Forsker fant klipparkiv: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene» | Carl Emil Vogt
Funnet av klipparkivet «Jødeproblemet» viser at Quisling og sannsynligvis hele NS-regjeringen kjente til massemyrderier.
Vidkun Quisling mottok i årene 1941, 1942 og 1943 svenske avisartikler med detaljert informasjon om jødeutryddelsene. Mitt kildefunn viser at allerede før de første deportasjonene fra Norge, fikk Quisling tilsendt avisklipp som rapporterte at 700.000 jøder var blitt drept av nazistene. Sommeren 1943 fikk han opplysninger om bruk av mobile gasskamre.
Helt siden andre verdenskrig har vi bare kunnet anta at Vidkun Quisling og partiledelsen i Nasjonal Samling (NS) «må ha visst» en god del om jødeutryddelsene.
Slik oppsummerte historiker Ole Kristian Grimnes i 2018 denne blindsonen: «Det er et omstridt spørsmål hvem som visste hva om jødeutryddelsen. Tyskerne ønsket å hemmeligholde den og sa aldri noe om hva det egentlige formålet med arrestasjonene og deportasjonene var. Hva toppsjiktet i NS likevel fikk vite, er uvisst, men det virker lite sannsynlig at ingen her visste eller ante hva tyskernes hensikt var. Som et minimum må vel Quisling ha trodd at jødene ville bli sendt ut av Europa.»
Forskning har sannsynliggjort at Quisling og partiledelsen hadde en god del kunnskap om massedrap. Men historikerne har hatt svært lite konkret dokumentasjon: Hemmelighold var villet politikk fra tysk side.
Mitt funn av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv og boksen «Jødeproblemet» gir ny kunnskap.
Quisling i retten
Da Quisling sto for Eidsivating lagmannsrett i august 1945, var kunnskapen også begrenset. I dommen het det: «Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en den gang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre o.l. som en senere har hatt».
Derfor ble han bare dømt for uaktsomt drap. Et mindretall ville ha ham dømt også for forsettlig drap fordi han «må ha hatt» kjennskap til behandlingen av jødene i Tyskland, og «også har vært seg bevisst at flere eller færre av jødene ville bli ført i døden, når han satte sin aksjon mot dem i verk».
I retten benektet Quisling kjennskap til jødeutryddelsene. Han hadde lest om jødeforfølgelser før andre verdenskrig, sa sågar at han hadde studert det såkalte jødespørsmålet «meget inngående», men benektet å kjenne til de senere massedrapene.
Svenske avisklipp ble sendt til Quisling
Nasjonal Samling har etterlatt seg et arkiv med klipp fra aviser. Dette er plassert i Nasjonalbibliotekets krigstrykksamling og er ikke benyttet i tidligere forskning. Der fant jeg en boks full av klipp om «jødeproblemet» eller «jødespørsmålet» fra mars 1941 til desember 1943.
Oppsiktsvekkende nok er den opprettet ene og alene med det som formål å orientere Quisling personlig. De fleste klippene har påskrift med dato for når de ble sendt Quisling («føreren» eller senere «ministerpresidenten») og når de ble returnert fra hans kontor til arkivet. Klippene stammer hovedsakelig fra aviser i det nøytrale Sverige, noen også fra danske og tyske aviser.
Gitt Quislings utsagn om at han hadde studert emnet inngående, er det sannsynlig at han har lest artiklene grundig. Dessuten var han etter sin tid som humanitærarbeider i Ukraina og Russland på 1920-tallet spesielt opptatt av befolknings- og rasespørsmål, herunder jødenes situasjon.
Utryddelseskrigen mot jødene
En del av de svenske avisklippene som Quisling mottok, inneholdt detaljert og urovekkende informasjon om jødeutryddelsene. Alt i juli 1941 fikk Quisling tilsendt en artikkel om massakrer på jøder i Ukraina, et land der han altså selv var godt kjent.
Men den mest urovekkende informasjonen mottok han året etter. Da fikk han for eksempel på sin pult en artikkel av den svenske historikeren og jødiske aktivisten Hugo Valentin med tittelen «Utrotningskriget mot juderna» som hadde stått på trykk 13. oktober 1942. I artikkelen ble det anslått at 700.000 jøder så langt var myrdet i Øst-Europa.
I den svenske pressen betydde Hugo Valentins artikkel gjennombruddet for omtale av massemordet. Etter at denne artikkelen sto på trykk, var ikke svenskene lenger i tvil om at det foregikk en utryddelseskrig mot jødene.
Quisling mottok artikkelen 21. oktober 1942, og den ble liggende på hans kontor en måned. Vi må anta at Quisling har lest den nøye. Bare fem dager etter at artikkelen ble sendt fra Quislings kontor, altså 26. november 1942, ble 555 jøder deportert fra Norge med skipene «Donau» og «Monte Rosa». De fleste døde i Auschwitz.
To millioner drepte
Men alarmerende informasjon fortsatte å nå Quisling. I januar 1943 kunne han lese om «massavrättingarna av judar» og «massmord».
Nå lød anslagene på to millioner drepte, og opplysningene kom fra de allierte regjeringene: «Från alla ockuperade länder transporteras judar under fasansfulla förhållanden till Östeuropa och Polen. Alla judar med undantag för några särskilt specialiserade arbetare, som behövas för krigsindustrien, föras systematiskt bort från de ghetton, som de tyska inkräktarna upprättat. Man hör aldrig mer talas om dem som bli bortförda. De arbetsföra sändas till arbetsläger, där de måste arbeta till dess döden följer, och de svagare dö av köld eller hunger eller utsättas för avsiktliga massakrer vid massexekutioner.»
Mens Quisling leste dette, satt fremdeles over 150 jøder innesperret på Bredtvet i Oslo. Først 25. februar 1943 ble de sendt ut av landet. I slutten av april kunne Quisling lese at «De deporterade norska judarna lida svår nöd. Åtskilliga ha redan dött av svält.» Dødsprosenten blant barn, kvinner og gamle var svært høy.
Mobile gasskamre
Selv ikke gasskamrene var ukjent for Quisling: Sommeren 1943 mottok han en artikkel av den russiske journalisten og forfatteren Ilja Erenburg. Han skrev om barn som «kvävdes med giftgaser». Erenburg hadde også intervjuet et øyenvitne som unnslapp massakrene i Smolensk. Hun fortalte hvordan rundt 1500 jøder «förgiftades i hermetiskt tillslutna vagnar». Erenburg beskrev dette som nazistenes siste «vetenskapliga experiment». Historikerne vet nå at det ble brukt mobile gasskamre på østfronten, også ved Smolensk.
Klipparkivet er ikke den eneste informasjonen Quisling har hatt om jødenes skjebne. Tidligere forskning har blant annet vist til en reise til tyskokkupert Polen der han så jøder i straffarbeid og brev han fikk fra NS’ ledende antisemitt Halldis Neegård Østbye, som mer enn antyder at hun og Quisling åpent hadde diskutert radikale løsninger på «jødeproblemet». Tallet 700.000 drepte ble offentliggjort av de allierte i juli 1942 og også nevnt på BBCs norske sending samme måned.
Quisling visste om massemyrderier
Det finnes også eksempler på at norske SS-frontkjempere beskrev drap på jøder. Det som likevel gjør klipparkivet «jødeproblemet» så unikt, er at disse klippene så langt er den eneste konkrete informasjonen vi kan dokumentere har nådd Quisling. Han har høyst sannsynlig visst mer enn det klipparkivet inneholder.
For å oppsummere: Quisling mottok og må ha lest en rekke artikler med oppsiktsvekkende detaljerte opplysninger som tydet på et systematisk massemord på jøder.
Han har sannsynligvis sett på deler av informasjonen som alliert propaganda. Dessuten fremkom store deler av den i liberale svenske aviser, og flere av de mer iøynefallende artiklene var skrevet av jøder. Likevel var mengden av urovekkende informasjon overveldende.
Det finnes ingen spor av at Quisling undersøkte om denne informasjonen var korrekt. Han hverken protesterte eller forsøkte å mildne tiltakene mot jøder i Norge. Tvert imot omtalte han deportasjonene som nødvendig selvforsvar. Quisling skulle vært dømt for forsettlig drap på norske jøder. Han var en gjerningsmann.
Funnet av klipparkivet «Jødeproblemet» viser at Vidkun Quisling og sannsynligvis hele NS-regjeringen kjente til massemyrderier. De har visst at tallene på drepte jøder kunne komme opp i millioner.
All diskusjon om hvorvidt de visste eller ikke, bør etter dette legges bort. Selvfølgelig visste de.
- Les også:
