Kongsmakt og åndsmakt

  • Tor Bomann-Larsen
Prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett under et foredrag i Stavanger i 2019.

Ikke alle aktiviteter kan hente autoritet fra Norges krone.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Prinsesse Märtha Louise frasier seg sine offisielle oppgaver», het det i pressemeldingen fra Slottet, datert 8. november. Knyttet til kongelige titler vil en frasigelse lett få klang av abdikasjon. Det påfallende ordrike dekretet bør snarere betegnes som en kapitulasjonsavtale. Inngått etter en langvarig dragkamp om hva vårt kongehus skal og ikke skal representere.

Forvalter nasjonens selvbilde

Intensjonen har vært å «klargjøre skillet mellom kommersiell aktivitet og Kongehuset». Men når dette egentlig interne oppgjøret har berørt offentligheten så sterkt, må vi søke forklaringen på et annet plan enn forretningsdrift og alternativ medisin. Dypere sett handler det om kongehuset som forvalter av nasjonens selvbilde på et immaterielt, for ikke å si, åndelig nivå.

Mens den praktisk/politiske siden av statsstyret utøves av demokratiske og byråkratiske organer, hører den nasjonale mytologi inn under monarkiet. Der storting og regjering baserer seg på valgurner og flertallsbeslutninger, hviler kongemakten på mindre håndfaste faktorer som tilhørighet og tradisjon.

Monarkiet er omtrent like nært forbundet med religiøse som med politiske institusjoner og ritualer.

En mytisk størrelse

Når vi opplever kong Harald, kan det være nærliggende å glemme at han ikke bare er en menneskelig, men også en mytisk størrelse. Kongen er eldre enn Gud i Norge. Det vil si, enn den norske kirkes Gud. Ifølge Snorre nedstammet Harald I Hårfagre direkte fra Odin.

I vår kristne tradisjon, slik den beskrives i «Kongespeilet» på 1200-tallet, hersket kongen som Guds stedfortreder på jorden. Gjennom Kongeloven av 1665 formaliserte Frederik III den augsburgske Gud som maktpolitisk fundament.

Loven befalte ikke bare statsoverhodet å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro, han skulle beskytte sine danske og norske folk mot «alle kjettere, svermere og gudsbespottere».

Konge «av Guds nåde»

Også kong Christian Frederik, vårt første konstitusjonelle statsoverhode, sto frem som konge «av Guds nåde». For Riksforsamlingen på Eidsvoll ble det maktpåliggende ikke bare å innskrenke den politiske kongemakten, men også å definere kongens åndelige funksjoner. Grunnlovens § 4 videreførte trosgrunnlaget fra Frederik III: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.»

Fortsatt i dag er etableringen av et nytt statsoverhode nøye forbundet med en religiøs forestillingsverden. Ikke bare lener seremonien i Stortinget seg tungt til det overjordiske: «så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende!»; signingsritualet i Nidarosdomen betoner ytterligere de tette båndene mellom kongehus og kristendom.

Det er verd å merke seg at mens kroningen (og salvingen etter bibelsk skikk) var grunnlovsfestet, er signingen helt og holdent et kongelig initiativ. (Inngående forklart i Tore Rems biografi om Olav V.)

Kong Harald sto trygt i en konstitusjonell tradisjon da han betakket seg for tilbudet om kongelig trosfrihet ved statskirkens oppløsning i 2012. På tvers av de folkevalgtes opprinnelige planer lyktes det ham å beholde den evangelisk-lutherske «bekjennelsesplikten» i § 4. Den Gud han sverget ved i Stortinget og knelte for i Nidaros, skulle fortsatt være definert med teologisk fundament i vår folkekirke.

Hva kongen ikke tror

Det bør skytes inn at selv om statsoverhodets tro er konstitusjonelt definert, er han menneskelig sett ikke mer forpliktet av denne paragrafen enn han behøver å være politisk enig i de kongelige resolusjoner som signeres i statsråd.

Det skal ikke kunne åpnes for spekulasjon om hvor kongemakten måtte befinne seg i religiøse spørsmål

Poenget er da heller ikke hva kongen tror, snarere hva han ikke tror, eller rettere: Det skal ikke kunne åpnes for spekulasjon om hvor kongemakten måtte befinne seg i religiøse spørsmål. Like lite i våre dager som på Odins tid går det noe eksakt skille mellom religion og politikk.

Den uroen kongehuset nå har forsøkt å bilegge, startet ikke i det øyeblikk kongens datter ble forlovet med en amerikansk åndemaner. Striden går tilbake til 2007 da prinsessen grunnla den såkalte «Engleskolen».

Avgud

Institusjonen tok navnet Astarte Education etter en oldtids gudinne som i Bibelen betegnes som avgud. Både fra parlamentarisk og teologisk hold ble det advart mot en forkynnelse som åpenlyst var i konflikt med § 4.

Siden har prinsesse Märtha Louise avviklet Astarte Education som kommersiell aktivitet. I forlengelsen av Slottets pressemelding har hun likevel følt behov for å definere sine synspunkter.

Her inngår begreper som spiritualitet, energier og krystaller. Knyttet til tidligere uttalelser om overnaturlige evner, viser dette et utpreget alternativt syn på åndelige fenomener. «Jeg vet hvor jeg står,» avslutter prinsessen redegjørelsen, «og håper at mine standpunkter får lov til å være mine, uten at andre behøver å stå til rette for dem.»

Her ligger sakens kjerne. I et konstitusjonelt monarki er det nettopp andre som skal stå til rette for kongehusets standpunkter. Dette må gjelde for alle som opptrer i Kongens navn: «Ansvarligheten påligger hans råd.» Ved å frasi seg sine offisielle oppgaver, har prinsessen trukket den naturlige konsekvens av Grunnlovens § 5.

I Harald Vs tid er det tillatt å bedrive både kjetteri, svermeri, gudsbespottelse og åndemaning – for den saks skyld, kommersielt. Men ikke alle aktiviteter kan hente autoritet fra Norges krone.