Iranerne er fanget i sitt eget system

Kan protestbølgene rokke ved regimet? Neppe.

Mahsa Amini var kurder. Hennes skjebne utløste en landsomfattende protest tuftet på kvinnesak. Den pågår fortsatt. Men nå har tyngdepunktet forskjøvet seg til Kurdistan, hvor kvinnekamp og kamp for selvstyre forenes i kampen mot regimet. I det indre Iran, der befolkningen er overveiende persisk, ebber demonstrasjonene langsomt ut.

Blodige protester i 2019

Iran er en stat med mange etnisiteter – persere, azerier, kurdere, lur, arabere, balutsjer og turkmener. Perserne er i flertall, og persisk/farsi er det offisielle språket. Men etnisitetene har også sine egne språk.

I nordvest er det åtte millioner kurdere, og det er mange i andre deler av landet også. Deres krav er en føderal iransk stat med grunnlovfestede rettigheter for minoritetene.

Balutsjene i sørøst – to millioner – likedan. Det er ingen tilfeldighet, for begge er sunnimuslimer, mens resten av Iran er sjiamuslimer. Og begge har brødre og søstre på den andre siden av grensen i Nord-Irak og Pakistan. Kurderne har et nært forhold til det autonome irakiske Kurdistan.

Iran har hatt mange protestbølger over årene. Årets demonstrasjoner kom i hælene på protestbølgen i 2019, som fikk etterdønninger inn i 2020.

Den gangen var det inflasjonen som utløste dem, og særlig de økte drivstoffprisene, mye forårsaket av de massive sanksjonene USA innførte året i forveien.

Surt var også et dekret fra øverste leder Ali Khamenei. Han ga (ytterligere) byggekontrakter og nullskatt til Revolusjonsgarden og de «veldedige» stiftelsene (Bonyads), som han selv og nåværende president Ebrahim Raisi kontrollerte. Daværende president Hassan Rouhani beskrev disse årene som de tøffeste siden revolusjonen i 1979.

Protestene i 2019 var blodige. Khamenei skal ha gitt en dramatisk ordre til Revolusjonsgarden: «Den islamske republikken er i fare. Gjør hva som helst for å få slutt på disse protesene.» I år er 400 bekreftet døde så langt.

Brodden er tydeligere enn før

Den siste bølgen har pågått overraskende lenge og står på skuldrene til de foregående. Folk har ropt «ned med diktatoren» tidligere også, men nå er brodden mot regimet tydeligere enn før.

Sinnet mot styresmaktenes overformynderi er eitrende, og misnøyen med regimet favner bredere enn noen gang.

Ett menneskeliv var derfor nok til å få folk ut på gatene. Mahsa Amini liksom gateselgeren Mohamed Bouazizi i Tunis i januar 2011, som ga støtet til den arabiske våren.

Regimet har mange bein å stå på: øverste leder, presidenten og regjeringen, parlamentet, Vokterrådet, rettsvesenet og Revolusjonsgarden.

Tidligere har disse maktsentrene vært ledet av folk med ulik politisk farge, karakterisert som moderate, konservative eller reformvennlige. Men etter fjorårets valg er alle konservative.

Vokterrådet silte kandidatene så grundig at parlamentet fikk stort konservativt flertall, og den konservative Raisi kunne vinne uten reell konkurranse. Raisi har alltid vært en lojal, konservativ knagg i det revolusjonære tannhjulet, helt uten karisma.

Denne utgaven av den islamske republikken har derfor mindre kontaktflate med det iranske samfunnet enn tidligere varianter.

De sterkeste regimekritikerne vil mene at forskjellen ikke er så stor – det var ille før også – men den er merkbar nok til å øke avstanden mellom styrende og styrte og forsterke kritikken av presteskapet.

Lederne er fra 60 år og oppover. De ble politisk aktive før og under revolusjonen i 1979 og har ikke evnet å fornye seg. På samme måte som de sovjetiske lederne i årene før 1985, da Gorbatsjov slapp til.

Det er vanskelig å forestille seg at ekspertrådet, som snart skal utpeke ny leder etter den syke 83 år gamle Khamenei, som har sittet i 33 år, vil risikere noe lignende.

Iran blir ikke som før

Revolusjonsgarden er den ultimate garantisten for regimet. For de nye revolusjonære lederne var det hell i uhell at krigen mot Irak gjorde det mulig å etablere denne elitestyrken. Den har i dag 130.000 mann, egen hær, marine og flyvåpen. Til sammenligning hadde Egypts valgte president Muhammed Mursi ingen garde. Han ble derfor et lett offer for «det dype» Egypt og dets militærvesen.

Presset mot regimet har økt etter hvert. Selv om årets oppstand slås ned, blir ikke Iran som før. Kløften mellom ledelse og samfunn blir dypere. Det er tragisk, men systemet evner ikke å reformere seg. I stedet militariseres det.

Revolusjonsgarden er ikke bare en militær styrke og en mektig politisk instans. Den er også en stor økonomisk aktør. Omfanget er vanskelig å bedømme, men noen mener Revolusjonsgarden kontrollerer 20–30 prosent av den iranske økonomien. Kanskje mer.

Andelen har vokst, for sanksjonene har skapt større behov for selvforsyning. Garden har stått for mye av det.

Når samme aktør er stor både i politikken og økonomien, er det en klassisk oppskrift på korrupsjon. Den er ikke så utbredt som i Egypt, men ille nok.

Sanksjonene fungerer ikke

Misnøyen med det økonomiske vanstyret ruver i konfliktbildet. Rouhani tok flere initiativer for å bekjempe korrupsjonen, men hans kritikere dro fordel av USAs sanksjonspolitikk og ga ham skylden for konsekvensene.

De konservative i USA og Iran har alltid styrket hverandre. Favoriseringen av Revolusjonsgarden og stiftelsene er bygd inn i den politiske strukturen og derfor vanskelig å endre, den også.

I Kurdistan oppfordret de politiske partiene til fredelige demonstrasjoner. Folk har gjort som anbefalt, men er møtt med makt. Autonomikravet er det langsiktige – det landsomfattende opprøret det temporære.

I andre deler av Iran har protestene vært lederløse og mindre organisert.

Regimet har alltid gitt Revolusjonsgarden stort spillerom i de kurdiske områdene. Den slåss mot kurdere på begge sider av grensen til Irak, men uten å gå inn på bakken på irakisk side. Heller ikke her er det noen reformvilje.

Hvordan forholder omverdenen seg? Vesten satser på sanksjoner, boikott og fordømmelser. Mens Østen investerer og inkluderer Iran i asiatiske organisasjoner.

Sanksjonene rammer folk flest, mens investeringene hjelper regimet. En ny atomavtale kunne båndlagt atomtrusselen og fjernet mange av sanksjonene, men forhandlingene står i stampe.

Iranerne lider og roper etter forandringer. Ropene har økt i styrke, men kan protestbølgene rokke ved regimet? Neppe.

Iranerne er fanget i sitt eget regime, og vi er hektet på en sanksjonspolitikk som ikke fungerer.