Integrering fra muslimske land går dårlig | Kjell Erik Eilertsen

Kritikere risikerer å bli stemplet.

I kjølvannet av terrorforsøket mot moskeen i Bærum har regjeringen startet arbeidet med en nasjonal handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer, fremlagt av kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V).

For å konkludere må regjeringen avgrense hva den mener med diskriminering og hat. Etter det offentlige ordskiftet å bedømme, kan det bli en utfordring.

Skillelinjene mellom hat, diskriminering og kritikk, selv berettiget kritikk, er i mange tilfeller er visket ut.

Kritikk blir sykeliggjort

I Europa er det århundrelange tradisjoner for å kritisere religion og myndighet, herunder deres målbærere og tilhengere. Men når det gjelder kritikk av islam, blir det straks mer følsomt.

Kritikere risikerer å få stempel som «rasist», «islamofob» og «høyreekstrem», et premiss som gjør at mange tier, noe som kanskje er hensikten.

Religion er også politikk. Det er særlig tydelig i islam gjennom et detaljert lovverk som styrer muslimenes gjøren og laden, og ved at de islamske landene er tilsluttet Organisasjon for islamsk samarbeid (OIC).

OIC er opphavet til begrepet «islamofobi», en sykeliggjøring og fjerndiagnostisering av kritikk mot islam. I Norge blir begrepet brukt av de med ståsted der skillelinjene mellom kritikk, hets og hat er visket ut.

Hva kommer det av at innvandring i årevis er blitt rangert blant Norges tre største utfordringer i Kantar TNS’ årlige undersøkelser? Hvor kommer skepsisen til islam og muslimer fra? Er det en sykdom? Er det en latent fremmedfiendtlighet, eller skyldes det andre faktorer?

Les også

Ny undersøkelse: Dette bekymrer nordmenn mest og minst. Noen av svarene overrasker.

Sysselsetting som mål på integrering

På 25 år har Norges befolkning økt med en million innbyggere. 35 prosent av økningen skyldes innvandring fra Asia og Afrika, og 60 prosent av disse (213.000) har sin opprinnelse fra et OIC-land, primært Somalia, Pakistan, Irak, Syria, Iran og Afghanistan.

De som er i befatning med integrering, vet at utfordringene som regel er knyttet til innbyggere med opprinnelse fra OIC-landene. Det eksisterer et solid statistisk grunnlag for å hevde at det er vanskelig å integrere innvandrere og deres etterkommere fra disse landene.

Deltagelse i arbeidsmarkedet regnes som et av de viktigste målekriteriene for integrering. Sysselsetting er grunnleggende for å bevare Norge som en velferdsstat, samt for å opprettholde tilliten i samfunnet, noe Brochmann-utvalgene tydelig har understreket i sine to utredninger Velferd og migrasjon (2011) og Integrasjon og tillit (2017).

Innvandrere fra OIC-landene skiller seg markert fra øvrige ikke-vestlige innvandrere. Se figur 1.

Siden århundreskiftet har innvandrere fra islamske land hatt en gjennomsnittlig sysselsettingsgrad på 47 prosent mens snittet blant andre ikke-vestlige innvandrere er 63 prosent, hele 16 prosentpoeng høyere.

Figur 1: Sysselsettingsgrad blant innvandrere 20–66 år – heltid og deltid, for ulike opprinnelsesregioner.

Noen forklarer forskjellen med at mange innvandrere fra islamske land er krigsflyktninger. Men det er en dårlig forklaring.

Flyktninger fra borgerkrigsherjede land som Sri Lanka, Vietnam og Bosnia-Hercegovina har en gjennomsnittlig sysselsettingsgrad på 69 prosent i samme periode. Dessuten er sysselsettingen lav blant innvandrere fra OIC-land som ikke er krigsrammet. Se figur 2.

Figur 2: De største ikke-vestlige innvandrergruppene i Norge sortert etter sysselsettingsgrad for aldersintervallet 20-66 år, heltid og deltid, med minst 5000 individer i gruppen, og markering av om opprinnelseslandet er medlem av OIC.

For å få et bedre bilde av hvordan integreringen går må man skille mellom kort og lang botid. I det følgende er det satt skille ved syv års botid, noe som er et av kriteriene for norsk statsborgerskap.

Figur 3: Sysselsettingsgrad for afrikanske menn i Norge, der det skilles mellom landkategori, OIC-land eller ikke, og botid mindre enn 7 år og botid lik 7 år eller lenger.

Figur 3 viser at afrikanske menn fra ikke-islamske land integrerer seg i arbeidslivet med økende botid, mens afrikanske menn fra islamske land ikke kan vise til noen nevneverdig integrering i arbeidslivet.

Figur 4: Sysselsettingsgrad for asiatiske menn i Norge, der det skilles mellom landkategori, OIC-land eller ikke, og botid mindre enn 7 år og botid lik 7 år eller lenger.

Figur 4 viser et lignende mønster som figur 2.

Asiatiske menn fra ikke-islamske land med botid på syv år eller mer, har en vesentlig høyere sysselsettingsgrad enn asiatiske menn fra islamske land med tilsvarende botid.

Til sammenligning er sysselsettingsgraden for innvandrere fra europeiske land med minst syv års botid 78 prosent.

Figur 5 og figur 6 viser tilsvarende statistikk for kvinner.

Figur 5:

Figur 6:

Flertallet av kvinnene fra islamske land har etter syv års botid ingen tilknytning til arbeidslivet.

Forskjellen er stor og tydelig og krever en forklaring. Det burde være en primæroppgave for samfunnsforskere, antropologer og religionsforskere å gi svar på dette. I det praktiske liv gjør disse oppsiktsvekkende forskjellene seg gjeldende.

Kritikken vil øke i omfang

I utredning Integrasjon og tillit var begrepet «absorpsjonskapasitet» sentralt. Samfunnet har en gitt kapasitet til å integrere som ikke bør overskrides. Tallfestingen overlot utvalget til politikerne. Siden har det gått i glemmeboken.

Med dette inviterer jeg politikere og samfunnsforskere til først å forholde seg til de store forskjellene som disse tallene viser. Dernest bør de forklare forskjellene og gjøre seg opp en mening om hvilken betydning de har for samfunnet på sikt. Når analysen er gjort, bør de foreslå en innvandrings- og integreringspolitikk som fungerer.

Lar de være, tar de sjansen på at innvandring fra OIC-land ikke blir et gedigent sosialt eksperiment med uendelige kostnader, der velferdsstaten blir den skadelidende og tilliten svekkes. Kritikken vil øke i omfang, og hva man da velger å kalle den, blir irrelevant.

Forfatterens kilde til grafene er SSBs statistikkbank. Avgrensing:

«Sysselsettingsgrad blant innvandrere fra Afrika og Asia i 2018, 20–66 år, heltid/deltid, alle, med syv års botid eller mer, med mindre enn syv års botid, OIC-land og ikke-OIC-land».

Kun opprinnelsesland med mer enn 5000 individer i aldersgruppen 20-66 er tatt med. Tilsvarende tall er brukt av SSB som filtreringskriterium for å sikre statistisk signifikans i analyser basert på slike data.

Sysselsettingsgrad i denne sammenheng inkluderer deltid og heltid.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter