Kronikk

Kronikk: Folks frykt må tas på alvor | Per Rostad

  • Per Rostad

Foto: JEAN-PIERRE AMET

Politikerne må besvare terror og trusler med mer enn floskler om fordømmelse. Frykten øker, og det vi trenger er beskjed om hvilke mottiltak som iverksettes og hvilke sikkerhetsvurderinger som gjøres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I løpet av denne sommeren avbestilte nærmere 900 nordmenn feriereisene sine til enten Sør-Frankrike eller Tyrkia. Grunnen til at de avbestilte, var frykt. Frykt for sin egen og sine nærmestes fysiske sikkerhet. Det er lett å avfeie en slik frykt som irrasjonell, overdrevet. Men frykten er ikke mer overdrevet enn at forsikringsselskapene refunderte de avbestilte reisene.

Nylig ble det rapportert at nær halvparten av alle nordmenn oppfatter Russland som en svært stor eller ganske stor sikkerhetstrussel mot Norge. For noen få år siden ville knapt noen vært bekymret.

Nordmenns oppfatning av egen sikkerhet er i kraftig negativ endring, og vi oppfatter at det er trusler fra mange kanter. Eksperter og politikere forsøker å berolige oss med at vi misforstår og tar feil, men gjør vi det?

Frykt for islamistisk terror

Det finnes ingen klar fasit for hva frykten eksakt dreier seg om, men det vil være rimelig å si at den først og fremst dreier seg om to forhold.

For det første er det en frykt for terroraksjoner fra militante muslimske grupper.

Jeg skal ikke ramse opp alle terrorangrepene som IS eller andre likesinnede har gjennomført denne sommeren, dette har vært dekket grundig i mediene allerede. Det som kan være mer interessant, er å betrakte selve fenomenet. Hva er det egentlig det dreier seg om?

I et militært voldsperspektiv dreier dette seg om en svært kløktig motstander som har forstått krigens desidert viktigste prinsipp: Slå aldri mot en motstander der han er sterk, slå ham der hvor han er svak.

IS vet at det ikke nytter å føre noen som helst form for konvensjonell krig mot Vesten. Følgelig velger de en annen strategi: Slå oss der vi er svakest, i det frie, liberale sivile samfunn.

Ingen av de vestlige demokratiene er politistater. Å utøve vold mot oss i dette domenet er relativt enkelt, noe som er bevist mange ganger.
I et historisk perspektiv blir bildet noe mer uklart, men det er kanskje her det er mulig å finne noe av forklaringen på hvorfor vi utsettes for angrep fra militant islam.

Terrorforsker: - Dette er et vannskille for terror i Europa

Fiende som bruker ekstrem vold

Hvis vi beveger oss litt bakover i historien, kan vi si at islam har hatt to imperier, eller det de vil kalle kalifater. Først imperiet som startet med Muhammed og som var på sitt største under Umayyad-dynastiet i ca. år 750. Senere kom det ottomanske riket, som ble erklært et kalifat av Selim den grusomme tidlig på 1500 tallet. Begge imperiene regjerte over Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Europa. Nå, etter ottomanenes fall, er islam fragmentert til mer enn 20 land. Å søke tilbake til en tidligere storhetstid som en samlet enhet, er kanskje ikke så unaturlig.

I et historisk sett nyere perspektiv er det mange som peker på at muslimske land har vært på mottagersiden av vestlig krigføring siden 1920, og at den terroren som rammer oss nå, er et direkte resultat av dette, en slags hevn for tidligere tiders urett.

Uansett årsak, det synes klart at vi står overfor en fiende som ikke nøler med å utøve ekstrem vold mot oss der vi er sårbare, og at det å samle islam i et rike, fremstår som et strategisk mål.

Faren for krig med Russland

Den andre frykten er for Russland. Som et lite land som grenser direkte mot Russland, oppleves det som svært ubehagelig når de anvender militær vold mot sine naboland Ukraina og Georgia. Det som skiller oss fra dem, er at vi er medlem av NATO. Et direkte militært angrep mot Norge vil fremstå som uklokt, men det er lett å se for seg andre scenarier som kan medføre krig med Russland.

For det første er Norge avhengig av alliert hjelp dersom Russland angriper oss. For å sikre at de er villige til å hjelpe oss, strekker vi oss langt for våre viktigste allierte. Vi leder NATOs marinestyrker, har kampfly på Island og infanterister i Baltikum. I forlengelsen av dette er det rimelig å anta at Norge vil stille styrker dersom Russland invaderer et av de baltiske landene. Vi vil da være i krig med Russland.

For det andre: Russlands makt og posisjon i verden hviler i stor grad på deres atomvåpen. Dersom de skulle føle seg truet, noe de sier at de føler allerede nå, vil det være logisk å beskytte sin evne til å levere atomvåpen. Disse våpnene kan leveres fra bombefly, landbaserte raketter eller ubåter.

Mens fly og landbaserte raketter er relativt sett lette å sette ut av spill, så er ubåter svært vanskelig å slå ut. Barentshavet vil være det primære operasjonsområdet for disse ubåtene (det er derfra det er kortest flytid for atomrakettene til USA). Ubåtene vil beskyttes med alle midler, og det er helt utenkelig at dette ikke vil ha direkte konsekvenser for Norge.

Det vil være rimelig å anta at Russland tar kontroll over Nordsjøen og over deler av Nord-Norge.

Vi må ikke la oss dras inn i terroristenes fantasiverden.

Politisk flukt til ytterfløyene

Et tredje forhold som ennå ikke genererer frykt, men som er den farligste faktoren, er at det synes å være en migrasjon av velgere fra det politiske sentrum til ytterfløyene.

Europa har mange ganger tidligere flyttet seg fra politisk sentrum til ytterfløyene, og det ender ofte i vold av katastrofale dimensjoner. Vi trenger ikke å se lenger tilbake enn fascismens fremvekst på 1930-tallet eller den russiske revolusjon.

Velgerflukt fra sentrum til fløyene inntreffer nå i mange europeiske land. Alt fra UKIP til Jeremy Corbyn i Storbritannia, Marine Le Pen i Frankrike, Alternative für Deutschland osv. Norge synes enn så lenge å være skjermet fra dette fenomenet, men det vil være uklokt å tro at den tilstanden vil vare evig.

Si ting som de er!

Utviklingen har bakgrunn i at politikerne enten ikke tar velgernes frykt på alvor, eller at de ikke makter å treffe tiltak som folket har tillit til. Etter sommerens terrorangrep i Europa, har alle våre ledere sagt mer eller mindre det samme hver gang: De fordømmer og forteller oss at slike barbariske handlinger ikke har noen plass i en sivilisert verden. Dette er selvsagtheter som jeg fint kan resonnere meg frem til selv.

Det jeg ønsker å høre i etterkant av et terrorangrep, er mer om hva gjør vi i Norge for å beskytte oss mot slike angrep. Hvilke tiltak iverksettes og hvilke vurderinger gjør staten om min og din sikkerhet. Når politikere i for stor grad omgir seg med floskler og selvsagtheter, mister folk tillit til dem og vil se seg om etter andre som bruker klar tale. Eksempelvis Donald Trump eller Gert Wilders.

Selv om dette kanskje er den farligste fryktfaktoren, er den også den som er lettest å gjøre noe med.

Folk er redde. La oss ta det på alvor og bare si ting som de er.

Per Rostad er kommandørkaptein i Sjøforsvaret


Terror er helt forkastelig, men ikke noe å være redd for | Arnstein Mykletun

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nato
  2. Russland
  3. Terror
  4. Ekstremisme