Jakten på sterke koronameninger | Bjørn Stærk
Koronakrisen må møtes med et nybegynnersinn, ikke utdatert kunnskap eller fersk skråsikkerhet.
La oss bruke fem minutter på å vise medfølelse med en gruppe som er blitt rammet av koronakrisen: De som går rundt og mener ting om alt som skjer. De står ikke høyt på listen over rammede. De havner langt under syke og helsearbeidere, slitne foreldre på hjemmeskolekontor, permitterte og studenter. De havner kanskje til og med under hyttefolket. Men la oss likevel tenke litt på hva de har ofret.
Frem til begynnelsen av mars hadde Norge en klasse av politikere, redaktører, kommentatorer, eksperter, næringslivsledere, tankesmierådgivere, aktivister, skribenter, Facebook- og Twitter-konger og andre personer som var vant til å kunne gi svar på viktige spørsmål.
Benektelse
Nesten over natten havnet verden i en situasjon nesten ingen av dem vet noe om. Epidemiologi er blitt verdens viktigste fagfelt. Alle andre fagfelt har havnet i ukjent farvann. Markedsøkonomien er delvis blitt satt på pause. Sosialt liv utenfor nettet er avskaffet. Sivilsamfunnet og mye av arbeidslivet er stoppet opp eller blitt flyttet på nett.
Nesten ingen vet noe om det som betyr noe lenger. Så hva gjør man da? Hva er synsernes koronastrategi?
Noen satser på benektelse. Altså å late som om kunnskapen de satt på før krisen, er like riktig og aktuell fremdeles. Denne strategien er spesielt populær blant dem som kan mye om økonomi. Før krisen var de vant med å skrive analyser av hva politiske forslag koster og hvordan man kan få den økonomiske motoren til å kjøre fortere.
Nå oppfører flere av dem seg som om økonomien de er vant til, finnes fremdeles. De skriver den samme typen analyser som før, men nå om ting som hvor strenge koronatiltak økonomien vår har råd til. La oss regne kostnaden ved å stenge samfunnet opp mot nytten ved å redde liv, og kjølig velge det som gir oss mest verdi.
Unormal økonomi
Samtidig er verden i panikk. Helsevesenet i mange land er overbelastet, og det norske kan fort bli det. Alle som har mindre enn perfekt helse, er redde for å dø. Alle er redde for å smitte noen de er glad i. Ingen reiser eller bruker penger unødig, for du vet ikke hva som skjer med jobben din i morgen. Og dette vil pågå til vi finner en behandling eller en vaksine, eller til pandemien har rast fra seg på egen hånd.
I en slik verden finnes det ingen normal økonomi. Samme hva norske myndigheter velger å gjøre etter påske, så kommer vi ikke til å gå på jobb og leve og reise og kjøpe som før. Oljeprisen vil fremdeles ha kollapset. Børsene vil fortsatt være nervevrak. Internasjonal politikk vil forbli kaotisk.
De vanlige økonomiske verktøyene er lite relevante i en slik situasjon. De er til og med en del av problemet. De har skapt et skjørt og overoptimalisert system som forsterker krisen i stedet for å dempe den. Vi er ved starten av en økonomisk krise, men ikke en krise økonomene har gode svar på. Det er mer en sånn krise som gjenåpner spørsmålene økonomifaget har prøvd å lukke.
Ekspert over natten
Andre synsere har valgt en koronastrategi hvor man raskt gjør seg til ekspert på krisen, slik at man kan komme med en sterk mening om hva vi bør gjøre. Vi gjør for mye! Eller for lite! Vi bør gjøre som Sør-Korea! Nei, som Kina!
Man kan gripe tak i en liten flik av krisen og for eksempel ta stilling til om det er Norge eller Sverige som har valgt den beste veien, eller om hytteforbudet er riktig eller meningsløst. Enklest er det å fordømme noen i et land langt borte som har gjort noe åpenbart idiotisk, som Donald Trump. Som om dette hjelper noe som helst på dilemmaene vi selv står overfor.
Ingenting av dette har noe å si. Jakten på sterke koronameninger må forstås som et forsøk på å gjenvinne en tapt følelse av kontroll. For hvis jeg kan mene noe om hva vi bør gjøre, betyr det at det finnes en god vei ut av dette. At vi fremdeles har hendene på rattet.
Ingen hyggelige strategier
Men sannheten er at ekspertene ikke ser noen god vei ut av pandemien ennå. I sin siste risikovurdering om korona legger Folkehelseinstituttet frem tre strategier for veien videre. Ingen av dem er hyggelige.
Lignende rapporter fra andre land er like deprimerende. Alt tyder på at mange mennesker kommer til å dø. Mange av oss kommer til å miste noen vi kjenner, eller miste jobben, eller lide på andre måter. Vi kan påvirke hvor raskt smitten brer seg, men for at viruset skal holde seg i ro, må vi fortsette å være hjemme og treffe så få mennesker som mulig i lang tid.
Samfunnet holder oss gående
Hvor mye er det mulig og riktig å ofre, og over hvor lang tid, for å holde pandemien i sjakk? De som spør hvor mange tiltak «økonomien» tåler, har ikke forstått hva som skjer. Økonomien er for øyeblikket en litt meningsløs abstraksjon. Det vi må spørre om, er hvor mange tiltak samfunnet tåler. For nå er det samfunnet som holder oss gående. Det er samfunnet som gjør at vi fortsatt har mat, vann, strøm, sykehus og så videre.
Og jo lenger krisen varer, desto flere vanskelige avveininger må vi gjøre mellom interessene til ulike deler av samfunnet: Barn mot eldre. Koronasyke mot andre syke. Innbyggere mot utlendinger. De som gjør viktige og dårlig betalte jobber, mot dem som gjør mindre viktige og godt betalte jobber.
Arbeidstagere mot eiere. Områder med lite sykdom mot områder med mye.
Det finnes ingen ferdige svar på disse spørsmålene. De må i tillegg besvares i en kontekst nesten ingen forstår. Vi er ikke vant til å tenke på denne måten, og vi har ikke kunnskapen vi trenger. Heller ikke ekspertene vet nok om koronaviruset ennå. Verden lærer og tilpasser seg i et høyt tempo, og ting kan raskt se annerledes ut enn i dag.
Alt er forgjeves
Og ut fra dette kaoset stiger altså synseren som visste alt i går og legger frem sine nye sterke meninger. Helst med en kontrær snert for å skille seg ut fra mengden. Forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves.
Poenget er ikke at situasjonen er håpløs, eller at det ikke finnes riktige svar. Jeg sier heller ikke at vi skal overlate alle beslutninger til ekspertene. Tvert imot er det viktig at mange nå setter seg inn i det som skjer, og at de som kan mye, prøver å formidle kunnskapen sin til andre. Dette gjelder ikke bare den medisinske siden av krisen, men også den økonomiske og sosiale.
Vi trenger mye ny kunnskap for å velge riktig i tiden fremover, og sjelden har det stått så mye på spill for oss som akkurat nå. Valgene vi tar, vil påvirke hvor mange som dør, og om vi som samfunn kommer oss raskt på bena etterpå eller snubler utfor et stup.
Men dette forutsetter at vi møter krisen med et nybegynnersinn. Altså at vi erkjenner at vi ikke forstår hva som skjer, og at en god del av det vi trodde vi kunne, nå er blitt feil eller irrelevant.
