Apokalypse i går? | Paul Beaumont

Klimaendringene og den pågående ødeleggelsen av biologisk mangfold må også fikses før apokalypsen kan reverseres.

Koronakrisen er ikke begynnelsen på apokalypsen, men et symptom. Vi har vært i apokalypsen en god stund nå.

Slik den industrielle revolusjonen skjedde over en mye lengre periode enn vi vanligvis forbinder med «revolusjoner», kommer heller ikke apokalypser vanligvis over natten. Slik sett har menneskene systematisk feiltolket det paradigmatiske apokalypse-scenarioet, nemlig asteroiden.

Snarere enn å utslette menneskeheten i et eneste «big bang», slik katastrofefilmen Deep Impact viser, utfoldet masseutslettelsene seg over tiår. Det er på samme måte med covid-19.

Om pandemien skulle føre til massedød og/eller samfunnskollaps, vil historikerne – om det fortsatt er noen igjen til å krangle om opprinnelsen til utslettelsen – neppe legge mye vekt på koronautbruddet i seg selv.

I stedet tror jeg de vil gruble over et paradoks som ikke rammet dinosaurene. Hvordan klarte menneskene å skape et samfunn så teknologisk avansert at de kunne forutsi apokalypser, utvikle teknologi til å stanse dem og likevel ubøyelig og sta nekte å gjøre det?

Ikke om, men når

Hva angår menneskehetens manglende evne til å stanse klimaendringer eller ødeleggelse av jordens biologiske mangfold, vil fremtidens historikere høyst sannsynlig og med rette vise til det kollektive dilemmaet som forklaring på den manglende evnen til å handle.

Men å forberede seg på pandemier er ikke et kollektivt handlingsproblem for et land. Land kan forberede seg på en pandemi uten å kreve at alle andre skal gjøre det, og landene kan ikke regne med å få gratistur på et annet lands forberedelser.

Men er det rimelig eller mulig å forvente av land at de skal gjøre forberedelser til en pandemi? Det korte svaret er: ja.

Akkurat som ved jordskjelv er nøyaktig timing og profil på en pandemi helt umulig å forutsi. Men helseeksperter har lenge advart om at et dødelig virus i koronafamilien ville komme. Spørsmålet var ikke om, men når.

Dessuten har menneskene visst helt siden middelalderen hva de skulle gjøre når pesten brøt ut. Du «holder deg for helvete inne», både for å holde pesten ute og holde den inne der den alt har slått til. Nå betyr fremskrittene i hygiene og medisinsk teknologi at vi kan stoppe spredningen mye lettere og redde flere av de smittede.

Å forberede seg på korona og utbrudd av lignende virus bør være en ubehagelig, men håndterlig del av moderne politisk styring.

Likevel er vi kommet dit vi er nå.

Les også

WHO-rapport i 2019: Et dødelig virus kan på bare 36 timer spre seg globalt og drepe 80 millioner mennesker.

Klandre kapitalismen?

Mange av de mest «utviklede» økonomiene har både vært uforberedt på en global pandemi og sene til å ta grep for å få kontroll over koronaen.

Selv om masker er billige å produsere, har få land lagt seg opp lagre av N95-masker som trengs for å beskytte helsearbeidere (og dermed den vanlige befolkningen) som behandler pasienter som har et koronalignende virus.

For eksempel har USA ifølge New York Times bare lagret én prosent av de N95-respiratorene som behøves i løpet av et år hvis utbruddet når pandemiske nivåer. Et tilstrekkelig lager ville koste omkring 350 millioner dollar pr. år. Eller sånn omtrent utgiftene til kjøp av tre F35-jagerfly, som USA planlegger å kjøpe 2443 av innen 2037.

Så fristende det enn er å antyde at dette er grovt uaktsomt, er det vanskelig å skylde på sosioøkonomiske strukturer.

Den mest åpenbart skyldige her er det kapitalistiske systemet for ressurstildeling som de fleste land sverger til. Men selv om markedet forhindrer en effektiv respons, behøver ikke markedet være til hinder for at sosialdemokratiske regjeringer forbereder seg på en pandemi.

Kort sagt: Kapitalismen kan ikke fullt og helt klandres for den utilstrekkelige responsen fra kapitalistiske demokratier.

Nærsynte til uaktsomme

For selv om markedsmekanismene aldri vil allokere ressurser for å maksimere offentlig helse, er det heller ingen som virkelig forventer det av dem.

Derfor har de utviklede landene avanserte byråkratier med ansvar for å korrigere for den mangelen på utdanning, helse og sikkerhet som ville bli følgen om den usynlige hånden fikk holde på alene. I det minste er en del av denne reallokeringen forutsatt brukt til å forberede seg på kriser i stor skala, for eksempel pandemier.

Likevel har koronapandemien åpenbart at mange regjeringers kriseforberedelser i beste fall er nærsynte og i verste fall grovt uaktsomme. En lite behagelig grunn til dette er at det som er kjedelig, dyr og for det meste usynlig politikk, ikke tilfredsstiller velgernes kortsiktige interesser.

Sagt enkelt: Det partiet som lover høyere lønninger vil, under ellers like betingelser, vinne over det partiet som lover forsikring.

Heller bomber enn respiratorer

Men dette svaret er også utilfredsstillende, fordi de fleste land allerede bruker store summer på en type kriseforberedelse som har enorme kostnader for samfunnet, nemlig forsvar.

For eksempel planlegger Storbritannia å bruke mer enn 200 milliarder på det mange regjeringer har kalt «den ultimate sikkerhetspolitikken», nemlig atomvåpen. Storbritannia er ikke alene i dette.

Som Lilach Gilady dokumenterer i The Price of Prestige, bruker mange land systematisk for store summer på høyst synlige, men uøkonomiske forsvarsprosjekter. Baksiden av dette overdrevne innkjøpet av uøkonomiske våpen er en kronisk underfinansiering av mindre glamorøse, men potensielt livreddende prosjekter – som kriseforberedelse.

Likevel kan vi ikke bare skylde på regjeringene. For eksempel er atomprogrammet Trident ikke særlig nyttig mot korona og heller ikke mot særlig mye annet enn å begå krigsforbrytelser. Men det har likevel lenge vært populær blant britene.

Politikernes hang til å degge for bomber i stedet for å forberede seg på pandemier er et resultat av velgernes preferanser.

Les også

Forsvarets forskningsinstitutt: Norge kjøper for dyre og for avanserte våpen

Klimaendringer ødeleggelse av biologisk mangfold

En avleggs diskurs om «nasjonal sikkerhet» henger sammen med politikken som gir bomber forrett fremfor respiratorer. Flere kritiske forskere på sikkerhet har påpekt at konvensjonelle forestillinger om nasjonal sikkerhet lenge har prioritert statlig sikkerhet fremfor «menneskelig sikkerhet».

Med lett omskriving av et gammelt ordtak: Regjeringene har forberedt seg på den siste krigen i stedet for den neste epidemien.

Disse drivkraftstrukturene som dytter politikken vår mot å prioritere det synlige over det usynlige og det øyeblikkelige over det potensielle, er dypt forankret i mange «utviklede» lands politikk. Spørsmålet er om det kan gjøres noe med dette.

Om vi antar at sivilisasjonene ikke kollapser under koronaen, vil sjokket og lidelsen som viruset etterlater seg, åpne et vindu av mulighet for radikale justeringer – et kritisk veikryss, for å si det slik.

Det er å håpe at ettervirkningene av koronaen vil fremskaffe den politiske viljen til tverrpolitiske allianser som kan gjøre forberedelser til en prioritet og samtidig depolitisere kostnadene forbundet med forberedelse.

Uheldigvis vil klimaendringene og den pågående ødeleggelsen av biologisk mangfold også måtte fikses før apokalypsen kan reverseres.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter