Bosnia-Hercegovina - en mislykket stat 25 år etter fredsavtalen
Innbyggerne styres av tre presidenter, 14 statsministre, 180 ministre og 700 parlamentsmedlemmer som sitter i 14 ulike parlamenter.
Et pling på telefonen i høst varslet at hun var blitt enke. Meldingen kom fra min bosniske venninne i Sarajevo. Mannen hennes hadde måttet gi tapt etter lang tids sykdom. Hun sitter igjen alene i leiligheten med hunden, minnene og ansvar for to barn på vei inn voksenlivet.
Det er ingen etterlattepensjon eller krigspensjon som gjelder for dem. På grunn av pandemien har også organisasjonen hun jobbet for, mistet sine bevilgninger. De har måttet legge ned, så nå har hun heller ikke lønn.
Når jeg tar kontakt på zoom for å høre hvordan det går med henne, gråter hun sine modige tårer og lurer på hvordan hun skal klare seg. Hun har jobbet med fred og forsoningsarbeid siden Bosnia-krigen, men dette arbeidet betaler seg ikke mer.
Krigen er for lengst over. Nå er det pandemibekjempelse som gjelder. Hvorfor skal man i det hele tatt støtte mer fred og forsoningsarbeid i Bosnia-Hercegovina i dag? Det er jo 25 år siden fredsavtalen ble inngått.
Myndige menn, ingen kvinner
I slutten av november i år ble det organisert et møte i FN for å markere nettopp dette. For 25 år siden møttes de stridende partene i Dayton, Ohio. Der satt de sammen noen uker og ble enige om en avtale for å avslutte kamphandlingene i Bosnia-Hercegovina som hadde vart i nærmere fire år.
De myndige mennene la også en plan for gjenoppbygging av et samfunn i ruiner. Det var ingen kvinner som var del av disse samtalene, selv om seksuelle overgrep mot kvinner var en integrert del av den etniske krigføringen.
14. desember 1995 møttes de på ny i Paris for å signere avtalen i blitzregnet fra internasjonal presse. De som skrev under, var de fremste politiske lederne for serberne, kroatene og bosnjakene, sammen med statsledere fra USA, Russland, Storbritannia, Tyskland og Frankrike.
En ny stat skulle bygges på restene av en tidligere jugoslavisk delrepublikk. Markeringen i FN 25 år senere gikk ikke helt som planlagt.
Markering endte i krangel
Det som skulle være en dannet samtale om fred og utvikling i Bosnia-Hercegovina, utviklet seg til et munnhuggeri mellom lederen for det serbiske presidentskapet, Milorad Dodik og Valentin Inzko, som overvåker implementeringen av Dayton-avtalen på vegne av det internasjonale samfunn. Han er leder av den høye representantens kontor (Office of the High Representative).
Inzko anklaget Dodik for å trenere avtalen og for å underkjenne krigsforbrytelser. Spesielt var han kritisk til reisingen av et minnesmerke av krigsforbryter Radovan Karadzic i den serbiske delrepublikken. Karadzic ble i 2016 dømt av den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) til 40 års fengsel for folkemord, overgrep mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Truet med oppløsning av staten
Inzko var også svært kritisk til Dodiks manglende anerkjennelse av folkemordet i Srebrenica. Dodik svarte med å kalle Inzko et monster. Han fortsatte med å hevde at det internasjonale samfunn i Bosnia-Hercegovina bare var ute etter å hevne seg på serbere og kroater, og at de tok parti for bosnjakene, altså de bosniske muslimene.
Deretter truet han, slik han har gjort mange ganger før, med at den serbiske delrepublikken ville søke innlemmelse i nabolandet Serbia og dermed oppløse den bosniske staten.
Det var nettstedet balkaninsight.com som meldte om episoden i sin nyhetsoversikt 25. november. De avsluttet artikkelen med å si at det som åpenbarte seg på den internasjonale scenen i FN, er kjente takter fra Bosnia-Hercegovina, og at det vitner om vedvarende ustabilitet i det som gjerne omtales som en «failed state», altså en mislykket bosnisk stat.
Etnisitet styrer alt
Krigen fra 1992–1995 resulterte i en fred med en av verdens mest komplekse statsforfatninger. Ikke bare er det lille landet delt i to med en serbisk delrepublikk og en bosnisk-kroatisk føderasjon.
Det er også slik at de vel tre millioner innbyggerne styres av tre presidenter, 14 statsministre, 180 ministre og 700 parlamentsmedlemmer som sitter i 14 ulike parlamenter.
Denne strukturen skulle hindre at én etnisk gruppe skulle overstyre de andre. Men samtidig har det resultert i at etnisk tilhørighet til de store gruppene, det vil si bosnjakene, serberne og kroatene, overstyrer alt annet.
Om du skal ha politiske verv, må du erklære at du tilhører den ene eller den andre gruppen. Blandede, eller bindestrek-identiteter, fungerer ikke. Du må erklære deg som bosnjak, kroat eller serber. Også de som tilhører roma eller den jødiske minoriteten, er effektivt utestengt fra formell politisk innflytelse.
Mislykket forsøk på forbrødring
Dette er situasjonen i EU-områdets yttergrense. Frankrikes president, med flere, har uttrykt bekymring for hvor dette kan bære hen. Korrupsjon er utbredt og arbeidsledigheten blant de høyeste i Europa.
Med et oppsvulmet statsapparat er det lett å tenke seg hvor folk finner jobber, og det blir få incentiver for å gjøre om en av verdens mest innfløkte statsstrukturer. Alternativet til politiske stillinger blir fort arbeidsledighet. De som skulle ønske å åpne opp for en reforhandling av Dayton-avtalen, ser skriften på veggen.
I denne situasjonen har en ny generasjon vokst opp etter fredsavtalen. De er blitt fortalt ulike versjoner av krigen. De har hatt ulikt pensum på sine respektive skoler, og ofte har barna i de ulike etniske gruppene ikke gått på samme skole på samme tid. De er blitt holdt fra hverandre.
Selv om det har vært utallige forsøk på forbrødring, forsoning og dialogarbeid, har den etniske politikken som skapte krigen, også formet freden. Grunnarbeidet som er lagt for gjensidig mistillit og mistro, er urovekkende solid.
Både glemt og overstyrt
Bosnia-krigen var et traume for Balkan, Europa og FN og for troen på at rettsoppgjør kan føre til forsoning. Det betyr ikke at en varig fred i Bosnia-Hercegovina er umulig, men dagens situasjon i landet er ikke bærekraftig.
Fred- og forsoningsinnsatsen må ikke komme i bakgrunnen av pandemibekjempelse. Dayton-avtalen må reforhandles. Hvem som bør gjøre dette, er uvisst. Unnfallenhet preget den internasjonale krigsresponsen i mange år, og det samme gjelder for den kalde freden som har fått fotfeste.
Mange bosniere opplever seg paradoksalt nok både glemt og samtidig overstyrt av utenforstående politiske krefter. Det er forvirrende og uforsonlig.
En ting er uansett klart, min venninne trenger jobb, og Bosnia-Hercegovina trenger hennes arbeid. Barna hennes trenger å tro at de kan bli i landet etter at pappaen døde, og at de kan ha en fremtid der.
Krangling i FN som en markering av 25-årsjubileet for fredsavtalen, bærer ikke bud om en lysere fremtid for noen av dem. Frykten for at kald fred kan bli til varm krig, er overhengende.
