Kronikk

Hvordan kan vi overvinne tillitskløften?

  • Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet

Den videre håndteringen av Ukraina-krisen gir stormaktene en mulighet til å gjenopprette et minimum av tillit, skriver Thorbjørn Jagland. Her begraves en av de falne etter kampene i utbryterregionen Donbass. Foto: GLEB GARANICH

Hovedproblemet i verden i dag er mangel på økonomisk og politisk tillit. Å gjenskape den, kan bidra til å løse våre største internasjonale konflikter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Thorbjørn Jagland Foto: Junge, Heiko

Når rentenivået i mange land nå faller mot null, forteller det mye om hvilken krise verden er inne i. Noe slikt har vi aldri sett før. Banksystemet er basert på at renten er positiv. Hva skjer når det ikke lenger er lønnsomt å ha penger i bank? Og hva med alle pensjonsfondene som forutsetter en positiv rentegevinst. Hvis folk ikke lenger har tillit til at de vil få utbetalt pensjonene, hva skjer da med tilliten i verden?

Også i den politiske sfæren er tilliten mellom de store aktørene brutt ned. Og maktforholdene i verden er sterkt forandret, dithen at ingen lenger er i stand til å beslutte.

Slik forsvant tilliten

Etterkrigstiden var basert på USAs dominerende makt og landets vilje til å lede. Verdensøkonomien bygde på at den amerikanske dollaren var et fast ankerpunkt. USA garanterte at alle som hadde dollar, kunne veksle den inn til en fastsatt kurs målt i gullverdien. Dette skapte forutsigbarhet.

NATOs bombing av Libya førte til at landet ble praktisk talt splintret. Og Russland følte seg lurt

Som følge av store underskudd og høy inflasjon måtte USA oppgi fastkurspolitikken, eller gullstandarden. Etter dette ble alt basert på tillit i stedet for målbare størrelser. Men ettersom finanskrisene og skandalene utfoldet seg, var det alt annet enn tillit som ble skapt.

Da Sovjetunionen ble oppløst sto det klart for alle; det var bare én supermakt tilbake. Mange sa vi ville gå inn i en periode kalt Pax Amerika. Men forholdene forandret seg raskt. Russland begynte å komme til hektene.

Kina vokste seg sterkere. Brasil ble til å regne med sammen med Sør-Afrika og India. Irans ambisjoner i Golfen og Midtøsten vokste.

Ingen bestemmer

Vi har gått fra en unipolar verden til en multipolar verden. Noen vil si at vi ikke har noen poler i det hele tatt, fordi ingen er sterke nok til å bestemme. Aktørene konsentrerer seg om å blokkere hverandre. Vi ser dette klart i FNs sikkerhetsråd.

Og tilliten mellom de store aktørene er blitt svekket gjennom deres egne konkrete handlinger.

USAs invasjon i Irak, begrunnet med at man måtte ødelegge kjernefysiske våpen og bygge demokrati, var ødeleggende for amerikanernes troverdighet. Det fantes ingen kjernefysiske våpen i Irak. Målet om å opprette demokrati og sikre menneskerettigheter ble undergravd av torturen og ydmykelsen i Abu Ghraib-fengselet.

Fangene som ble holdt på Guantánamo uten rettergang ble et enormt propagandanummer fra Al-Qaida og andre grupper.

NATOs bombing av Libya førte til at landet ble praktisk talt splintret. Og Russland følte seg lurt. De hevdet at aksjonen gikk mye lenger enn det Sikkerhetsrådet i FN hadde autorisert. Lite godt er kommet ut av bombingen. Våpen er blitt spredt utover hele regionen. Terrorgruppene har fått nytt fotfeste. 170 000 flyktninger er kommet bare til Europa.

«Vi må gjøre noe»-syndromet

Libya-aksjonen har også illustrert et annet problem i internasjonal politikk: «vi må gjøre noe»-syndromet. Fordi man må gjøre noe fort for å tilfredsstille dynamikken som mediedekkede tragedier skaper, gjør man ofte feil. Det blir ofte reaksjoner på hendelser, i stedet for refleksjon over hva som er tjenlig.

De europeiske standardene og institusjonene som i sin tid ble grunnlagt for å skape fred i Europa, kan derfor vise seg å bli en plattform for tillitsbygging

Russlands fremferd i Ukraina har også sådd mistillit. Ikke bare skapte endring av grenser med makt mistenksomhet og frykt. Måten dette skjedde på skapte en dyp kløft. Først ble det benektet at russiske soldater var involvert. Når dette ikke lenger kunne benektes, endret russerne helt forklaring. Hva skal man tro neste gang?

Spørsmålet er om de dype kløftene av mistillit kan overvinnes. Den videre håndteringen av Ukraina-krisen og atomvåpenspørsmålet i Iran er trolig de muligheter stormaktene har til å gjenopprette et minimum av tillit.

Kamper kan blusse opp

Når det gjelder Ukraina, er Minsk II-avtalen som utenriksministrene fra Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina forhandlet frem, den eneste mulige plattform. Den må brukes.

De første punktene i avtalen ser ut til å bli gjennomført; nemlig våpenhvile og tilbaketrekking av tunge våpen fra fronten. Men kampene kan blusse opp igjen og spre seg med katastrofale konsekvenser, hvis ikke de øvrige punktene i avtalene gjennomføres.

Dette vil bli svært komplisert. Det forutsettes betydelig desentralisering av makt til Donbass-regionen øst i landet og at det holdes valg i området. Denne prosessen må forankres i Ukrainas grunnlov. Grunnloven må derfor reformeres, noe som betinger at det oppnås enighet internt om hva slags land Ukraina skal være.

Dette er imidlertid en sjanse til å forene og konsolidere landet. Og det kan legge et grunnlag for reformer som fører frem til en reell maktfordeling basert på uavhengige domstoler, en fri presse og et uavhengig parlament.

Bare på den måten kan korrupsjonen bekjempes og tillit bygges innad i landet og til utlandet.

Plattform for tillit

Dette er også grunnen til at jeg reiser til Kiev i dag for å lansere Europarådets andre aksjonsplan for Ukraina. Den har en kostnadsramme på over 300 millioner kroner og vil omfatte assistanse særlig innen justisvesenet og i grunnloven.

Europarådet har den fremste ekspertisen i verden på disse områdene, og både Russland og Ukraina er juridisk forpliktet på de samme standarder under Europarådet. De europeiske standardene og institusjonene som i sin tid ble grunnlagt for å skape fred i Europa, kan derfor vise seg å bli en plattform for tillitsbygging.

For seks år siden var den rådende tenkning at Irans vei mot atomvåpen bare kunne stoppes ved å bombe atomanleggene

Byggingen av et nasjonalt forsvar er selvfølgelig også et ledd i å konsolidere den ukrainske selvstendigheten. Alle selvstendige land har rett til et forsvar, det bør også Ukraina ha, uten at det trenger å føre frem til NATO-medlemskap.

Her må det trolig til en bredere forståelse mellom Russland, Europa og USA – noe som også er en mulighet til å gjenreise et minimum av tillit.

Katastrofalt uten forhandlinger

Forhandlingene om Irans atomprogram kan bli en annen tillitsbyggende prosess. For seks år siden var den rådende tenkning at Irans vei mot atomvåpen bare kunne stoppes ved å bombe atomanleggene.

Nå ser vi klarere hvor katastrofalt dette ville ha vært uten at forhandlinger først ble prøvd og før det forelå et mandat fra FN.

Barack Obama ble president i USA og sa han ville rekke ut en hånd til Iran. Hånden ble tatt imot av president Rouhani. Å åpne for forhandlinger om dette vanskelige spørsmålet, kan vise seg å ha vært den viktigste handling på mange år for å bringe verden vekk fra konfrontasjon.

Alternativet er trolig et nytt atomvåpenkappløp. Lykkes man, har de store aktørene oppnådd noe sammen.

Det betyr tillitsbygging. Virkningene kan bli positive også for Syria og Libanon – og for mulighetene til å bekjempe IS.

Risikoen er stor hvis man feiler på disse to sporene, men de åpner for at stormaktene gjør det de er forpliktet til i henhold til FNs charter: Der står det skrevet at Sikkerhetsrådet er forpliktet til å ta ansvar for verdens fred og sikkerhet. Særlig de fem faste medlemmene bør minnes om dette nå.

Les også:

  1. Les også

    Enighet om større rolle for OSSE i Ukraina

  2. Les også

    Løgn, løgn og atter løgn

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Noe er i emning – igjen. Jeg har en sterk fornemmelse at situasjonen ikke er holdbar.

  2. VERDEN

    Anklager Jagland for å gjøre knefall for Russland: - Han gir Putin en propagandaseier

  3. DEBATT

    Jagland har en tvilsom Europa-visjon

  4. KRONIKK

    Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå.

  5. KRONIKK

    Norge trenger en ny, ansvarlig sikkerhetspolitikk

  6. KRONIKK

    Stoltenbergs fraksjonering mot Jagland må granskes