Oljenasjonen i omstilling: Treg takt, feil tone

Lav kronekurs, treg omstilling og norske bedrifter som velger utlandet. Ser vi konturene av et Norge som begynner å henge etter?

Valutakurser er komplisert og sammensatt. Den svake kronekursen kan delvis forklares av lavere produktivitetsvekst, svekket konkurransekraft og få eksportbein. Men den kan også forklares av klimarisiko, som både Norges Bank og forskere ved BI har pekt på. I praksis betyr det at forventninger om lavere fremtidige oljeinntekter påvirker kursen negativt. Problemet er ikke særnorsk – det gjelder også andre land med store fossile ressurser.

Den økonomiske risikoen knyttet til lavutslippssamfunnet kalles overgangsrisiko. Tidligere var risikoen knyttet til aktører som var først ut. Grønn omstilling løfter risikoen over på nasjoner og virksomheter som ikke omstilles.

Når klimarisiko påvirker kronekursen

Omstillingstakten i Norge er for treg. Og vel vitende om overgangsrisikoen, subsidierer vi i dag likevel leting på potensielle oljefunn – som vi i fremtiden vet vil ha lavere verdi. Samtidig må fornybarinvesteringer utsettes på grunn av regjeringens økte skatter, mens industrien skriker etter mer fornybar kraft. Det kommende kraftunderskuddet vil tvinge frem harde prioriteringer, og vi risikerer å si nei til nye, grønne arbeidsplasser. Det er et resultat av at klima- og næringspolitikken ikke henger på greip.

Tilgang på fornybar kraft er én ting – skatte- og rammevilkår en annen. Når norske NEL velger USA fremfor Norge, bør alarmen gå. Porsgrunnsbedriften HydrogenPro vurderer å følge etter. Hvorfor er ikke vi desperate når bedrifter med tradisjoner tilbake til Sam Eyde velger å etablere seg i Michigan?

Vi henger etter USA og EU

Hydrogenselskapene påpeker at amerikanerne tilbyr de beste virkemidlene gjennom den gigantiske subsidiepakken Inflation Reduction Act (IRA). EUs motsvar heter Green Deal Industrial Plan for the Net-Zero Age og inneholder finansiering, regulatoriske grep, kompetanseløft og handel.

Tradisjonelt har EU valgt mye pisk og lite gulrot. Nå brukes en god blanding. Pandemien illustrerte tydelig forskjellen på hvordan Norge og EU forholder seg til grønn omstilling i praksis. Her hjemme vedtok vi oljeskattepakken, mens EU pumpet inn 750 milliarder euro i grønne omstillingspakker. Skattepakken var svært omstridt, og Erna Solberg har i ettertid omtalt den som unødvendig.

Selv i forhandlingene om en ny, grønn industriallianse med EU forsøkte Norge seg på fossile formuleringer om leveranser av olje og gass til Europa «på lang sikt utover 2030». Derfor er det ikke rart at EU og internasjonale investorer begynner å oppfatte Norge som en grå sinke.

Vi trenger nye virkemidler

For mens USA har valgt subsidier, har EU valgt en blanding av subsidier og avgifter. I Norge er foreløpig svaret Veikartet for grønt industriløft. Det peker på flere tiltak og ser industri, energi og klima i sammenheng. Men veikartet ble utformet før USA og EU skrudde opp omstillingstakten kraftig. Utviklingen rundt oss gjør at vi må spørre oss hvilken tilnærming Norge skal ha til grønn omstilling.

Næringsminister Vestre (Ap) har forsikret at Norge ikke skal delta i et subsidiekappløp. USAs tilnærming har eksempelvis proteksjonistiske elementer som ikke vil tjene en liten, åpen og råvarebasert økonomi som den norske.

Når norske bedrifter velger andre land, må vi som et absolutt minimum subsidiere fremtidsnæringene like mye som fossilnæringene. Vi trenger unntak mot avgifter for grønne næringer. Det grønne skiftet realiseres ikke uten kapital, og skatteregimet må utformes slik at norske selskaper forblir i landet og utenlandske selskaper ønsker å investere.

Skatt og retorikk som omstillingshinder

Norge blir nå ansett som politisk risikabelt av utenlandske investorer. En politisk tone – og ønsker om å ta de rike – har ført til en helt ny type usikkerhet. Utenlandske investorer vil tenke seg lenge og nøye om før de returnerer til det norske kapitalmarkedet, uttalte børsdirektør Øivind Amundsen i høst.

Og i mars troppet ambassadører og representanter fra ulike land samlet opp hos Finansdepartementet for å diskutere grunnrenteskatten. Det har ikke skjedd før. Amerikanske og nordiske selskaper har også kritisert skatteendringene. Det har ført til at minst et par kalde føtter rusler rundt i regjeringskontorene. En erkjennelse kom da grunnrenteskatten på vindkraft ble utsatt i revidert nasjonalbudsjett.

Selv om regjeringen er i ferd med å endre holdning på skatt, fremstår likevel våre nasjonale ambisjoner for lave. Regjeringen har allerede varslet at vi ikke rekker å innføre regelverk for grønn skipsfart fra EU. Da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Skal norsk næringsliv omstille seg hurtigere, må vi kobles tettere på europeisk klima- og næringspolitikk.

Det er under syv år til 2030. Da må vi spørre oss om det virkelig er høyere skatter, utflagginger og gårsdagens oljepolitikk som sikrer omstilling og morgendagens arbeidsplasser.