Venstresiden må ta på alvor at antisemittisme også finnes i deres leir

Det handler om flere tiår med fordommer og konspirasjonstenkning.

Vi forbinder gjerne antisemittisme med ytre høyre. Det er naturlig. I Norge har vi sterke forskningsmiljøer som jobber med høyresidens rasisme og fordommer. I noen land, som Tyskland og Storbritannia, tas det for gitt at også deler av venstresiden har et problem med antisemittisme.

Boken «Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden» er et forsøk på å starte en debatt i Norge om ubehagelige spørsmål.

Erfaring viser at mange på venstresiden reagerer instinktivt når temaet nevnes. «Skal det ikke være lov til å kritisere Israel lenger nå!» er den vanlige reaksjonen. Men det er ikke det det handler om.

Det handler om terror og vold mot jøder. Det handler om flere tiår med fordommer og konspirasjonstenkning. Og det handler om trivialisering og relativisering av holocaust av samme type som på ytre høyre.

Klassekampens påstander

I oktober 1977 publiserte avisen Klassekampen en artikkelserie hvor de hevdet at sionistene var medskyldige i folkemordet mot jødene i Europa. Sionister og nazister hadde respekt og beundring for hverandre fordi de var av samme ulla, mente avisen. Avisens redaktør var på denne tiden Finn Sjue. Klassekampen hevdet at jødene har holdt sannheten om holocaust skjult fordi de selv var medløpere, og fordi Israel tjener på at sannheten ikke kommer ut.

Sionistene som Klassekampen «avslørte», var jøder som jobbet for å redde jøder fra Europas vold. De jobbet også for å skape et jødisk hjem i Midtøsten.

Sionismen er en form for nasjonalisme. Den oppsto parallelt med andre nasjonalismer på 1800-tallet. I venstresidens retorikk fikk ordet «sionisme» negativ betydning fra 1960-tallet, hovedsakelig som resultat av sovjetisk propaganda. Men det store flertallet av jøder i verden i dag er sionister i den grunnleggende forstand at de ønsker at Israel skal eksistere som stat.

«Kyniske og hemmelige avtaler»

Det er sant at sionistledere var nødt til å ha et slags samarbeid med nazistene etter at Adolf Hitler kom til makten i 1933, for å redde jøder ut av Europa.

Senere, da krigen var i gang og utryddelsene av Europas jøder tok til for alvor, ble forhandlinger mellom nazistene og jødiske ledere enda viktigere.

Klassekampen knadde historien om til å bli en fortelling om gjensidig respekt mellom nazister og jøder, og om kyniske og hemmelige avtaler, hvor sionistledere valgte ut noen jøder de likte, mens de lot hundretusener andre i stikken. Klassekampens påstander i 1977 var grove antisemittiske løgner. Og dette var ikke et enkeltstående tilfelle.

Over fire dager tidlig i april 1979 viste NRK den amerikanske serien «Holocaust» på norsk TV. Den kom til å danne utgangspunkt for en ny debatt om jødeforfølgelser i Norge.

Selve begrepet «holocaust» ble allemannseie her til lands med serien. Den skapte sterke reaksjoner. Klassekampen brukte serien som knagg for å relansere sine teorier om jødenes skyld i egen utryddelse.

7. april 1979 ble mesteparten av avisen viet temaet. Avisens forside hadde et stort bilde av en smilende Adolf Eichmann fra rettssaken i Jerusalem. Under bildet sto det med fete typer: «Sionister samarbeidet med Eichmann.» (Adolf Eichmann var SS-offiser og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, red. anm.)

Historieforfalskning

De to redaktørene og ansvarlige utgiverne som hadde tatt over Klassekampen etter Finn Sjue, nemlig Egil Fossum og Sigurd Allern, skrev en leder i avisen hvor de påpekte at holocaust ikke var noe unikt i historien.

Lignende grusomheter skjedde stadig, skrev de, blant annet i Midtøsten, hvor sionistene hadde tatt palestinernes land. Men de to redaktørene ramset også opp en rekke andre steder hvor det skjedde overgrep som var like ille som holocaust, for eksempel i Sovjet, Brasil, Vietnam og Sør-Afrika.

Klassekampen fremstilte det hele som dristig journalistikk. Avisen mente at ingen andre hadde våget å stille spørsmålet om hvorfor sionistene med «mektige finansfyrster som Rothschild i ryggen» ikke gjorde noe for å hjelpe jødene i gettoene i Europa. Sionistene hadde jo åpenbart «innflytelsesrike kontakter i maktposisjoner over hele den vestlige verden, spesielt USA». Hadde de ønsket det, kunne de ha advart jødene og hjulpet dem å unnslippe, mente avisen.

To dager senere, 9. april 1979, fortsatte Klassekampen analysen av det de kaller «det egentlige Holocaust», med nye tettskrevne helsider om den såkalte Kastner-saken.

Den ungarske jøden og sionistlederen Rudolf Kastner sto overfor umulige dilemmaer våren 1944, da Tyskland invaderte Ungarn. Adolf Eichmann gjorde det klart at Ungarns jøder ville bli drept meget snart, men at Kastner kunne få kjøpe fri noen hundre mennesker. Kastner overtalte Eichmann til å la ham få med nesten 1700 jøder på et tog ut av Ungarn og la dem ta seg i sikkerhet i det nøytrale Sveits.

Sionistenes forhandlinger med djevelen hadde dermed gitt avkastning, selv om den blekner når man holder den opp mot jødenes skjebne i Ungarn totalt sett.

I artikkelserien fra 1979 forklarte Klassekampen Kastner-saken over flere sider med overskriften «Ungarns 800.000 jøder ofret for noen ‘utvalgte’».

Avisen mente at Kastner og de andre sionistene lot nazistene drepe hundretusener mot at de fikk velge ut noen håndfuller med jøder med «det beste biologiske materialet». I Klassekampens fortelling var altså sionistene akkurat like rasistiske som nazistene. Konklusjonen var klar: Sionistene var medskyldige i utryddelsene av Europas jøder. De var som nazistene.

Karikaturtegninger fra Nazi-Tyskland og Sovjetunionen

Denne typen historieforfalskning hadde sine røtter i Sovjet. Klassekampen oppgir kilder som viser at de tok sovjetisk propaganda for god fisk.

Supermakten Sovjet var i væpnet konflikt med Israel gjennom 1960- og 70-tallet, med Syria og Egypt som stedfortredere. Under Yom Kippur-krigen i 1973 vurderte Sovjet å angripe Israel med atomvåpen som de hadde på fly i Egypt og på ubåter i Middelhavet. Kommunistblokken og araberstatene hevdet at Israel var en utpost for vestlig imperialisme. I realiteten ble landet grunnlagt av sosialistiske jøder med begrenset internasjonal støtte, og landets politikk var totalt dominert av arbeiderpartiet i de tre første tiårene.

Som ledd i krigen mot Israel hadde Sovjet gjennom flere tiår et apparat som laget antisemittisk propaganda på mange språk. Det var en jevn strøm av pamfletter, bøker og karikaturtegninger, og noen ganger kopierte de ganske enkelt propaganda fra nazistene. Denne propagandaen bidro til å forme det ytre venstres verdensbilde om Israel, sionismen og om jøder.

Det er få ting som gir bedre innsikt i antisemittismens natur enn å studere nærmest identiske karikaturtegninger fra Nazi-Tyskland og Sovjetunionen: Jøder med pengesekker, jøder med bloddryppende tenner, jøder som ofrer barn, jøder som spinner sitt mektige edderkoppnett over verden.

De samme ideene og bildene ligger under deler av venstresidens oppfatning av Israel som en moralsk paria i det internasjonale fellesskap.

Sionistene er som nazistene, sa Klassekampen. Og sionistene skapte Israel i 1948. Dermed er landet født i synd, det er uhelbredelig.

Artiklene fra Klassekampen i 1977 og 1979 er eksempler på trivialisering og relativisering av holocaust som ligger tett opp til det vi finner hos det ytterste høyre.

Dette kan virke lenge siden, men man finner raskt de samme tankene hvis man setter seg ned og følger med i kommentarfeltene og debattene rundt dagens konspirasjonsteoretikere på ytre venstre. Venstresiden må snart ta på alvor at antisemittisme også finnes i deres leir.