vil kreve rressurser og stor vilje.

Mange synes strafferammen for alvorlige forbrytelser under konflikten er for lav. Her er det tydelig inngått kompromisser, men antakelig helt nødvendige kompromisser for å holde prosessen i live.

Reparasjon, kompensasjon og sannhet er noe som også vil kreve store menneskelige og økonomiske ressurser. Men det er avgjørende for troverdigheten og legitimiteten til fredsavtalen.

Dette er en historisk avtale som legger et grunnlag for en avslutning på den eneste væpnede konflikten på den vestlige halvkule.

Den er også et lysglimt på den internasjonale arena der konflikter og antall mennesker på flukt har steget dramatisk. Vi colombianere må ta vare på denne sjansen.

Vi ber det internasjonale samfunn, inkludert Norge, hjelpe oss med å bygge freden samtidig som vi takker for det gode arbeidet Norge har nedlagt for å komme dit vi er.

I dag krysser vi fingrene og sier ja til fred etter 52 år med mislykket krig.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Aftenposten har fulgt Norges spesialutsending Dag Nylanders innsats for å skape fred i flere år. Les hans helt spesielle historie: Han måtte selv hente gissel inne i Colombias jungel

Les mer om

  1. Colombia
  2. Korrupsjon
  3. Narkotika