Karantenehotell er en straff uten forbrytelse
Jeg har ikke brutt loven, det er bare det at moren min er syk.
Alvorlig sykdom i nær familie er en stor påkjenning for de pårørende. Og er man så uheldig å ha familie med alvorlig sykdom i et annet land enn Norge i koronaens tid, blir påkjenningene enda større.
Norske myndigheters behandling av innreisende fra land utenfor EØS-området er ikke en rettsstat som den norske verdig.
I løpet av de siste månedene har min mor utviklet en livstruende helsetilstand og er på kort tid blitt svært syk. Hun som aldri satt stille ett sekund, er nå helt avhengig av at noen i familien er hos henne og gir henne pleie – i Russland.
Hjemme i Norge har jeg en mann og et barneskolebarn.
Hva gjør man da?
Under pandemien betyr det karantenehotell
Dette er et dilemma som kunne latt seg løse i verden før korona. Jeg kunne ha pendlet mellom Oslo, hvor jeg bor, og den byen i Uralfjellene hvor min mor bor for å bistå mine søsken med pleie.
Jeg kunne på denne måten ha hatt tid med min mor, min mann og mitt barn.
Ural ligger ikke rett rundt hjørnet, men med direktefly til Moskva og et russisk innenlandsfly videre østover ville dette normalt gått relativt raskt.
Under pandemien betyr en slik reise flere mellomlandinger, ekstremt god planlegging, flere koronatester, dyre billetter og nå – verst av alt – karantenehotell i ti dager.
I fengsel – uten å ha brutt loven
Jeg har nettopp vært i Russland i én måned, og jeg satt ved min mors sykeseng både dag og natt.
Legene i Russland gir ingen prognoser. Det er en slags kutyme når det gjelder svært syke pasienter. Men legenes blikk sier mye. Og den tørre, medisinske terminologien sier resten. Jeg forstår at det som gjelder nå, er å bruke tiden fornuftig.
I stedet sitter jeg i skrivende stund isolert og alene på et karantenehotell på et jorde ved Gardermoen. Det føles som et fengsel. Men jeg har ikke brutt loven, det er bare det at moren min er syk.
Her på karantenehotellet bytter jeg på å ha videosamtaler med min familie i Oslo og på å få oppdateringer fra Russland om min mors tilstand.
Hvem har vurdert at det er forholdsmessig å utsette folk i sorg for isolasjon?
Jeg sitter innesperret 22 timer i døgnet. Maten blir levert på døren. Kun to timer pr. døgn får jeg gå ut fra hotellet – ikke helt ulikt slik det er i Norges strengeste fengsler.
Man skal helst ikke prate med andre folk på karantenehotell. I går orket jeg ikke å gå stille langs hotellets utearealer og oppføre meg som en fange, så jeg slo av en kort prat med en annen «gjest» på hotellet – så klart med god avstand. Mannen hadde vært i sin mors begravelse i et land utenfor EØS-området. Nå må han, som jeg, oppholde seg i tilnærmet isolasjon på karantenehotell i ti dager.
Hvem har vurdert at det er forholdsmessig å utsette folk i sorg for isolasjon?
Hvor mange andre her på hotellet er i en lignende situasjon?
Kommunens representant som tar imot de nyankomne, kunne fortelle meg at det er mange.
Han mente det som en trøst.
Hjemmekarantene kun for de privilegerte
Jeg må sannsynligvis dra tilbake til Russland om ikke så lenge. Denne korte perioden jeg nå er i Norge, håpet jeg å kunne tilbringe hjemme med familien min. Vi har god plass og et separat bad. Å gjennomføre karantene hjemme ville helt utmerket latt seg gjøre, akkurat slik det har gjort før.
Er folk som har vært i EØS-land, flinkere til å overholde karantenereglene enn folk som har vært utenfor EØS-land?
Den tilliten har politikerne besluttet at vi ikke lenger kan gis. For bare noen uker siden kunne de som var på en nødvendig reise som min, bruke hjemmet sitt for karanteneopphold. Men 9. mai ble reglene strammet inn.
Har du vært på en nødvendig reise utenfor EØS-landene, uavhengig av hvor nødvendig man selv mener reisen var, må du nå på karantenehotell.
Du kan testes syv døgn etter innreise. Det tar én til tre dager å få testsvar. Ifølge kommunen tar det i realiteten ofte tre dager.
Hvis du derimot har besøkt et rødt land innenfor EØS/Schengen eller vært i Storbritannia – uansett grunn – holder det å bli testet tre døgn etter innreise. Ved negativt svar kan resten av karantenen gjennomføres hjemme.
Er folk som har vært i EØS-land, flinkere til å overholde karantenereglene enn folk som har vært utenfor EØS-land? Hvor er logikken? Ingen begrunnelse er lagt frem.
Det føles naturligvis tvingende nødvendig å kunne være til stede i siste fase av livet til sine aller nærmeste, men reisene er kostbare. På toppen av dette kommer utgiftene til karantenehotell, et pålagt opphold som man selv må betale for.
Samtidig må kanskje den av foreldrene som har vært igjen hjemme, ta seg fri fra jobb for å passe barn mens den andre er på karantenehotell.
Passer ikke inn i Norge
Er det å isolere mennesker på denne måten og frata dem tillit over natten, virkelig blant det mest effektive politikerne kan finne på for å forhindre smitte?
Et så stort inngrep i folks privatliv passer ikke inn i det Norge som jeg er blitt så glad i i løpet av de ni årene jeg har bodd her, og som jeg gladelig betaler min skatt til.
Jeg har overholdt alle koronaregler og har mistet telling på antall ganger jeg har testet meg. Jeg bruker munnbind, bader i Antibac, har hatt hjemmekontor og sittet i karantene hjemme da dét var regelen.
Også etter at jeg gjennomgikk korona for syv måneder siden, har jeg gjort dette – i beste dugnadsånd og for å beskytte mine medmennesker.
Nå føler jeg at staten har gått for langt. For oss med syke familiemedlemmer utenfor EØS-området er påbud om karantenehotell i ti dager det siste vi trenger i en hverdag fylt av sorg.
Tiden er knapp når det er alvorlig sykdom i en familie. Å bruke ti dager i meningsløs venting på karantenehotell er derfor for mye å be meg om akkurat nå. For det er tid jeg ikke har.
