22. juli-angrepet: Fra avvik til vendepunkt for utviklingen av høyreekstrem terror
Dagens høyreekstreme terror er farligere enn på lenge.
Onsdag er det ni år siden 22. juli-angrepet som drepte 77 mennesker, skadet minst 153 og traumatiserte enda flere.
Angrepet var på mange måter et «avvik» fra eksisterende trender når det gjelder høyreekstrem voldsutøvelse.
For det første er det svært uvanlig at høyreekstreme gjennomfører massedrap.
Av 208 dødelige angrep i Vest-Europa mellom 1990 og 2019 førte 186 til at én ble drept. Det viser en unik database utviklet av kollega Jacob Ravndal, først ved Forsvarets forskningsinstitutt og deretter ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo.
Før 22. juli var det faktisk bare to ganger at mer enn fem personer ble drept. Dette gjaldt brannstiftelser på bygninger som huset etniske minoriteter og flyktninger i Tyskland på 1990-tallet. Noen angrep, som David Copelands serie med angrep i London i 1999, skadet mange.
Dette mønsteret med vold i lavskala er ganske stabilt også med litt lengre historisk og globalt perspektiv, selv om det finnes flere eldre eksempler på angrep i Vest-Europa med høyt antall drepte og sårede (som i Bologna og München, begge i 1980) eller flere nyere eksempler i USA (som i Oklahoma i 1995).
22. juli-angrepet var også atypisk med hensyn til gjerningstype, våpenbruk og målutvelgelse.
Såkalte «enslige aktører», personer som handler alene, var riktignok ikke noe nytt. Men frem til nylig ble det meste av dødelige høyreekstreme angrep i Vest-Europa begått av gjenger og uorganiserte grupper. Og selv om både bomber og skytevåpen var blitt brukt tidligere, hadde ingen brukt dem i kombinasjon, slik tilfellet var på 22. juli.
Heller ikke angrep på myndigheter og på venstresiden var noe nytt, men aldri før hadde ofrene vært så unge. 32 av ofrene var under 18 år, og de to yngste var 14 år.
Dette aspektet medførte at mange i det høyreekstreme miljøet tok avstand fra Breivik, selv om det fantes miljøer, ikke minst i Russland, som hyllet og beundret hans gjerninger.
22. juli 2011 ble et vendepunkt
Utviklingen av den høyreekstreme volden de siste årene, og særlig i 2019, antyder at det som opprinnelig var et «avvik», ble et «vendepunkt». I hvert fall for deler av den terroristiske volden. Men ikke fordi det er blitt mer dødelig høyreekstrem vold.
Antall dødelige angrep i Vest-Europa har ligget relativt stabilt på rundt fem angrep i året siden 2001. Det er heller ikke flere som er blitt drept, selv om høyreekstreme reaksjoner på flyktningkrisen gjorde at 2016 ble det nest mest dødelige året siden år 2000.
22. juli ble heller ikke et «vendepunkt» når det gjelder målutvelgelse, selv om det har vært flere angrep mot politikere de siste årene. Høyreekstreme angriper ikke primært grupper eller personer de anser for å være interne «forrædere», men heller de som betraktes som ytre «fiender».
Mer enn to tredjedeler av alle dødelige angrep retter seg mot ulike minoriteter og innvandrere. Det samme mønsteret gjelder for øvrig også for annen alvorlig, men ikke-dødelig, høyreekstrem vold.
Derimot har massedrap begått med skytevåpen blitt en kilde til inspirasjon, både direkte og indirekte, for høyreekstremister i Europa så vel som i Vesten for øvrig. Noen har lykkes med å utføre angrep, mens andre ble avverget.
Terror som dataspill
Den første «vellykkede» angrepet inspirert av Breivik fant sted 22. juli 2016 i München, nøyaktig fem år etter hendelsen i Norge.
En 18-årig tysk-iraner drepte ni personer utenfor et kjøpesenter før han tok sitt eget liv. Til tross for at gjerningspersonen hadde mentale problemer, konkluderte tysk politi med at han også var drevet av fremmedfrykt, og altså at han var inspirert av Breivik.
Angrepet var imidlertid såpass «rart» at det ikke fikk noen videre betydning.
Det andre «vellykkede» angrepet inspirert av Breivik fant sted i mars 2019. Den 28-årige australske høyreekstremisten Brenton Tarrant angrep to moskeer i Christchurch i New Zealand. 51 muslimer ble drept.
I sitt manifest slo Tarrant fast at han «bare tok ekte inspirasjon fra ’Knight Justiciar Breivik’», og i likhet med sitt norske forbilde ble manifestet sendt til sentrale myndighetspersoner og politikere. I tillegg lenket han til manifestet på nettsamfunnet 8chan. Tarrant tok imidlertid enda et skritt lenger for å skaffe seg oppmerksomhet:
Angrepet ble strømmet live på Facebook. Terror som teater var erstattet av terror som dataspill.
I motsetning til angrepet i München klarte Tarrant å inspirere ytterligere fire angrep i løpet av de neste månedene. Først i Poway (California) og deretter i El Paso (Texas), Bærum og Halle (Tyskland). Dette fikk han god hjelp til av nettbaserte subkulturer, hvor hvert angrep ser ut til å ha redusert terskelen for nye spektakulære voldshandlinger.
Terroristene er alene, men ikke ensomme
Alle angrepene ble utført av unge menn med skytevåpen, og de var rettet mot jøder, muslimer, latinamerikanere, etniske minoriteter og, i tilfellet Bærum, en adoptert stesøster fra Kina. Totalt ble 27 drept. Det kunne fort blitt flere hadde det ikke vært for amatørmessig planlegging og våpen som ikke fungerte.
I likhet med Tarrant forhåndsannonserte alle gjerningspersonene sine angrep på nettet. Og alle bortsett fra Manshaus lastet også opp sine manifester som på ulike måter argumenterer for et «hvitt samfunn». Alt sammen i et håp om å oppnå anerkjennelse i et høyreekstremt nettsamfunn hvor terroristene rangeres etter hvem som har drept flest, akkurat som i et dataspill.
Jeg overlevde 22. juli. Nå truer et sydende hat med å rekruttere flere til vold. Vi kan gjøre mer for å stoppe det. Vi må.
De selvradikaliserte terroristene er, som kollega Cathrine Thorleifsson har påpekt, langt ifra ensomme, selv om de operer alene.
Noen av gjerningspersonene postet til og med lenker til live-strømming av angrepene slik at deres meningsfeller kan følge med når angrepet utføres. Og selv om gjerningsmennene i Poway og Bærum mislyktes med dette på grunn av tekniske utfordringer, viste Tarrant hvor sårbare slike plattformer er for spredning av voldelig materiale, til tross for forsikringer fra selskapene om det motsatte.
Et farlig kulturelt skript
Hvordan skal vi forstå denne farlige trenden?
I sin studie av skoleskytingen på Columbine i 1999 brukte sosiologen Ralph Larkin begrepet «kulturelt skript» for å forklare betydningen angrepet fikk for fremtidige skoleskytinger.
Skriptet var som en oppfordring til mer masseskytinger, som en inspirasjon for egen voldsutøvelse og som en historisk tradisjon hvor tidligere gjerningspersoner skal hylles for deres handlinger.
På grunn av måten Tarrant lot seg inspirere av Breiviks handlinger, er dette skriptet blitt omfavnet i deler av den høyreekstreme subkulturen. Og derfor er dagens høyreekstreme terror farligere enn på lenge.
Twitter: @CrexUiO
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
