«skadedyr» «svartinger» «send dem tilbake!»

«fiender av folket» «illojale jøder»

«bedritne land»

«vannmelonsmil» «muslimforbud» «voldtektsforbrytere»

«møkk»

«De er ikke folk, de er dyr.»

Det utenkelige er den nye normalen

For et par år siden drev jeg lobbyvirksomhet i FNs Delegates Lounge for å overtale regjeringer til å støtte en resolusjon om å hjelpe Mauritius og Afrika til å kvitte seg med en siste levning av britisk kolonialisme, nemlig Chagosøyene.

Philippe Sands er jusprofessor ved University College London, skrankeadvokat ved Matrix Chambers, president i engelske PEN, og forfatter av boken East West Street/Tilbake til Lemberg.

Vår viktigste motstander var den britiske utenriksministeren som, uten å ville det, viste seg å bli kontinentets beste talsmann. Noen år tidligere hadde han skrevet en avisartikkel som mange av diplomatene hans var pinlig kjent med, der han refererte til innbyggerne i et afrikansk land som «små svartinger» med «vannmelonsmil».

Ord er viktige og blir ikke glemt, særlig når de brukes som rasistiske fornærmelser.

Den forrige utenriksministeren ble statsminister i Storbritannia i juli, i selvbeundrende fellesskap med en amerikansk president som også liker å gi uttrykk for rasistiske følelser og gjør det åpent.

Statsminister Boris Johnson talte i Rotherham, Storbritannia, 13. september.
Christopher Furlong/Reuters /NTB scanpix

Tidligere ville en slik situasjon vært utenkelig – lederne av to land som i FN-pakten våren 1945 inngikk en forpliktelse om «respekt for menneskerettigheter og for grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion».

Det utenkelige er – i alle fall for noen – blitt den nye normalen.

En flom av stygg antisemittisme

Endringen ble gjort tydelig i 2016. I en kontekst hvor mange føler seg fremmedgjort og berøvet, og mens ulikhetene i rikdom og muligheter vokste, åpnet en folkeavstemning om britisk medlemskap i EU og et valg av en amerikansk president en dør til et nytt rom, et rom der latterliggjøring og hat-basert identitet ble en del av den politiske normalen.

Det ble akseptert å benytte ord som gjør grupper av mennesker til målskiver på grunn av rase, nasjonalitet eller religion. Innen få måneder var dypt forankrede motforestillinger – blant annet mot utlendinger, immigranter eller muslimer – blitt sluppet fri.

Den britiske likhets- og menneskerettighetskommisjonen har iverksatt en gransking av partiet Labour og partileder Jeremy Corbyn for mulig antisemittisme.
AP / NTB scanpix

En flom av stygg antisemittisme har bredt seg i det viktigste opposisjonspartiet i Storbritannia, og partiledelsen har gitt inntrykk av å tolerere den ved ikke å ty til umiddelbare, effektive tiltak for å eliminere den. I Italia og Frankrike vender avskyelige, rasistiske hylekor tilbake til fotballstadionene så det forslår.

Det ser ut til at i Storbritannia og USA, og i mange andre land, kan det som tidligere ikke var tolerert, nå uttrykkes i mainstream politisk diskurs. Årsak og virkning er uklar, men ordene, handlingene og politiske lederes unnfallenhet spiller en skjendig legitimerende rolle.

Det nye «uvennlige miljøet»

Vi har opplevd en fremvekst av hat- og identitetspolitikk.

Det britiske innenriksdepartementet rapporterte at hatkriminalitet skjøt i været etter folkeavstemningen, og jeg har selv opplevd at en indisk skrankeadvokat og kollega, en god venn, ble rasistisk hånet på en London-buss. «Dra tilbake dit du kom fra,» fikk hun høre. Det var første gang dette hendte henne i de to tiårene hun hadde arbeidet i Storbritannia.

Mine japanske studenter fortalte meg at de ikke torde sette sin fot utenfor London. En høyt ansett universitetskollega, en professor i internasjonal rett fra Senegal, fant at det på grunn av vanskeligheter med å få visum var umulig å besøke Storbritannia for å gi en forelesning.

Enda et offer for det nye «uvennlige miljøet».

Tre år senere bruker lederne i USA og Storbritannia samme type språk, et nedsettende og utskillende språk som fremkaller minner om en tidligere tid.

De trigges av det de ser som forskjeller, de har et ønske om å plassere folk i kategoriene «vi» eller «dem». Vi er hvite og vi er menn, proklamerer Trump og Johnson i twittermeldinger, avisartikler og romaner, og de er «de andre»:

Kvinne, immigrant, homofil, svart eller brun, muslim eller jøde, eller ganske enkelt annerledes. Det er det motsatte av respekt for vår felles menneskelighet.

USAs president Donald Trump ba kvinnelige demokrater «reise tilbake til landene de kom fra».
Alex Brandon / AP Photo / NTB scanpix

Fra hatefulle ord til folkemord

Dørene merket «andre», «oss» og «dem» er ikke nye. Den italienske forfatteren Primo Levi skrev om sin erfaring i Auschwitz i Hvis dette er et menneske (Se questo è un uomo, 1947):

«Mange mennesker – mange nasjoner – kan oppdage at de mener, mer eller mindre uten å vite det, at «enhver fremmed er en fiende», skrev han.

«For det meste ligger denne overbevisningen dypt nede som en eller annen latent infeksjon; den viser seg bare i tilfeldige, usammenhengende handlinger og ligger ikke ved roten av et fornuftssystem. Men når dette skjer, når det uuttalte dogmet blir hovedpremisset i en syllogisme, så, ved slutten av kjeden, har vi [leiren].»

Primo Levis (bildet) «uuttalte dogme» er kommet tilbake, mener Philippe Sands.
AP /NTB scanpix

En lignende markering ble gjort av Raphael Lemkin, oppfinneren av ordet «folkemord» – tilintetgjørelsen av grupper – hvis forskning omfattet to hundreår av menneskelig råskap. I 1944 beskrev han i Axis Rule in Occupied Europe hvordan hat-ord uvegerlig ble fulgt av handlinger.

Det som begynte med en identifisering, ble fulgt av et symbol, så utskillelse, så utryddelse. Det begynner alltid med ord, oppdaget han, de normaliserer skiller som er basert på identitet. Handlingene følger på hverandre, hver mer forferdelig enn den som gikk forut.

Storbritannia og USA er ikke Nazi-Tyskland

Primo Levis «uuttalte dogme» er kommet tilbake. At slike motforestillinger eksisterer, er ikke noe nytt. Det at de kan uttrykkes offentlig, er det. At de er blitt og blir uttrykt av en amerikansk president eller en britisk statsminister gir dem, i noens øyne, en godkjennelse som legitime.

For å gjøre det klart: Storbritannia og USA i 2019 er ikke Nazi-Tyskland i 1936. Likevel er noe skjedd etter hvert som generasjonen som gjennomlevde disse årene, forsvinner og fratar oss den formative effekten av virkelig, levd erfaring og minne.

Vi står tilbake med det de skrev, for eksempel arbeidet til Viktor Klemperer, litteraturviter og professor i romanske språk i Dresden, som i 1947 publiserte Lingua Tertii Imperii, senere utgitt på engelsk som The Language of the Third Reich.

Propagandaminister Joseph Goebbels holder tale i Berlin, 1932.
Bundesarchiv

Med jødisk bakgrunn og gift med en «arier» mistet han jobben rett etter nazistenes overtagelse, sammen med andre rettigheter som tilgang til biblioteker.

Siden han var fratatt redskapene han behøvde i yrket sitt, skrev han dagbok for å nedtegne erfaringene sine og det som daglig skjedde rundt ham, med fokus på språket. Han skapte en kode – LTI – for å registrere detaljene i offentlige og private samtaler, fra profesjonelle engasjementer til ordveksling med butikkinnehavere. Han kalte det ikke vitenskapelig, men gjorde tilfeldige utvalg, samlet eksempler som var lette å få tak i, fra aviser, radio, taler, samtaler og vitser.

I dag ville han vel ha samlet tweets og postinger i sosiale media og så tolket dem som individuelle uttrykk som utgjør en del av en bredere, kollektiv sosial endring.

«Ord kan være som små doser med arsenikk»

Observasjonene hans var mange, men en som har festet seg, har relevans i dag: under nazismen gjennomsyret språket kjøtt og blod «gjennom enkle ord, idiomer og setningsstrukturer som ble prakket på folk ... med en million gjentagelser og tatt inn mekanisk og ubevisst».

Klemperlers enkle, men like fullt kraftfulle poeng, var at diskurs reflekterer større sannheter og påvirker oppfatninger og deretter handlinger. «Språk røper alt,» hevdet han. «Det en mann sier, kan være ren løgn, men hans egentlige jeg blottlegges så alle kan se det ut fra måten han ytrer seg på.»

Observasjonen er treffende for å beskrive de nylige opptredenene til den britiske statsministeren, både i parlamentet og utenfor.

MONTASJE: Boris Johnson (t.v.) sammenlignet nylig landet sitt med tegneseriehelten Hulken.
Daniel Leal-Olivas, AP/NTB scanpix

Klemperer beskriver et kjent og observerbart fenomen:

Ord og uttrykk gjentas i det uendelige, overdrevne krav blir fremsatt, eufemismer og superlativer påkalles, og uvanlig dristige påstander uttrykkes. Det hele er pakket rundt en grunnleggende kjerne av usannheter paret med egen tro på det, slik at det umulige virker sant.

Si det ofte og høyt, si det med lidenskap, og en ny realitet skapes idet oppfatning blir faktum og slår rot i folks bevissthet. Virker det kjent?

«Ord kan være som små doser med arsenikk,» konkluderte Klemperer, «de svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».

Dødsstraff for dehumaniserende ord

Den gangen ble giftighet og reaksjon kombinert til et miljø hvor alt kunne bli mulig. En grunnlov suspendert, en leder som antyder at rettsregler bare gjelder de andre, og snart går du gjennom dørene merket «oss» og «dem», hvor du snart kan befinne deg på et sted med interneringer og konflikt.

Hvis du ikke sjekker fakta, kan du i noen tilfeller, som kolonitiden, eller Tyskland i 30-årene, eller tidligere Jugoslavia og Rwanda på 90-tallet, få krig og massedrap i industriell skala. Etter en tid faller regimet sammen under vekten av egne motsigelser og presset fra andre, og de som var motstandere av det, sier «aldri igjen» og bygger noe nytt.

Julius Streicher opprettet i 1923 den antisemittiske avisen Der Stürmer. I 1924 begynte han å oppfordre til utryddelse av jødene. Under Nürnbergprosessene (bildet) etter krigen ble han dømt for å «tale, skrive og preke hat».
Eddie Worth /AP/NTB scanpix

I 1945 var det FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter som skulle anerkjenne «den iboende verdighet og like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeheten».

«Aldri igjen,» erklærte Nürnberg-anklager Robert Jackson høsten 1945 i rettssaken mot de overordnede nazistene. En av dem, Julius Streicher, ble dømt for å «tale, skrive og preke hat», som dommen sier. Dette satte et eksempel. Streichers ord – som refererte til jødene som «ikke menneskelige vesen» eller «spredere av sykdom» som det var nødvendig å utrydde «ved rot og gren» – førte til at han ble dømt for «forbrytelser mot menneskeheten» og så hengt.

Folkemordet i Rwanda begynte også med ord

Ord er viktige, som Nürnberg-dommerne fortalte verden. Det gikk femti år før prinsippet ble anvendt i et nytt tribunal. Konteksten var Rwanda og det som skjedde våren 1994, da hutuene gikk til angrep på tutsiene.

Som alltid begynte det med ord.

«Kakerlakkene» ble identifisert og gjort til mål, det ble sagt at det var på tide å «hugge ned trærne», og drepingen begynte. Anklager ble fremmet, og enkelte kom på tiltalebenken for de ordene de hadde brukt.

Rwanda, 1994: En soldat forsøker å rense sår på et barn som ble angrepet med en machete.
Jan Tomas Espedal

I desember 2003 dømte det internasjonale straffetribunalet for Rwanda tre menn for direkte og offentlig å ha ansporet til folkemord, for å ha brukt ord som spredte hat, for radiosendinger som «anvendte etniske stereotypier på en måte som fremmet forakt og hat for tutsi-befolkningen».

Som tidligere hadde også her formuleringer blitt gjentatt endeløse ganger og eufemismer blitt oppfunnet, og slik ble et klima for drap skapt.

Kemplers ord spøker igjen

Ord er viktige. I Storbritannia og USA vet vi dette så vel som noen, det er derfor vi lidenskapelig står opp for ideen om ytringsfrihet. Vi er riktignok ikke Nazi-Tyskland, men vi har begitt oss ut på en ekkel vei som vil være kjent for enhver med sans for historie.

Når britiske aviser og politikere beskriver dommere som «fiender av folket», spøker Klemperers ord for oss igjen fra en tid da grensene ble overskredet og han håpet at det ikke ville skje enda verre ting. «Jeg flyktet, jeg begravde meg i mitt arbeid, jeg holdt mine forelesninger.»

Hvor enkelt er det ikke å begi seg ut på den veien nok en gang, i dag?

Ytringsfrihet forsvarer ikke hat og vold

For noen få uker siden ga Barack Obama modig uttrykk for forbindelsene mellom tid og sted: «Vi må forkaste språk som kommer fra enhver leder og som nører opp under et klima av frykt og hat eller normaliserer rasistiske holdninger», skrev han, og viste forbindelsen mellom da og nå.

Språket har fremskyndet «det meste av menneskelig tragedie gjennom historien,» minnet han oss om. Det var «roten til slaveri og rasesegregering, holocaust, folkemordet i Rwanda og etnisk utrenskning på Balkan.

Satirens språk er ingen rettferdiggjøring, som den britiske statsministeren hevder. Og ytringsfriheten, denne aller mest grunnleggende rettigheten, er ikke noe forsvar når ord fyrer opp under hat og voldshandlinger og lovbrudd.

Obama vet hva han snakker om.

I innspurten til den britiske folkeavstemningen avviste dagens britiske statsminister Obamas tanker som ytringer fra en «halv-kenyaner med en nedarvet motvilje mot det britiske imperiet». En afrikaner som president er ute av stand til å danne seg et uavhengig og rasjonelt synspunkt, fikk vi vite.

Dogmet er klart uttalt

La oss ta bladet fra munnen.

Vår statsminister er en rasist som lengter etter en uoppnåelig retur til en innbilt fortid. (Som utenriksminister tapte han for øvrig ikke bare avstemningen i FN, men også kolonien, siden Den internasjonale domstolen anså at Chagosøyene tilhørte Mauritius.) Han forteller oss at Hitler og EU har felles mål, og at det å motsette seg hans nåværende politiske kurs, tilsvarer å være kollaboratør i det okkuperte Frankrike under krigen.

Dogmet er klart uttalt. Det er «oss» og det er «dem».

Påkallingen om utryddelse av immigranter og skadedyr, som fremsettes av den amerikanske presidenten, ligner, som tidsskriftet Rolling Stone nylig uttrykte det, «folkemord, ikke regjeringsutøvelse».

Før vi når det punktet, finnes det et konstitusjonelt styresett og rettsregler som beskyttelse, og likeledes selvkontroll og respekt for ideen om en felles menneskehet der ethvert menneskes verdighet anerkjennes ganske enkelt fordi det er et menneske.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter