Kronikk

Den paradoksale Maria Amelie og det fabelaktige norske folk

  • Erik Fosnes Hansen

Hadde hun vært en helt alminnelig, illegal innvandrer med det samme antall år i Norge, ville ikke 25000 fabelaktige mennesker laget Facebook-gruppe for henne eller tent fabelaktige fakler foran regjeringsbygget, skriver Erik Fosnes Hansen. JON HAUGE

Det bør allikevel være et tankekors - ikke bare for politikerne, men for oss alle – at vi nå får et innblikk i de statsløses og illegales tilværelse, og i hvordan lovgivningen faktisk slår ut live

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Erik Fosnes Hansen Aagaard, Rolf M.

Paradokset. Her er paradokset: En dannet, veltalende, velutdannet og vellykket ung, norsk kvinne sitter naken på huk over et speil i varetektsarresten. Hun er akkurat blitt kledd naken og kroppsvisitert, men her skal intet hulrom være overlatt til tilfeldighetene. Hun ligner enhver annen velutdannet nordmann til forveksling.Maria Amelie snakker aksentfritt norsk og har en mastergrad det står respekt av; hun er forfatter og meningsdanner i offentligheten. Hennes utvisning blir et paradoks så opprørende at ikke bare Anne Holt, men sogar Fremskrittspartiets representanter tar til orde om å la nåde gå for rett. I dette ene tilfellet, vel å merke.

Mullah Krekar

At mullah Krekar sitter i Oslo på n’te året og nærer hat mot det samfunn som gir ham asyl og beskyttelse, men kan vandre fritt omkring med relativ trygghet for sin fremtid, mens Maria Amelie ikke kan det, det tilhører den type saker som man i politisk vokabular gjerne omtaler som: «Folk forstår ikke dette». At politiet med vanlig fingerspitzgefühl og musikalitet foretar pågripelsen ved hjelp av åtte svære karer på selve Nansenskolen, alt før Nansen-året er tørt bak ørene, bidrar ytterligere til misèren. Det er selvsagt dessverre mulig at de ikke har hørt så mye om Fridtjof Nansen.

Skyttergravene

Det ville også være fornuftig om statsminister og regjering tok innover seg at de ikke er forpliktet til å gå i skyttergravene for å forsvare eller være innforstått med ethvert forvaltningsvedtak som måtte bli truffet. Regjeringen er ikke forvaltningens naturlige beskytter eller forlengede ledd. Slik adferd kalles for regjeringssyke. Denne sykdom etterlater alltid et inntrykk av ministere som ikke har buksene på, men som opptrer som forvaltningens lojale og servile arbeidsgivere. Det er jo feil. Regjeringen er folkets ombudsmenn, og skal styre og irettesette forvaltningen etter folkets behov og ønsker.

Famlende politisk håndverk

I asylpolitikken har man jo gjort hva man har kunnet for å skape en avstand mellom justisministeren, som tidligere tok de endelige avgjørelser i saker om oppholdstillatelse, og UNE, som nå skal treffe alle slike avgjørelser på lavere nivå. Dette har utvilsomt bidratt til å øke trivselen for den til enhver tid sittende justisminister, og minsket trivselen for Terje Sjeggestad; men her er rollene veldefinerte. Regjeringen skal være fristilt fra enkeltvedtak; de skal foregå i forvaltningen, slik det har skjedd her. Hvorfor velger da statsministeren ytterligere å begrense sin senere politiske handlefrihet i denne enkeltsak ved å opptre som UNEs lojale informasjonsavdeling? Da har jo hele poenget med adskillelsen gått tapt. Det er famlende politisk håndverk.

At loven er lik for alle er i grunnen det mest interessante paradokset i denne saken. Maria Amelie er nemlig ikke det eneste medmenneske som i vårt land uforvarende må sitte naken på huk over et speil mens politiet ser på, og hun er ikke den eneste som blir utsatt for slik nedverdigende behandling ved avvisning fra Norge. Jeg føler meg imidlertid nokså sikker på at ting kommer til å ordne seg for henne, på en eller annen måte. Hun har så mange hjelpere og sympatisører blant det fabelaktige norske folk, er selv så ressurssterk, og er dessuten blitt en så brennbar og pinlig politisk sak, at det antagelig og forhåpentlig vil bli funnet en vei ut av dette for hennes vedkommende, innen kortere eller lengre tid. Fabelaktige som vi er.

Tankekors

Det bør allikevel være et tankekors — ikke bare for politikerne, men for oss alle – at vi nå får et innblikk i de statsløses og illegales tilværelse, og i hvordan lovgivningen faktisk slår ut live, for å si det sånn.

Det bør være et tankekors at vi betrakter henne som et ekstraordinært tilfelle, bare fordi hun er ressurssterk

Det bør også være et tankekors at vi betrakter henne som et ekstraordinært tilfelle, bare fordi hun er ressurssterk. Det er nærliggende å tro at vi, de toneangivende, identifiserer oss mer med henne, fordi hun er så lik oss selv, så lik enhver norsk akademiker, så lik enhver tale- og skrivefør ressursperson, så lik medlemmene av eliten i samfunnet, inklusive politikerne, fra Frp og videre gjennom hele det politiske spektrum, at vi faktisk for en gangs skyld ser at hun er et menneske, et individ. Som brått må sitte avkledd på huk over et speil etter å ha blitt hentet ut av sin hverdag noen timer før.

Like store tragedier

Hadde hun vært en helt alminnelig, illegal innvandrer med det samme antall år i Norge, altså med en tilsvarende «tilknytning til riket», men uten mastergrad og bokutgivelse, ville knapt noen i det fabelaktige norske folk brydd seg katten om henne. 25.000 fabelaktige mennesker ville ikke laget Facebook-gruppe for henne eller tent fabelaktige fakler foran regjeringsbygget, for slike anonyme utvises ustanselig, i store antall, og tragediene er like store, uten at det utløser en eneste krusning på overflaten i mediebildet eller i den offentlige debatt. Slik har det vært lenge, og slik kommer det til å bli.

Dette er da også Maria Amelies eget fremragende poeng i hennes bok.

Helt rett

UNE, politiet og domstolene gjør derfor helt rett i å behandle henne like strengt og ufabelaktig som alle andre de behandler, og ikke gjøre unntak. Som uhildede representanter for forvaltningen og rettsvesenet skal de følge paragrafene med nådeløs, prinsipiell konsekvens. Bare derigjennom kan lovens bestemmelser og følger bli synliggjort for oss alle. Det norske folk har, gjennom Stortinget, med overveldende flertall ment at slik skal bestemmelsene være. Nå får jaggu det fabelaktige norske folk stå ved hva det har bestemt. Vi vil ha en streng asylpolitikk - vel, da må vi ta innover oss at det skal herske likhet for loven. Det er et ufravikelig prinsipp i vår forfatning og rettspleie - og derfor kan ubekvemme saker som dette bli konsekvensen.

Likhet for loven

Å syte i etterkant på en enkelts vegne kan ikke nytte. Nei, likhet for loven, det er det eneste riktige her. Hadde Maria Amelie sittet i kassen på Rimi eller jobbet på et bilverksted - ja, hva da? Hun hadde fremdeles vært en ressurs for vårt samfunn. Hennes tragedie ville vært like gripende. Hennes nedverdigelse ved pågripelsen ville vært like stor. Hun ville i like høy grad hatt krav på vår medfølelse og vårt engasjement. Av mange grunner tror jeg dessverre ikke hun ville fått den. Det er fremdeles forskjell på folk. Spesifikt i hvem vi oppfatter som folk, og hvem vi bare ser som «noen folk».

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Frp: Partiet som kom inn fra kulda, med en død katt over skulderen

  2. A-MAGASINET

    Oljetoppens brannfakkel: – Vi må operere med en aksept i samfunnet. Det klarer vi ikke nå.

  3. A-MAGASINET

    Olav Svarstad Haugland: – Jeg syntes jo mor var verdens beste person. Og så ble hun karakterisert så stygt.

  4. A-MAGASINET

    Norske grotter tagges ned og trampes i stykker.

  5. A-MAGASINET

    Nord-Korea-kunstner Morten Traavik: Jeg ville vel neppe blitt trodd hvis jeg sa jeg ikke liker å provosere

  6. A-MAGASINET

    Som barn flyktet han alene over Middelhavet. Nå er 18-åringen på flukt igjen - i Norge.