Kronikk

Svalbardtraktaten fyller 100 år: Full suverenitet – med forpliktelser | Holtsmark og Ulfstein

  • Sven G. Holtsmark
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
  • Geir Ulfstein
    Professor, Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Longyearbyen, 2016: Nordlys over spisshusene. Heiko Junge / NTB scanpix

Tilsammen 44 stater nyter i dag godt av traktatens rettigheter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

9. februar 1920 møttes utsendinger i Paris for å signere Svalbard-traktaten, en avtale som ga Norge «den fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen». Men suvereniteten er knyttet sammen med rettigheter for andre stater.

Disse rettighetene reiser i dag problemstillinger som går langt utover det som avtalens opphavsmenn hadde mulighet til å forutse. Tilsammen 44 stater nyter i dag godt av traktatens rettigheter.

Svein G. Holtsmark, professor i historie, Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Geir Ulfstein, professor, Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Ingenmannsland

Inntil 1920 hadde Svalbard-øyene status som terra nullius, ingenmannsland, og elementer fra denne ordningen ble videreført i traktatteksten. Det dreier seg om like rettigheter for traktatmaktenes borgere og selskaper til å drive blant annet fiske, fangst, handel og gruvedrift, og Svalbard skulle ikke «utnyttes for krigsøiemed».

Øygruppen ble ikke tillagt særlig militær betydning, og stormaktens militærstrategiske interesser var begrenset til å sikre at ingen andre av maktene etablerte seg i området.

Sovjet protesterte

De økonomiske interessene dreide seg i all hovedsak om kulldrift. Russiske interesser hadde vært fremtredende på Svalbard – men Lenins revolusjonære regjering i Moskva var ikke invitert til forhandlingene i Paris.

Sovjet-regjeringen protesterte derfor umiddelbart mot at de var holdt utenfor. Protestene fortsatte helt frem til februar 1924, da Norge og Sovjetunionen inngikk en hestehandel: Norge anerkjente Sovjet-regjeringen, mot at Sovjetunionen anerkjente Norges suverenitet over Svalbard.

En egen ordning for gruvedriften kom på plass, og Norge overtok suvereniteten over Svalbard 14. august 1925.

Kullforsyning til Nord-Russland

I løpet av de nærmeste tiårene var det bare Norge og Sovjetunionen som fortsatt hadde bosetninger og drev gruvedrift på øygruppen. Samboerskapet forløp uten store konflikter, delvis på grunn av at norske myndigheter knapt gjorde forsøk på norsk rettshåndhevelse i de sovjetiske bosetningene.

Svalbard, 1925: Det norske flagget heises, og justisminister Paal Berg leser proklamasjon fra Kong Haakon. Foto: NTB scanpix Scanpix

De sovjetiske interessene på Svalbard var økonomiske, ikke militære: Det dreide seg om kullforsyningen til Nord-Russland. Utbruddet av andre verdenskrig endret dette bildet: Traktaten beskyttet ikke øygruppen mot å bli trukket inn i krigshandlinger.

Dernest dannet det seg på sovjetisk side en forestilling om at Svalbard hadde, eller ville få, strategisk betydning for kontrollen over de maritime forbindelseslinjene frem til de sovjetiske baseområdene på Kolahalvøya.

Dette var bakgrunnen da utenriksfolkekommissær Molotov høsten 1944 krevde at Bjørnøya skulle bli sovjetisk, mens resten av øygruppen skulle styres i fellesskap av Sovjetunionen og Norge.

Les også

Derfor frykter Norge for mye snakk om Svalbard

Den norske regjeringen i London fryktet enda mer dramatiske krav, mot Nord-Norge. Den kom derfor Moskva i møte og strakte seg så langt som til selv å foreslå felles norsk-sovjetiske forsvarsanlegg. Likevel – i 1947 sa regjeringen og Stortinget nei til videre forhandlinger som ville undergrave Norges suverenitet over øygruppen.

Longyearbyen, 1963: Noen arbeidere har fått mulighet til å ta med familien til Svalbard. Skolen har 42 elever. Aage Storløkken/NTB scanpix

Geografiske utfordringer

Tolkningen av artikkel 9 om begrensninger på militær virksomhet har ført til episoder, ikke minst i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen, senere Russland. I dag er det likevel større utfordringer knyttet til andre bestemmelser i traktaten.

Utgangspunktet er enkelt: Hva er traktatens geografiske gyldighetsområde? Teksten selv angir at den gjelder på land og i territorialfarvannet, i dag 12 nautiske mil.

Men hva da med sjøområdet ut til 200 nautiske mil, som kyststater har rett til å erklære som en «eksklusiv økonomisk sone» med full råderett over fiske og fangst? Og hva med kontinentalsokkelen, der de har tilsvarende råderett over petroleum og andre ressurser på eller under havbunnen (inkludert den omstridte snøkrabben), og som kan strekke seg utover 200 nautiske mil?

Vellykket fiskevernsone

Norge mener at traktaten må leses bokstavelig: Den gjelder bare på land og i territorialfarvannet. Andre traktatland vektlegger derimot at opphavsmennene ikke kunne forutse hvordan havretten ville gi kyststatene rett til å forvalte ressursene langt utover territorialfarvannet.

De mener at intensjonen var å sikre at Norge ikke skulle nyte særfordeler, og man må derfor legge til grunn at grunnprinsippet om ikke-diskriminering gjelder i alle områder som er under norsk forvaltning, som følge av traktaten.

Ingen vet hva utfallet ville blitt om saken ble ført for en internasjonal domstol. For fiskeriene har Norge valgt en myk linje og opprettet en «fiskevernsone» på 200 nautiske mil, ikke en ordinær eksklusiv økonomisk sone.

Norges prinsipielle standpunkt opprettholdes, mens fisket i praksis reguleres etter et likebehandlingsprinsipp basert på enkeltlands historiske fiske i området. I det store og hele har forvaltningen i fiskevernsonen vært vellykket.

Oslo 1995: Helge Ingstad og Gro Harlem Brundtland i forbindelse med at Svalbard-traktaten er 75 år. Cornelius Poppe/NTB scanpix

Krav om likebehandling

Langt større økonomiske interesser står på spill når det gjelder havbunnen. Å anvende Svalbard-traktaten på kontinentalsokkelen rundt Svalbard ville innebære krav om full likebehandling av norske og utenlandske selskaper. Ikke mindre viktig: Det ville legge svært sterke begrensninger på hvilke inntekter den norske stat ville få fra f.eks. petroleumsvirksomhet.

Norge kan ikke oppkreve skatter og avgifter i traktatområdet utover det som kommer området selv til gode. En slik praksis for havbunnen rundt Svalbard ville gjøre det lite attraktivt for Norge å tillate petroleumsvirksomhet i området.

Les også

Russland vil styrke tilstedeværelsen på Svalbard – ber om møte med Norge

Bidrag til klimatrusselen

Fiskeriforvaltningen i fiskevernsonen har alt i alt møtt begrenset motstand. Utlysning av konsesjoner til petroleumsvirksomhet på sokkelen rundt Svalbard, nødvendigvis basert på den norske fortolkningen av traktaten, kan skape større bølger. Men trenger denne problemstillingen bli satt på spissen?

Det står Norge fritt å fastsette et moratorium, altså en midlertidig eller endelig stans for petroleumsvirksomhet i de aktuelle havområdene. Dette ville medvirke til å stabilisere en velfungerende fiskeriordning, og ikke minst: Det ville bidra til å beskytte havmiljøet i sårbare områder.

Det ville også kunne lette presset på «iskanten» som grense for petroleumsvirksomheten. På sikt kunne det være et klimatiltak som mange vil mene går til kjernen i Norges bidrag til den globale klimatrusselen: oljevirksomheten til havs.


Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Halvor Tjønn: Svalbard kan komme i spill

Les mer om

  1. Svalbard
  2. Russland
  3. Norge
  4. Iskanten
  5. Rettigheter
  6. Gruvedrift

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Russland utfordrer Norge. Her er årsakene til at Norge går så stille i dørene.

  2. VERDEN

    Slik skaper Russland Svalbard-nervøsitet: – Har startet en propagandakampanje mot Norge, sier ekspert.

  3. KRONIKK

    Svalbard kan komme i spill

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Russisk kritikk skaper usikkerhet

  5. POLITIKK

    Russland vil styrke tilstedeværelsen på Svalbard – ber om møte med Norge

  6. POLITIKK

    Norge trosset russiske protester, lette etter olje utenfor Svalbard