Hvorfor nektes kreftpasienter gratis medisin? | Et samlet kreftmiljø i Norge

Myndighetenes frykt for kostnader er ubegrunnet. Det må åpnes for å la pasienter som har nytte av ikke-godkjente medisiner, få tilgang til disse.

Mange kreftpasienter i Norge trenger gjentatt behandling. Når en medisin ikke lenger virker, trenger de noe nytt. Heldigvis finnes det mange medikamenter, og det utvikles stadig bedre behandlingsalternativer. Som en følge av blant annet dette øker overlevelsen for mange kreftsykdommer.

Mange kreftpasienter og deres leger opplever likevel at mulighetene de har tilgjengelig, tar slutt. Det er frustrerende for alle involverte parter. I mange tilfeller finnes det imidlertid nye behandlingsmuligheter. Alt vi trenger å gjøre, er å sørge for at de blir gjort tilgjengelige for våre pasienter.

Uenighet om pris

Det beste alternativet er å gi pasientene anledning til å delta i kliniske studier. Et eksempel er den beste tilbakefallsbehandlingen for myelomatose (benmargskreft), der pasientene startet behandling i en studie i 2014. Denne behandlingen er fortsatt ikke tilgjengelig i Norge, seks år etter, og den vil heller ikke bli tilgjengelig med det første.

Kun de som deltok i studien, fikk muligheten til å høste denne gevinsten. Det foregår et storstilt arbeid fra helsemyndighetene for å øke antall kliniske studier i Norge. Et annet alternativ er å alltid få tilgang til den best dokumenterte og godkjente behandlingen. Dette skjer dessverre ikke alltid i Norge.

De siste årene har vi ofte opplevd at myndigheter og legemiddelindustrien ikke blir enige om pris, og dermed blir ikke medisinen tilgjengelig for dem som kunne hatt nytte av den. Dette er en stor diskusjon som vi ikke går inn på her, utover at vi er enige i prinsippet om at man skal vurdere kostnad versus nytte ved slike avgjørelser.

Gratis behandling mens man venter

Det tredje alternativet, «Compassionate use program» (CUP), er mindre kjent, både blant pasienter og leger. Det er denne ordningen vi ønsker å sette søkelys på. Enkelt forklart innebærer et CUP at medikamenter som har vist å ha effekt i kliniske studier, men som foreløpig ikke er godkjent i Europa, tilbys gratis av legemiddelfirmaer til enkeltpasienter.

Bakgrunnen for dette er å kunne tilby alvorlig syke pasienter tilgang på medikamenter vi vet kan ha effekt mens man venter på den regulatoriske prosessen. Som et aktuelt eksempel har mange pasienter i andre land fått medikamentet Remdesivir mot covid-19 som «compassionate use».

Frem til de siste årene var dette mulig i Norge, og mange pasienter fikk forlenget sitt liv med måneder til år av slik behandling, uten utgifter for helsevesenet. Fremgangsmåten som ble benyttet, var noe som på engelsk kalles «named patient program» (NPP). Det betyr at en lege søker firmaet om å få medikamentet til en konkret pasient som antas å kunne ha nytte av medikamentet.

Legen søker samtidig om godkjenningsfritak til Legemiddelverket, som vanligvis er en formalitet så lenge begrunnelsen er god. Legens sykehusapotek importerer medikamentet, og det gis til pasienten. Pasienten kan så fortsette å få dette gratis fra legemiddelfirmaet frem til medikamentet har fått markedsføringstillatelse. Denne muligheten har nå blitt stengt.

Problematisk argumentasjon

Årsaken til at myndighetene stengte denne ordningen, er sannsynligvis frykt for at pasienter som har nytte av slik behandling, senere vil kunne belaste helsevesenet økonomisk om medikamentet blir markedsført. Det ville bety at medisinen dekkes av det offentlige, selv om den ikke er godkjent av Beslutningsforum.

Dette er teoretisk en forståelig bekymring, men problemet med argumentasjonen er følgende: NPP er som regel tilgjengelig i opptil flere år før markedsføringstillatelse gis. Ettersom dette er kreftpasienter i «siste linje», forventes behandlingen i beste fall å forlenge livet hos noen pasienter med måneder.

Dette vil igjen bety at de fleste pasienter som får NPP-medisin, har sluttet med den før medikamentet har fått markedsføringstillatelse, og dermed har all behandling og effekt vært gratis. De få pasientene som eventuelt står igjen, er de som har hatt aller best effekt av behandlingen, og mye av behandlingen vil ha vært gratis.

God effekt til halv pris

Dette illustreres meget godt med et eksempel. Legemiddelet carfilzomib mot benmargskreft, som i 2017 ble godkjent av Beslutningsforum, var tilgjengelig som compassionate use (NPP) i perioden 2014–2016. I denne perioden fikk 33 pasienter dette medikamentet gratis i Norge. 28 av dem fikk all sin behandling gratis, uten utgifter for helsevesenet, mens fem av dem fikk først gratis behandling, og deretter ble behandling betalt av helsevesenet.

Disse fem fikk i gjennomsnitt halvparten gratis og halvparten betalt av det offentlige, i praksis halv pris. De tre med aller best effekt av behandlingen var blant disse fem, og den nytten fikk de altså for en billig penge. Frykten for store kostnader er derfor ubegrunnet.

Den eneste muligheten som fortsatt er åpen når det gjelder CUP, er at hvert enkelt firma inngår en kontrakt med Legemiddelverket om å gi CUP-medisin til alle aktuelle pasienter i Norge. Dette inkluderer også å gi medikamentet gratis på ubestemt tid, uavhengig av markedsføringstillatelse. De må også betale moms for medikamentene de gir bort gratis, noe som kan bli en stor utgift.

Dårlige avtalevilkår for industrien

På grunn av disse tingene, og det faktum at firmaet ikke får lov til å sjekke om pasientene som får medikamentet, faktisk er i samme gruppe som medikamentet er studert for, ønsker ikke firmaene å inngå en slik avtale. Av flere titalls aktuelle medikamenter for kreftpasienter er det derfor per i dag kun to slike aktive avtaler.

For over ett år siden havnet saken rundt CUP på helseminister Bent Høies (H) bord, men fortsatt har intet skjedd. Så godt som ingen pasienter får lenger slik behandling, og dermed fratar man norske pasienter gode behandlingsmuligheter.

Muligheten for compassionate use i form av NPP i Norge må åpnes opp igjen, og vi ber om at ansvarlige aktører finner en snarlig løsning. Det vil være til det beste for pasientene nå og i fremtiden.
Et samlet kreftmiljø i Norge står bak kronikken, som er skrevet av:
Fredrik Schjesvold, Leder, Oslo myelomatosesenter

Andreas Stensvold, Avdelingssjef, Kreftavdelingen, Østfold sykehus

Jonas Einarsson, CEO, Radiumhospitalets forskningsstiftelse

Yngvar Fløisand, Overlege, Avdeling for blodsykdommer, Rikshospitalet

Geir Erland Tjønnfjord, Avdelingsleder, Avdeling for blodsykdommer, OUS

Ingrid Ross, Generalsekretær, Kreftforeningen

Arne Kolstad, Leder, Norsk Lymfomgruppe

Åslaug Helland, Nestleder, Norsk Onkologisk Forening

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter