Kronikk

Folk dør, men hotellbuffet skal vi ha! | Kaveh Rashidi

  • Kaveh Rashidi
    Lege og forfatter

Maten står tett i tett, så da gjør naturligvis gjestene det også, skriver Kaveh Rashidi om hotellfrokosten. Foto: Kaveh Rashidi

Hvorfor er det ingen som setter ned foten?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er på jobbreise i en av Norges mange flotte turistbyer og skal bare hive i meg en rask frokost, før jeg setter meg på toget mot Oslo igjen. På hotellets restaurant blir jeg møtt av en klassisk hotellbuffet. Et herlig syn for matentusiasten i meg. Men alt jeg som lege kan se, er perfekte forhold for koronaviruset å spre seg fra én gjest til de andre.

Turister, familier og forretningsfolk står på rekke og rad. Straks én person har tatt på serveringsbestikket, plukker neste gjest det opp, og på noen få minutter har et eventuelt koronavirus funnet veien mellom alle disse menneskene.

Så skal hver gjest tilbake til sitt ordinære liv, til sitt eget nærmiljø, og spre det videre. Det er tross alt ingen gjest som har «sin egen kohort» på et hotell.

Glem én meters avstand

Én meters avstand mellom gjestene er det bare å glemme, det vet alle som har vært på en buffet. Maten står tett i tett, så da gjør naturligvis gjestene det også. Selv bestikket ligger i store beholdere, det går ikke an å ta én teskje uten å ta på flere andre.

Kaveh Rashidi er lege og forfatter. Han er fast spaltist i Aftenposten. Foto: Kristoffer Myhre

Jeg leter etter desinfeksjonsmiddel, men finner bare en tom beholder godt gjemt unna i et hjørne. Ikke var det noe ved inngangen heller, og det er et lite stykke til nærmeste toalett med såpe og vann.

På dette tidspunktet tror jeg noen av de andre gjestene har lagt merke til at jeg kaver rundt, frem og tilbake, uten å ta en tallerken. Er jeg hysterisk, har mediene skremt vettet av meg? Alle andre virker å ha det så hyggelig, og jeg får noen rare blikk.

Kaveh Rashidis frokostopplevelse har engasjert mange på Twitter:

Ett nys er nok

På en kjøkkenøy er det utildekket mat, og gjestene går rundt. Det skal ikke mer til enn at én person hoster eller nyser fra andre siden av rommet, så er det risiko for at maten dekkes med koronavirus. Den ene personen kan godt være meg. Jeg tror riktignok at jeg er frisk, men det kan jeg ikke vite, nettopp derfor tar vi alle disse forholdsreglene. Og selv om smitte gjennom mat ikke er et stort problem, så tar vi tross alt på maten vår og deretter på ansiktet.

Jeg ser en mann som forsiktig snyter seg, sikkert helt ufarlig allergi, men jeg tør ikke ta sjansen og går til resepsjonen. Det må da finnes et tryggere matalternativ for meg som hotellgjest?

«Er det mulig å få noe mat som er pakket inn i emballasje?»

«Hør med kjøkkenet.», sier damen i resepsjonen.

Men det er ingen ansatte på området rundt buffeten. Ingen å spørre, og i alle fall ingen som passer på smittevernsnegler, så jeg går lenger inn på kjøkkenet. Der blir jeg møtt av en blid dame som gir meg et forvirret blikk når jeg stiller det samme spørsmålet:

«Er det mulig å få noe mat som er pakket inn i emballasje?»

Hun blir med meg ut så jeg kan forklare henne problemet. Nå er jeg helt sikker på at folk stirrer på meg, og terskelen for å gjøre alt dette er så høy at jeg egentlig ikke forstår at jeg orker å ta kampen. Jeg har tross alt hjemmekontor og har ikke tid til dette. Jeg kan bare innbille meg hvor uaktuelt det er å ta denne kampen for andre hotellgjester, enten det er småbarnsfamilien eller pensjonistene på tur.

To gamle yoghurter

Jeg får til slutt to yoghurter, men innser raskt at de er gått ut på dato. Tilbake igjen i resepsjonen beklager resepsjonisten for dette, men har ikke mer å tilby.

Dette var det eneste hotellet kunne tilby, som var pakket inn i emballasje. Foto: Kaveh Rashidi

En liten spasertur tar meg til nærmeste dagligvarehandel der jeg endelig får litt ro i sjelen. Jeg blir møtt av hånddesinfeksjon og store plakater med informasjon om viktigheten av avstand. Jeg føler meg trygg. Smørbrødet jeg kjøper, er pakket inn i en porsjonspakke, og jeg kan betale uten å ta på noe annet enn bankkortet mitt. Det er fortsatt håp, tenker jeg.

Likevel, når jeg sitter på torget og spiser, merker jeg en irritasjon jeg tror mange av oss deler: Jeg gjør så vanvittig mye for å forhindre smitte, så skal buffet-behovet til turister på ferie være så viktig at vi må risikere folkehelsen? Hva er vitsen med alt jeg gjør, når så mange andre ikke gjør noe som helst?

Det hjelper ikke om halve befolkningen gjør en heltemodig innsats, hvis den andre halvdelen ikke bryr seg. Dette tror jeg mange av dem som har bidratt på solidarisk vis til denne dugnaden helt siden mars, innser. Kanskje de rett og slett ikke gidder mer.

Les også

Lege Kari Lise Jacobsen Eidjar: Pasienter gir blaffen i smittevernreglene

Ubegripelig

Jeg tar opp mobilen og sender en mail til kommuneoverlegen. Det er vel den løsningsorienterte måten å håndtere problemet på. Etter noen dagers saksbehandling går det kanskje en advarsel til hotellet, og dette ene hotellet kan iverksette noen tiltak. Men har jeg egentlig løst problemet?

Hvor er det blitt av perspektivet vårt? Folk mister jobben, dør av sykdom og mister så uendelig mye på grunn av dette viruset, men en klassisk hotellbuffet kan vi ikke gi slipp på? Jeg klarer ikke å begripe det.

Hvorfor er det ingen ansatte på hotellet som har satt ned foten? Er det godt nok for eieren at de så vidt oppfyller det absolutte minimumet av offentlige krav, når de ser at det i praksis ikke fungerer? Og hvorfor aksepterer gjestene dette? Jeg håper det er andre som gidder å si ifra, og som ikke forsyner seg av maten. Samtidig forstår jeg veldig godt at det er for mye å kreve at alle skal finne egen frokost, og at mange finner seg nødt til å spise maten og håper at systemet ivaretar dem.

Problemet er at vi ikke bryr oss

Forstå meg rett: Dette er ikke en kritikk av at buffet-forbudet ble opphevet 15. juli. Jeg vet at det går an å tilby hotellgjester en buffet som ivaretar smittevernshensyn, noe mange hotell gjør. Jeg vil heller ikke navngi det spesifikke hotellet, for jeg er helt sikker på at det bare er ett av mange eksempler. Hotellbuffeten kunne like gjerne være en fadderuke, sydenferie eller en privat fest. Problemet mitt er i mentaliteten hos en del av oss: at vi ikke bryr oss.

Kanskje jeg bare er gretten siden jeg ikke har fått i meg en skikkelig frokost, men jeg tror at samfunnets frihet står på spill de kommende ukene. Ikke på grunn av koronaviruset, for vi har en vinnerplan mot viruset. Heller ikke på grunn av regjeringen, for uten en total lockdown er også politikerne avhengige av at folk følger reglene. Jeg tror friheten vår er truet av oss mennesker. Alle vi som oppfatter våre egne behov som viktigere enn fellesskapets nødvendigheter. Vi må skjerpe oss om vi vil unngå en ny nedstengning av samfunnet.

Twitter: @Kaveh_rashidi

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Anonym festdeltager fra Oslo Vest: På innsiden av utbruddet

  2. Les også

    Øyvind Rogne-Jensrud: Jeg er usikker på om jeg har korona. Hvorfor får jeg ikke teste meg?

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Hotell
  4. Smittevern

Koronaviruset

  1. VERDEN

    Rekordmange dør av korona. Nå vil Russland prøve «den svenske modellen».

  2. VERDEN

    Frankrike stenger ned igjen. Innbyggerne hamstret dopapir, pasta og kontorutstyr.

  3. NORGE

    Helsetoppene endrer koronastrategi. Nå vil de spille mer på følelser.

  4. NORGE

    Direkteblogg om korona

  5. OSLOBY

    Blå stenger for kulturarrangementer etter jul

  6. VERDEN

    Pandemiens andre bølge vokser. Her er de dramatiske nyhetene som kom torsdag.