Pinker og hans sinker | Ole Jacob Madsen

En alternativ forklaring på Aftenpoddens skuffelse over norske akademikere kan simpelthen være at de ikke har lett godt nok.

Den verdenskjente psykologen Steven Pinker var for et par uker siden i Norge. Det gikk ikke upåaktet hen. I podkasten Aftenpodden ble Pinkers døgn i Oslo behørig dekket 6. juni.

Selv om kunnskapen om ham kanskje ikke helt sto i stil til begeistringen: Harald Eia får ros for å ha vært «tidlig ute» med å oppdage Pinker som inspirasjon for NRKs Hjernevask fra 2010. Det selv om Pinker har vært verdensberømt hvert fall siden The Blank Slate fra 2002, og hans siste bok Opplysning nå sammenfattes med at den handler om klima selv om det er underdrivelse av klimakrisen som Pinker er blitt kritisert for i sin positive beretning om verdens tilstand.

Men en akademisk superstjerne er han, og beundringen i Aftenpodden deretter. Og når noe skinner ekstra så blekner som kjent det meste annet, ikke minst norsk akademia, som panelet utsetter for nasjonal selvpisking i resten av innslaget.

Mangel på rockestjerner

Politisk redaktør Trine Eilertsen, som kommer starstruck fra en «håndplukket middag» kvelden i forveien med Camilla Stoltenberg, Åsne Seierstad, Cathrine Sandnes, Kalle Moene, Harald Eia og midtpunktet Pinker, beklager seg over hvordan folk av hans kaliber – «disse her rockestjernene skiller seg ut fra sånne norske akademikere og intellektuelle».

Sistnevnte finnes ikke eller kan i beste fall telles på en hånd, ifølge Eilertsen. Dette skyldes angivelig at norske akademikere kun er orientert mot eget fagfelt, mangler formidlingsevne og «historiefortellergenet» og er ute av stand til å tenke nytt om vår tids store spørsmål.

Podvert og journalist Lars Glomnes spør om det kan skyldes for mye ydmykhet eller mangel på nysgjerrighet, men Eilertsen forklarer det med at de amerikanske universitetene er de fremste fordi de er tuftet på konkurranse og trekker til seg den beste hjernekraften i verden. Og de fordrer at man gjør offer:

«Så hvis du skal hevde deg der, må du ta et valg. Det går jo faktisk ikke an å si nå skal jeg få en masse barn. Nå skal jeg gå og hente i barnehagen halv fire og jeg skal trene fotballaget på kvelden.»

Dette minner om debattene om norsk herrefotball, der manglende offervilje i satsingen for å bli best er en gjennomgangsmelodi.

Gullalder for sakprosa

Og rett nok: Ser man på Shanghai-rankingen over verdens universiteter for 2018, så troner Pinkers universitetet Harvard på 1. plass, mens Universitetet i Oslo er beste norske på 62. plass. Avstanden til tross, tatt i betraktning at det finnes 28.077 universiteter i verden kan man spørre seg om det virkelig står så ille til her til lands? Ikke minst siden mange også henter i barnehagen halv fire.

Hva gjelder formidling, så er det slettes ikke mangel på ambisjoner som har vært definerende de siste årene. Snarere tvert om.

På sakprosafeltet har man lenge snakket om en gullalder. I nyere tid har det vært en trend i Norge at også akademikere, ikke minst fra naturvitenskapene populariserer som aldri før med bestselgere på rim, som medisinerne Kaja Nordengens Hjernen er stjernen eller Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahls Gleden med skjeden.

Under brageprisutdelingen i fjor i kategorien «Populærvitenskap for voksne og barn/ungdom», vant fysiker Anja Røyne med Menneskets grunnstoffer foran Det første mysteriet av Katharina Vestre, stipendiat ved Institutt for biovitenskap ved UiO og Insektenes planet av Anne Sverdrup-Thygeson, professor i biologi ved NMBU.

Går man inn på NORLAs nettsider som fremmer norsk litteratureksport til utlandet, vil man finne disse og en rekke andre sakprosatitler av norske akademikere som selges til utlandet. Allerede i 2017 uttalte bokagent Hans Petter Bakketeig til BOK365: «Interessen for skandinavisk sakprosa er stor. Min erfaring er at det nå er lettere å pitche ny Scandi non-fiction enn Nordic Noir.»

Overgripende akademikere

Hva med de grenseoverskridende intellektuelle? Hvis vi holder oss til klima, kan to av mine kolleger tjene som eksempler: Per Espen Stoknes fra BI er utdannet psykolog og økonom, har vært gründer og stortingspolitiker for Miljøpartiet og skrevet den internasjonalt anerkjente boken Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming som har brakt ham til eks-California-guvernør Arnold Schwarzenegger og TEDtalks i New York.

Mens hans meningsmotstander, professor i filosof Arne Johan Vetlesen ved UiO, opptrer stadig som offentlig intellektuell utenfor fagfilosofiens domene, gjennom refsende kronikker av handlingslammede politikere, bøker med allmenn appell som Hva skal vi svare våre barn? og åpne foredrag for klimaengasjerte ungdommer og besteforeldre. Andre som kan nevnes i samme åndedrag, er sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, biolog Dag Hessen, folklorist Kyrre Kverndokk, samfunnsgeograf Karen O’Brien og økonom Karine Nyborg.

Kun et fåtall er nevnt, mange er glemt. Så selv om Pinkers celebritet vanskelig lar seg matche, mangler det ikke på norske akademikere som kan gjøre krav på å være overgripende intellektuelle, slik panelet definerer det.

Ved Pinkers bord

En alternativ forklaring på Aftenpoddens skuffelse over norske akademikere kan simpelthen være at de ikke har lett godt nok. Eller har brydd seg med å se utover sin engere krets.

Mistanken om det styrkes i det samtalen vender tilbake til middagen, og eks-kulturredaktør i Aftenposten Sarah Sørheim lanserer ideen om at «vi er jo så få i dette landet» at når vi skal samle «de beste vi har til en middag da er det de samme». Til tross for at de nevnte middagsgjestene alle er prominente på sine felt, var antagelig det viktigste inklusjonskriteriet å inngå i Pinkers norske redaktør Cathrine Sandnes’ bekjentskapskrets i Oslo.

Eilertsen er dog selvkritisk nok til å trekke i tvil hvorfor akkurat hun var invitert. Men sakprosatittelen på rim til dem som vil skrive om da Pinker kom til Norge og utløste utdatert nasjonal selvpisking, er opplagt: Pinker og hans sinker.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter