Den globale veksten av keisersnitt ligner en epidemi. Kan den ramme Norge?

Muligheten til å fortsette det gode arbeidet er stadig under press.

En epidemi som truer kvinnehelsen, er i ferd med å skylle over Europa. Andre verdensdeler er hardere rammet. I Norden er bølgen foreløpig liten, men hvor lenge greier vi å stå imot?

Det finnes forebyggende tiltak mot denne epidemien som vi vet virker: nemlig differensiert fødselsomsorg og jordmødre og fødselsleger med ferdigheter og trygghet til å håndtere vaginale fødsler. Disse tiltakene er truet, og vi frykter dette kan få alvorlige konsekvenser for norske kvinners helse.

Er keisersnitt et folkehelseproblem?

Epidemien vi sikter til, er ukjent for de fleste. Når fødselsleger snakker sammen, beskrives imidlertid situasjonen med keisersnitt på verdensbasis som nettopp det, en epidemi.

Kanskje burde vi gått enda lenger og kalt det en pandemi? Status er i alle fall at verden, inkludert land vi kan sammenligne oss med, som England, Tyskland og Polen, har hatt en dramatisk økning i antall keisersnitt de siste årene.

I Norge forløses rundt 16 prosent med keisersnitt hvert år. Til sammenligning forløses 40 prosent av kvinnene i Polen, 30 prosent i Tyskland og 27 prosent i England med keisersnitt. I Norge ligger tallet ganske stabilt og har sunket litt de siste årene.

En løsning med konsekvenser

Svangerskap og fødsel er en risikabel periode i kvinners og barns liv. Sammen med mange andre tiltak innen moderne medisin er keisersnitt en behandling som har reddet flere mødre og barn under fødsel i et historisk perspektiv.

Keisersnitt er altså livreddende når det er nødvendig. Likevel må vi ta innover oss at det er et stort kirurgisk inngrep, med de risikoene for komplikasjoner det medfører.

Problemet oppstår når det utføres keisersnitt på kvinner som trygt kunne født vaginalt. Når vi ser på hvor få kvinner og barn som får skader etter en vaginal fødsel, er det ingenting som tilsier at vi burde utføre flere keisersnitt i Norge.

Vi er i verdenstoppen når det gjelder å få friske mødre og barn, etter både vaginale fødsler og keisersnitt.

Sammenlignet med kvinner som har født vaginalt, vil flere ha større blødninger og infeksjoner etter keisersnitt. Noen kan ha problemer i neste svangerskap på grunn av arret i livmoren, som også kan skape komplikasjoner under fødsel, både hos mor og barn.

Et stort bukinngrep kan også gi kvinnen plager som ikke er relatert til svangerskap.

Hvorfor er det så mange keisersnitt i andre land?

Det kan være forskjellige årsaker til at keisersnittfrekvensen er høy i andre land. Jordmødre har varierende grad av utdanning og ansvar i fødselshjelpen, og private fødeavdelinger kan ha en økonomisk gevinst av å gjøre mange keisersnitt.

Felles for alle fødselshjelpere er at de ønsker å tilby mor og barn en trygg fødsel. Det krever kunnskap og ferdigheter som må vedlikeholdes.

Hvis fødselshjelperen ikke er trygg på å løse utfordringer som kan oppstå, vil det oppleves bedre å gjøre et keisersnitt, og legen vil ha lavere terskel for å anbefale dette.

Jo flere utfordrende situasjoner som løses med keisersnitt, desto vanskeligere er det å opparbeide seg ferdigheter i å håndtere både kompliserte og ukompliserte vaginale fødsler.

Når ingen kan håndtere vaginale fødsler, er det heller ingen som kan lære det bort til yngre kolleger. Og dermed sprer epidemien seg.

Hvorfor er det annerledes i Norge?

Det er mange grunner til at keisersnittepidemien ikke har skyllet over oss ennå. Det offentlige helsevesenet som gir alle kvinner rett til gratis, standardisert svangerskaps- og fødselsomsorg, er viktig.

I Norge blir alle kvinner tilbudt oppfølging og behandling basert på faglige nasjonale retningslinjer. Helsepersonellets preferanser, eller betaling, er ikke en del av regnestykket.

Den modellen vi har i Norge, med jordmødre som har hovedansvaret for fødslene, er en annen del av suksessoppskriften. Jordmødre er trent i å støtte og legge til rette for det normale i fødselsforløpet.

Leger er lært opp til å lete etter og løse problemer, og sammen skaper de et trygt team for den fødende kvinnen.

Blant fødselshjelpere i Norge, både jordmødre og leger, er det dessuten verdsatt å ha gode kunnskaper og ferdigheter i å løse problemer som kan oppstå ved en vaginal forløsning. På den måten er vi trygge på at det kommer til å gå bra for mor og barn, selv om vi må gjøre tiltak underveis i fødselen.

Med andre ord: Keisersnitt er ikke den eneste løsningen vi mestrer godt.

Er det fare for at epidemien kan ramme oss?

Det korte svaret er ja. Det er nemlig ikke sånn at det er typisk norsk å være god. De strålende resultatene vi har for mor og barn i dette landet, kommer ikke av at vi har en iboende evne til å ta oss av fødsler. Det ligger mye hardt arbeid og trening bak de gode resultatene. Muligheten til å fortsette dette arbeidet er stadig under press.

Det er mangel på jordmødre og fødselsleger i sykehusene, en krise som har vært forutsett.

Arbeidsbelastningen på den enkelte fødselshjelper er økende.

Pasientbehandling må selvfølgelig prioriteres høyere enn trening på vanskelige forløsninger. Når det er knapphet på arbeidskraft, blir kompetansen skadelidende.

Har vi ikke ferdigheten, må vi velge det tryggeste alternativet der og da. Andre land har demonstrert at løsningen da ofte blir flere keisersnitt.

Det ligger en genuin motivasjon og vilje til å bevare kunnskap og ferdigheter i å håndtere vaginale fødsler blant fødselshjelpere i Norge. Når arbeidspresset gjør at tid og omsorg blir et knapphetsgode, kan dette være én av årsakene til at jordmødre ikke ønsker å bli i jobben.

Kan vi unngå at epidemien kommer hit?

Det optimistiske svaret er ja.

Selv om resultatene i norsk fødselshjelp viser at det i Norge er helt trygt å føde både vaginalt og med keisersnitt, er det alltid rom for forbedring. Sykehusene i Norge er pålagt å drive kontinuerlig forbedringsarbeid.

Når det gjelder ivaretagelse av fødsler, er kontinuerlig bevaring og ferdighetsforvaltning vel så viktig. Ved å tilrettelegge for bevaring og videreføring av kunnskap og ferdigheter innen fødselshjelp kan vi forebygge en truende kvinnehelseepidemi.

Under koronapandemien viste det norske folk og norske myndigheter at det er mulig å unngå en nasjonal krise. Vi kom ut av det på en forbilledlig måte. Få ble syke, og få døde.

Spørsmålet er om norske myndigheter tar inn over seg at de står overfor en mulig epidemi av kvinner med unødvendige keisersnitt. Og om de er i stand til å støtte og bevare de forebyggende tiltakene, som viser at den norske modellen er en suksess.

Som fødselshjelpere vil vi på alle norske kvinners vegne oppfordre politikere og helseforetak til å investere i svangerskaps- og fødselsomsorgen, slik at jordmødre og fødselsleger får tid og anledning til å legge til rette for at alle kvinner kan få den behandlingen som er best for mor og barn. Det er nemlig et godt forebyggende tiltak.