De «tause ting»

I mediene tegnes et bilde av kvinner med hijab og niqab som undertrykte og passive ofre. Vi er ikke tjent med en så ensidig fremstilling.

Muslimske hodeplagg er igjen gjenstand for debatt i norske medier. Denne gangen er det særlig niqab som diskuteres. Niqab er et plagg som dekker hele ansiktet bortsatt fra øyepartiet, og brukes utenpå hodeskautet hijab sammen med en lang svart drakt som heter abaya. Én av årsakene til at debatten blomstrer igjen er at to kvinner med niqab, Aisha Shezadi og Leyla Hasic, har hevet stemmen for å forsvare sin rett til å bruke plagget.Dette har vekket mange reaksjoner, blant annet fra VGs Elisabeth Skarsbø Moen som i januar skrev at hun «føler en trang til å bryte ut i et latterbrøl når jeg hører unge kvinner kalle det et frihetsprosjekt å få feie rundt i gatene som spøkelseskladden». Moen er ikke alene om å avfeie muslimske kvinners forsvar av sitt klesvalg, dette er symptomatisk for hvordan muslimske klesplagg omtales i medier i dag.

Ikke passive ofre

I min masteroppgave om hijab— og niqabdebatt undersøker jeg hvordan kvinner med muslimsk begrunnede hodeplagg blir beskrevet i medier, og deres egne refleksjoner rundt debatten. Det er åpenbart stor forskjell på hijab og det mer tildekkende plagget niqab, men hvordan plaggene diskuteres i mediene er ikke så ulike. Store deler av debatten er og har vært preget av et «vi» og «dem»-perspektiv.

Utgangspunktet for debatten er at normen er å gå barhodet, mens de som dekker til hodet er et avvik som «vi» diskuterer og mener noe om. Debatten har med andre ord foregått mest mellom debattanter uten hodeplagg som skal mene noe om de som velger å dekke seg til, og det er sjelden plass til kvinnenes egne forklaringer på hvorfor de bruker plaggene. Ord som går igjen i debatten er tvang, undertrykkelse og ofre for patriarkalske strukturer. Kvinner under sjal og slør fremstilles som passive ofre, og den muslimske mannen stemples som syndebukk. Informantene mine, kvinner i alderen 20-23, alle kledd i en eller annen form for muslimsk hodeplagg, forteller derimot en annen historie.

Personlig prosess

Kvinnene jeg har intervjuet beskriver valget om å dekke seg til som utfordrende; en lang og i høyeste grad personlig prosess. De fleste har grublet lenge før de tok den på. Alle har på et tidspunkt tatt den av igjen, noen som et resultat av indre tvil eller manglende begrunnelse, andre som et resultat av ytre press. Når de endelig har tatt den på igjen, har det hos samtlige vært et resultat av personlig overbevisning, basert på egen tolkning av sin religion, og alle er i dag fornøyde med valget de har tatt. Beskrivelser av hva de føler om valget sitt, for eksempel «stolthet», «styrke», «veldig fornøyd», «jeg har funnet meg selv» og «jeg føler meg komplett», står i skarp kontrast til medienes negativt ladede beskrivelser. Mine informanter er ikke blitt tvunget; de har gjort et aktivt valg. Bildet er åpenbart mer nyansert enn man kan få inntrykk av gjennom mediene.

Stakkars deg!

Kvinnene beskriver hvordan de opplever å bli møtt på urimelige eller feil premisser i samfunnet, og tilskriver det i stor grad omtalen bekledningen får i mediene. Alle har erfart å bli beskrevet og/eller behandlet som undertrykt, og flere har det med seg i bagasjen når de møter nye mennesker. Det er kanskje heller ikke så underlig med tanke på reaksjonene de har møtt på sin vei, som at vilt fremmede mennesker stopper dem på gaten på grunn av hodeplagget: En ble fortalt av en fremmed kvinne at hun egenhendig hadde revet ned alt feministene har kjempet for, en annen ble oppfordret til å ta av seg hijaben, rømme hjemmefra og «fly som fuglen». Det kan oppleves sårt og nedverdigende å bli stakkarsliggjort av fremmede mennesker. Mediene har stor makt, og mange lesere ser ukritisk på avisenes innhold som sannheten. Om bildet som dannes er ensidig negativt vil dette speiles i opinionen.

Våre medsøstre

Kvinner med niqab har på Dagsrevyen blitt beskrevet som «tause ting» i kraft av sin klesdrakt. Om noen kvinner blir fratatt sin offentlige stemme er dette selvsagt et problem for likestillingsprosjektet og våre demokratiske verdier, men det er når nevnte Shezadi krever å bli hørt som en del av samfunnet at kritikken hagler. Problemet er ikke lenger at hun er taus, men det motsatte: At hun ytrer ting det store «vi» ikke liker. Er det ingen som ser paradokset her?

Nettopp det å slippe til stemmer som går på tvers av den vedtatte sannhet er en essensiell side ved den demokratiske friheten vi gjerne roper høyest om: Ytringsfriheten. Når de «tause» kvinnene med niqab hever stemmen og krever å bli sett på som en del av det samfunnet de hører hjemme i, er det sjåvinistisk og lite fruktbart å avvise deres prosjekt og ønsker som «latterlige», og det hjelper heller ikke å gjøre narr og slenge økenavn som «spøkelseskladden». Hvis man blir provosert av å få rokket ved faststøpte sannheter, er det kanskje på tide med en mer real og balansert fremstilling i mediene, så vi får kunnskap og evne til å se et bredere bilde av våre medsøstre. Tildekket eller ei.