Helsevesenet neglisjerer pasienter med alvorlig Borrelia-infeksjon | Steven Phillips
Et svar til Henrik Vogt om borreliose.
I et innlegg i Aftenposten 11. januar skriver lege Henrik Vogt «Nei, Justin Bieber har sannsynligvis ikke borreliose». Innlegget fortjener et faglig tilsvar fordi Vogt presenterer en serie feilaktige uttalelser basert på uriktige antagelser.
Alt annet enn «pseudodiagnose»
Vogt advarer mot å akseptere Biebers borreliosediagnose, til tross for at Borrelia-diagnosen ble stilt av Biebers lege etter personlig konsultasjon. Det finnes en grunn til at pasienter faktisk oppsøker lege for konsultasjon.
Grundig gjennomgang av sykehistorie og undersøkelse danner grunnlaget for eksakte, medisinske diagnoser. Vogt setter til side dette grunnleggende prinsippet innen medisin og fremmer sin egen versjon av fakta. Uten å ha møtt pasienten hevder Vogt at «Justin Bieber har sannsynligvis ikke borreliose».
For å rettferdiggjøre sine påstander skriver Vogt at han vil forhindre at unge mennesker feilaktig tolker sine symptomer som kronisk borreliose, underforstått borreliose-pasienter som etter en kort antibiotikakur fortsatt er syke, og som Vogt omtaler som en «pseudodiagnose».
Borreliose blues: Fagmiljøenes skepsis til pasienthistoriene | Tore Beito
Faktum er at borreliose er en potensielt alvorlig, til og med dødelig, infeksjon. Kronisk sykdom relatert til denne infeksjonen er alt annet enn en «pseudodiagnose». Vogts uriktige omtale er direkte skadelig for de svært mange borreliosepasienter globalt som lider under en reell, kronisk sykdom.
Amerikanske helsemyndigheter (CDC) anslår ca. 280.000 til 440.000 nye borreliosetilfeller årlig i USA, og forekomsten synes økende. I den øvre enden av dette tallet er diagnosen hyppigere enn brystkreft, tykktarmskreft, hiv og hepatitt C – alt sammen. Men, dette handler ikke bare om USA. Vi er midt i en pandemi, og mange i Norge er alvorlig rammet.
Alvorlig situasjon
Vogt skriver at det ikke er dokumentert at kronisk borreliose er en utbredt og farlig lidelse som er vanskelig å påvise og behandle. Man kan begynne å imøtegå hans påstand ved å stille spørsmålet: «Hvor stor andel pasienter med borreliose utvikler kronisk sykdom?»
Vogt nevner at et fåtall pasienter kan ha plagsomme symptomer etter infeksjon. Dessverre er situasjonen mye mer alvorlig enn som så. Behandlingssvikt etter en antibiotikakur på tre til fire uker kan ramme mange, selv i tidlige stadier av sykdommen.
Flere studier angir 20 prosent behandlingssvikt i tidlig stadium av infeksjon, mens forskere ved Johns Hopkins University viser at hele 39 prosent av borreliosepasientene i tidlig stadium hadde vedvarende symptomer eller nedsatt funksjonsevne også seks måneder etter behandling.
En annen studie konkluderte at så mange som 61 prosent av borreliosepasientene i tidlig fase fortsatte å ha symptomer seks måneder etter at de ble behandlet. I en studie av borreliosepasienter i senfase, der pasientene gikk minst seks måneder før behandling i noen uker med antibiotika, hadde 30 prosent ingen påvisbar effekt av behandlingen. Og selv blant dem som ble bedre, fortsatte alle å ha symptomer. Ingen ble helt friske.
Sangfugler sprer de farligste Borrelia-bakteriene
Gitt denne statistikken, er det ikke overraskende at mange borreliosepasienter forblir kronisk syke etter en kort antibiotikakur.
Tilsammen utgjør disse pasientene et svimlende antall, mer enn to millioner mennesker bare i USA. Og disse pasientene er svært syke. Livskvaliteten for disse menneskene kan sammenlignes med pasienter med langtkommen hjertesvikt, smertenivå som etter kirurgisk inngrep og tretthet som ved multippel sklerose.
Anerkjente, vitenskapelige institusjoner
Vogt skriver at det har dukket opp et «pseudovitenskapelig» miljø som fremmer kronisk borreliose som lidelse med «en enkel quick fix». Faktum er at å behandle et tilfelle av kompleks kronisk borreliose er det motsatte av en «quick fix». Behandlingen er utmattende og belastende gjennom måneder og år – ergo ikke et lett salgbart produkt. Ingen ønsker seg tilværelsen som pasient med vedvarende Borrelia-infeksjon.
Anerkjente, vitenskapelige institusjoner som bekrefter kronisk borreliose i prestisjetunge medisinske tidsskrifter, kaller Vogt «pseudovitenskapelige», kun fordi de ikke er enig med ham. Det er uakseptabelt og tyder på arroganse overfor vitenskapelig metode. Nylig publiserte det ærverdige universitetet i Versailles, Saint Quentin, en artikkel som beskriver kronisk borreliose i Journal of Global Infectious Diseases. Mener Vogt at universitetet er «pseudovitenskapelig»?
Eller hva med forskere fra Johns Hopkins University og Tulane University? Begge disse velrenommerte institusjonene har publisert artikler om terapisvikt, der dyreforsøk viser infeksjonsmekanismer for persisterende Borrelia-infeksjon etter kort antibiotikakur.
Hva med det tsjekkiske vitenskapsakademiet? I det prestisjetunge Clinical Microbiology and Infection, tidsskriftet for European Society of Clinical Microbiology and Infectious Diseases, dokumenterte det tsjekkiske vitenskapsakademiet terapisvikt ved å påvise Borrelia-bakterier hos kroniske borreliosepasienter, til tross for ni måneders antibiotikabehandling.
Utfordringer
Det ser ut til at Vogt ikke har satt seg inn i nyere litteratur før han skrev sitt innlegg. I stedet forsøker han å så tvil om Justin Biebers diagnose.
Vogt påstår at borreliose ikke varer i to år, og kureres med en kort antibiotikakur. Antagelsen om at borreliose er lett å behandle, er tvilsom i lys av Borrelia-bakterienes evne til å overleve anbefalte antibiotika selv i laboratorieforsøk.
Til tross for overveldende evidens fortsetter noen å betvile at pasienter med kronisk borreliose fremdeles har en infeksjon. Denne debatten eksisterer fordi Borrelia-bakterien er uhyre vanskelig å dyrke, selv hos pasienter med ubehandlet infeksjon. Det vanskeliggjør sikker påvisning av kronisk infeksjon ved langtkommen borreliose. Dette er ikke som å dyrke bakterier ved halsinfeksjon. Borrelia-bakterier er nesten umulig å dyrke selv under perfekte forhold i et laboratorium.
Til tross for disse utfordringene er levende Borrelia-bakterier og DNA blitt påvist hos pasienter etter mange måneder og endatil år med antibiotika – inkludert hos en pasient som døde av kronisk borreliose da hennes helseforsikringsselskap nektet å dekke behandling.
Ydmykhet og undring
Vitenskapelig fremskritt er alltid avvik fra det kjente. Uten dette ville man aldri oppnå fremgang. Ny forskning kan være ukomfortabelt å forholde seg til.
Vogts tilnærming til den krevende oppgaven å tilegne seg ny kunnskap minner meg om et utsagn fra en amerikansk Borrelia-forsker for om lag 25 år siden: «Vi har nå lært alt vi noen gang kommer til å lære om borreliose.» Like etter blomstret vitenskapen om temaet og førte oss til denne nye forståelsen av kronisk borreliose. Erfaringsvis er det klokt å nærme seg medisinsk vitenskap med ydmykhet og undring. Den neste oppdagelsen er alltid rundt hjørnet.
Justin Bieber viser mot ved å fortelle åpent om sykdommen sin. Det er ikke lett å stå opp mot kritikere som nedvurderer diagnosen ved fjerndiagnostisering. Mitt håp er at denne samtalen tjener til å rette oppmerksomheten mot en høyst reell Borrelia-pandemi. Den må frem i lyset.
Steven Phillips MD, utdannet ved Yale University, er praktiserende lege og forsker med spesialisering innen behandling av komplekse vektorbårne infeksjoner. Han har en rekke publikasjoner og har tjenestegjort som delstatsmyndighetenes ekspert på Borrelia-sykdommer i delstatene Connecticut, New York, Rhode Island og Vermont. Hans praksis er lokalisert i Wilton, CT.
