Kronikk

Kronikk: Vi har feilet i den store oppfølgingen etter Utøya

Fire år etter løftet vi ga om aldri mer 22. juli, har løsningen stort sett vært flere pistoler og helikoptre, mer politi og to stengte gater, skriver Per Anders Langerød.

Det er stadig tid til handling mens 22. juli fortsatt er en del av samtiden fremfor fortiden, skriver Per Anders Langerød. Terje Bendiksby

  • Per Anders Langerød

Fire år siden lyden av skudd skar i kroppen og lammet meg fullstendig. Var vi omringet? **Fire år siden engasjerte ungdommer, på vei over grønt gress med vaffelplater med syltetøy i hendene, skrek og vred seg i redsel.

Fire år siden mange av dem noen minutter senere lå igjen på bakken i regnet. Stille. Døde.

Fire år siden jeg hoppet unna to skudd i vannet og holdt på å drukne.

Fire år uten 77 nordmenn, 69 AUF-ere, blant dem Håvard, Tore, Torjus, Isabel, Thomas og mange flere. Fire år.**

AUF passet så godt

Som politisk engasjert tenåring drømte jeg og mange andre om å få til politiske endringer. Derfor passet AUF så godt. Generasjonen som ble født rundt Berlinmurens fall, fikk fortalt hvordan nettopp politikk kan forandre menneskers liv og en hel verden.

Per Anders Langerød Øhman Rolf

Utøya var sommerleiren med skolering og diskusjoner, politiske innlegg og innledninger. Andre gang på leir var det min tur til å stå skjelvende med en selvskrevet tale i hånden før jeg skulle advare Jens mot norsk oljeavhengighet i klimakrisens tid. Første møte med makten og muligheten til virkelig å kunne gjøre noe med engasjementet var som for mange andre på Utøya. Parallellen og kontrasten til 22. juli blir derfor ekstra sår og vond.

Rett etter et foredrag og påfølgende debatt om studentsaker i AUF i skolestua, gikk ryktet om en bombe i Oslo. Mange av deltagerne som nettopp hadde tegnet seg på talerlisten og deltatt på et fredelig politisk møte skulle snart bli skutt til taushet.

Brutalt avlivet for sine meninger foran øynene på andre ungdommer. Fire år etter løftet vi ga om aldri mer 22. juli, har løsningen stort sett vært flere pistoler og helikoptre, mer politi og to stengte gater.

Vi har feilet i den store oppfølgningen, men det er stadig tid til handling mens 22. juli fortsatt er en del av samtiden fremfor fortiden. Vi må handle.

Responstiden måtte forbedres

Flere pistoler, to stengte gater og et helikopter er på plass. Myndighetenes respons ved terrorhendelser måtte forbedres, og ble politisk prioritert. Ingen regjering ønsket å ta kostnaden ved å være «weak on beredskap». Det som før var politisk debatt om å stenge Akersgata og Grubbegata, ble konsensus med et knips.

En generelt hevet terrortrussel, og et endret politisk landskap, tillot også bevæpning av politiet på midlertidig basis.

Akkurat dette grepet har nok en svakere parallell til 22. juli, men kan like fullt tilskrives et styrket søkelys på beredskap og terrorrespons. Mange av tiltakene er uten tvil viktige. Løsningene ovenfor blir først et problem når det er disse tiltakene som blir statens vesentligste endring og oppfølgning etter 22. juli – mens målene var «mer åpenhet», «mer demokrati».

Et nyhetshelikopter kom, og vi trøstet hverandre med at det snart var over

Ny sikkerhetssjef og bedre beredskap dukker oftere opp blant ulike statsråders talepunkter. Organiseringen sviktet, Regjeringen og partiene på Stortinget ønsker å gi gode svar på Gjørv-kommisjonen.

Politiet og statens evne til å håndtere potensielle angrep er en grunnleggende brikke i å forbedre responstid og begrense skadeomfang. Jeg husker godt at vi hørte ambulansesirene mens vi gjemte oss langs vannet på Utøya.

Et nyhetshelikopter kom, og vi trøstet hverandre med at det snart var over. Men tiden ved pumpehuset gikk, og drapsmannen dukket opp rundt hjørnet. Bedre organisering og responstid vil utvilsomt kunne redde liv.

Hindrer ikke radikalisering

Midler mot radikalisering har til hensikt å bidra til at politiet bedre kan avdekke og motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme. Kommunene har også fått midler til å følge opp, men hovedvekten av satsingen gikk til stillinger i PST og politidistriktene.

Antallet politistillinger har sammenheng med å avdekke og begrense voldelig ekstremisme. Samtidig er tiltak som helikopter og stengte gater baktunge med tanke på å hindre at selve handlingen blir utført.

Slike virkemidler forebygger ikke radikaliseringen som ligger forut for viljen til voldelige handlinger.

Oppvekst og utenforskap kan ofte forklare radikalisering. Svarene på aldri mer 22. juli omhandler stort sett bedre respons mot voldsbruk. Gratis kjernetid i barnehagen i flere områder, skole med bedre rutiner for frafall, språkopplæring, gode tiltak i regi av frivilligheten i samarbeid med kommuner om dropouts, og læreplass til alle, mangler.

En ny dyktig politimann tilfører samfunnet en viktig funksjon, det gjør i aller høyeste grad også en dyktig lærer eller en ansatt i barnevernet.

Anders Behring Breivik gikk på en ganske god skole. Fellesskapsinstitusjonene våre klarte allikevel ikke å hindre en radikalisering. Selv med barnehageplass og gode skoler vil noen barn vokse opp med foreldre som tar dårlige valg for sine barn.

Barnevernet er presset for ressurser, mangler tid og i noen tilfeller kompetanse til å følge familier nærmere opp.

Støtteapparatet må forbedres

Hvilken ekstra oppfølgning får for eksempel aleneforeldre som oppdrar unger på egen hånd? Vi vet av statistikk at aleneforsørgere har en dårligere helse, oftere psykiske lidelser og dårligere økonomi.

Å forbedre dette støtteapparatet og utvide samfunnets investering i en god oppvekst vil forebygge radikalisering, og samtidig være et viktig tiltak som gjør livet bedre for mange mennesker. Det er flere hull i forebygging av utenforskap og radikalisering.

Målrettede tiltak kunne ikke bare ha forebygget voldshandlinger, men også ha løftet flere inn i arbeidslivet og demokratiet.

Vi må stille de samme nådeløse kravene til hvordan politikerne behandler barnehagene, skolene, lærerne, barnevernet og en styrket oppfølging av særlig aleneforsørgere og familier med utfordringer.

En slik kommisjon kan justere kursen slik at svaret på aldri mer 22. juli er tro mot løftet om mer demokrati og åpenhet

Vi trenger en ny Gjørv-kommisjon for oppvekst og utenforskap som evaluerer og samler konkrete grep for å intensivere arbeidet med å hindre frafall, utenforskap og en dårlig barndom. En slik kommisjon kan justere kursen slik at svaret på aldri mer 22. juli er tro mot løftet om mer demokrati og åpenhet, fremfor to stengte gater, flere politistillinger og helikoptre.

Det vil være bra for den enkelte, lønne seg for samfunnet, og være til beste ikke minst for de til enhver tid oppvoksende generasjoner.

Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger påFacebookogTwitter

  1. Les også

    Årets 22. juli-markering tvinger oss til å se tilbake. Det er tungt. Og det er riktig.

  2. Les også

    Norge blir aldri som før, og jeg blir ikke den jeg var

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. NORGE

    Tidligere hovedtillitsvalgt mener 22. juli-rapporten er blitt misbrukt

  2. KRONIKK

    Et sydende hat truer med å rekruttere flere til vold. Vi kan gjøre mer for å stoppe det. Vi må.

  3. DEBATT

    Regjeringen styrker beredskapen | Anders B. Werp

  4. VITEN

    Utfordringer som står igjen etter 22. juli

  5. NORGE

    Amundsen: Stor innvandring har ikke økt terrorfaren

  6. DEBATT

    Vi trenger en ny tilnærming til beredskap etter korona