Hva har publikum igjen til oss tapere?

Seks minutter etter nest dårligste løper kom Marte Monrad-Hansen i mål. Her er hennes egen skildring av opplevelsen i Holmenkollen.

Når man er langrennsløper på nasjonalt nivå i Norge er det få ting som er mer stas enn å få gå verdenscup i Kollen. 30 kilometer i en av verdens flotteste løyper med verdens beste publikum, ofte i flott senvintersol som man kan få i mars. Noen ganger er det så fantastisk å få gå nettopp denne verdenscupen at 30 kilometer føles som det er over nesten før en har rukket å tenke.

Les også:

Andre dager derimot, når det føles som man er blitt 80 år over natten, når kroppen kjennes som faststøpt sement, når man er bakerst og ikke kan se noen fremfor seg, når teten snart har tatt deg igjen med 8,3 kilometer og når hver bakke synes uendelig; da, da er 30 kilometer veldig langt. Da er 30 kilometer så langt, og varer så lenge, at man rekker å tenke en hel del. Dette er noen av tankene jeg rakk å tenke.

Styggedalen

Håpet brast akkurat i det de siste løperne passerte og jeg kjente at det ikke var håp om å henge med, ikke et lite stykke engang, ikke engang med sistemann, som allerede så sliten ut og hadde gitt opp teknikken. Det lille håpet om at kanskje i dag, kanskje kroppen likevel ikke er så råtten som den kjennes ut, kanskje det løsner bare man kommer i gang. Og så var siste pulje gått.

Alene, og på vei inn i Styggedalen for første gang i dag. Alene er ikke riktig å si. For langs alle de lange bakkene opp mot Frognerseteren står verdens beste publikum. Og de heier. De heier som om man går mot en seier. Et lite øyeblikk kan man nesten bli lurt til å tro at man leder. Et lite øyeblikk, og så kommer jeg på at jeg er sist. Og langt bak resten.

Klovn i kamp?

Det slår meg at de som heier rundt løypa kanskje tror at jeg har vunnet startnummeret i lotto. At det er noe à la den auksjonen på NRK der folk kan vinne en gjesteplass på Nytt på nytt . De er jo aldri morsomme, de som har vunnet et sete i studio, men på en måte syns vi det er hyggelig at de får være med. Vi ler litt sånn for sympatiens skyld, og fordi vi kanskje er ærlige nok til å innrømme at vi neppe ville klart det bedre selv. Kanskje er det dette de tenker om meg, de som heier på meg av alle krefter der jeg kjemper meg opp noen bakker som aldri ser ut til å ville ta slutt.

Det er omtrent da det slår meg at dette kanskje ikke bare er tungt. Det er kanskje flaut også? Kanskje går jeg nå rundt som en klovn i løypa og dummer meg litt mer ut for hver runde jeg går? Er det nå man bryter? Sklir ut til siden, tar pent av seg startnummeret og forsvinner ubemerket ut av løypa. Inn i en smørebod, kanskje. Til snille smørere og foreldre, som sier at du er flink uansett, og at det går bedre neste gang? Når går prinsippet om aldri å bryte over til en patetisk parademarsj der det ser ut som mosjonsidretten har blandet seg inn i verdenscupsirkuset?

En tankerekke

Det er ikke selvtillit man bygger når man tenker disse tankene, samtidig som man sloss seg gjennom 30 kilometer. Jeg skjønner det, og samtidig vil jeg ikke slippe tankerekken. For jeg synes den er interessant. Jeg kjenner at jeg føler skam samtidig som jeg kjemper meg gjennom en løype så godt som jeg kan få til på en dag som denne. Hvor kommer skammen fra?

Og like viktig; hva vil jeg gjøre med denne følelsen av flauhet som jeg ikke riktig vet om jeg vil akseptere. Hva sier jeg til meg selv om jeg tar av meg startnummeret og gjemmer meg bort fordi jeg ikke tør å tape, fordi jeg ikke holder ut følelsen av å være sist? Før jeg eventuelt tar av meg startnummeret må jeg bli enig med meg selv om jeg gjør det fordi jeg ikke tror det er forsvarlig å gjennomføre, eller om jeg gjør det av frykten for den ydmykelsen det er å vise seg på en dårlig dag.

Om det er det siste, er det den største skuffelsen jeg kan gi meg selv i dag. Den skuffelsen er langt større enn skuffelsen ved et dårlig resultat. Jeg vet det, og det gir den aller største motivasjonen til å fortsette. Noen runder til, Styggedalen noen ganger til. Og stadion. Stadion er opplært til å hylle vinnere. Få se, kjære publikum, hva dere har igjen til oss tapere!

Jeg har aldri gått dårligere skirenn enn i dag. Og jeg tror aldri jeg har fått mer heiing enn i dag. Hvorfor? Er det ren veloppdragenhet? Eller har folket i skogen bare rukket å bli så dritings at de har glemt at i fellesstart er det de som kommer først som vinner? Er det fordi de fylles av glede over å tenke på hvor godt det er at det ikke er dem som er der ute og sliter? Kanskje er det i ren og skjær omtenksomhet og sympati?

Heier på virkeligheten

Nå er ikke tidspunktet for å stoppe og spørre dem. Nå er det lureste jeg kan gjøre å ta imot alt jeg kan få av hjelp opp bakkene, og bestemme meg for å tenke det som gjør meg best akkurat nå.

Jeg velger å tenke at det de heier på akkurat nå, det er virkeligheten. For virkeligheten er vinnere og tapere, og alle midt imellom. Folk langs løypa kjenner sikkert følelsen av å være ufeilbarlig, men også følelsen av nederlag. De kjenner følelsen av å vinne og skuffelsen av å tape. Og de vet like godt som meg hvordan selvfølelsen farges av våre prestasjoner. Det er ikke unikt for idrettsverdenen, selv om det kanskje er tydeligere der enn andre steder.

Resultater i ring

Folk snakker om baksiden av medaljen, men vi er sjelden så flinke til å vise den frem. Det er fremsiden som skinner, og jeg synes det er så fristende å gjemme meg når jeg ikke er den beste utgaven av meg selv. Men virkeligheten har to sider. Eller kanskje mange, mange flere. Kanskje er det dette publikum heier på. De heier fordi de ser vilje og innsats og følelsen av utilstrekkelighet og sårbarhet, og kjenner den igjen.

Jeg ser at teten nesten holder på å ta meg igjen. De er snart i gang med sin siste runde, og jeg er redd for ikke å rekke å gjøre ferdig min nest siste, redd for å bli tatt ut av løpet. Det gir motivasjon til å ta ut de siste kreftene. Og så gir det meg en ny tanke, at når jeg er helt sist, er jeg samtidig på en måte nesten først også.

Vi er vant til å lese resultater som en liste og rangere fra topp til bunn, men hvordan ville det hele se ut om vi tenkte i sirkler istedenfor lineært? Om vi for moro skyld hadde skrevet opp resultatlisten på et barneskirenn som en sirkel istedenfor en liste fra topp til bunn, ville det ikke da se ut som den som var sist var like ved å ta igjen førstemann? Hva ville vel ikke det gjøre for motivasjonen? Og troen på fremtiden?

Les også: