Kronikk

Å forstå oss selv og vår plass på jorden | Nils Chr. Stenseth og Mikael Fortelius

  • Nils Chr. Stenseth, professor og leder av CEES, Universitetet i Oslo, og Mikael Fortelius, Kristine Bonnevie-professor ved CEES, Universitetet i Oslo
Nils Chr. Stenseth, øverst, Mikael Fortelius, under, og til høyre: «Alesi», den 13 millioner år gamle menneskeape-ungen som ifølge vitenskapen må stå både mennesket og våre nærmeste nålevende slektninger, sjimpansene og gorillaene, nært. Hodeskallefossilet er nylig funnet i Kenya.

Motstanden mot vitenskapen må tas på alvor enten den er religiøst, politisk eller ideologisk begrunnet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Alesi», den 13 millioner år gamle menneskeape-ungen som ifølge vitenskapen må stå både mennesket og våre nærmeste nålevende slektninger, sjimpansene og gorillaene, nært. Hodeskallefossilet er nylig funnet i Kenya.
Nils Chr. Stenseth
Mikael Fortelius

Biologi blir et stadig viktigere fag. Det gjør oss i stand til å forstå naturen i og rundt oss, og innen faget skjer teknologiske fremskritt som gir ny kunnskap og nye muligheter, men også nye dilemmaer. Dette århundret vil utvilsomt bli husket som biologiens århundre.

Evolusjonsbiologiens betydning

Fundamentet for biologifaget er evolusjonsbiologien. At «ingenting i biologien gir mening uten sett i lys av evolusjon» er like sant i dag som da vitenskapsmannen Theodosius Dobzhansky skrev det for over 40 år siden.

Likevel har motstanden mot evolusjonsbiologien ikke bare overlevd til i dag, men viser også tegn til å være på fremmarsj, deriblant i USA og Europa (inkludert Storbritannia, med blant annet det nordirske støttepartiet for regjeringen, DUP).

Fjernet fra skolepensumet

Videre har Tyrkia fjernet evolusjonslæren fra skolepensum.

Ofte er det inkluderingen av oss mennesker i evolusjonen som vekker motstand. Vitenskap ønskes erstattet av skapelsesberetningene fra religiøse skrifter, som om de var naturvitenskapelige teorier, selv om dette iblant nedtones av taktiske hensyn.

Darwins bidrag

Til tross for at Charles Darwin lenge unngikk å omtale menneskets evolusjon, fikk han stor innflytelse på vår forståelse av vår egen evolusjonshistorie. Darwins største bidrag til vitenskapen var å beskrive den viktigste mekanismen som leder til en evolusjon, nemlig det naturlige utvalg.

Det kan kort beskrives ut ifra følgende tre prinsipper:

1. En gruppe individer produserer flere avkom enn hva som er nødvendig for å erstatte dem.

2. Avkom ligner sine foreldre mer enn de ligner tilfeldige individer i bestanden, fordi egenskaper går i arv gjennom generasjoner.

3. Variasjon i de arvbare egenskapene gjør noen individer i bestanden mer tilpasset sitt levemiljø enn andre. Om miljøet endrer seg vil det over tid skje en endring i sammensetningen av disse arvbare egenskapene i gruppen – noe vi kaller en evolusjon.

Det er denne innsikten som gjør Darwins bidrag – og boken Om artenes opprinnelse – viktig. Ikke desto mindre var det konsekvensen av denne innsikten i vår egen historie som skapte mye oppstyr, og som bemerkelsesverdig nok fremdeles skaper debatt i store deler av verden.

Kunnskap neglisjeres

Vitenskapen har en meget god forståelse av hvordan menneskets utvikling har skjedd – inkludert hvordan vi har utviklet oss fra tidligere former. Likevel er det altså dem som neglisjerer eller motarbeider denne kunnskapen og i stedet mener at vi er skapt av en eller annen guddommelig makt, mer eller mindre slik vi er i dag.

Blant dem er det både individer og organisasjoner som legger ned betydelige ressurser i sin motstand mot dagens vitenskapelige innsikt om evolusjon.

Dessverre er deres argumenter ikke av en slik art at de kan betraktes som en del av den legitime vitenskapelig debatten. Samtidig er det dem som uforbeholdent kan akseptere vitenskapens innsikt, og bevare en religiøs tro (som Dobzhansky selv); men det er en annen debatt.

Det vi vet:

To eksempler på ting vi i dag vet med meget stor sikkerhet:

1. Mennesket stammer fra Afrika

Allerede Charles Darwin gjettet at det var tilfelle, men nå vet vi det basert på omfattende fossilfunn samt genetiske data. Fra det vet vi også at våre nærmeste nålevende slektninger er sjimpanse og gorilla.

Det siste tillegget, et 13 millioner år gammelt fossil av en liten menneskeape-unge som må stå mennesket og de nålevende afrikanske menneskeapene nært, er nylig blitt beskrevet fra Kenya.

«Alesi», den 13 millioner år gamle menneskeape-skallen som nylig ble funnet i Kenya,

Den avgjørende oppfinnelsen å ikke bare bruke, men også lage steinredskap, oppsto i Afrika. De eldste kjente tilvirkede steinredskaper er nærmere tre og en halv million år gamle og stammer fra Turkana i det nordlige Kenya.

Det interessante med disse redskapene er til dels deres høye alder. De er hundretusentalls år eldre en de eldste fossilfunn som kan tilskrives vår slekt, Homo. Dessuten er redskapene store og er åpenbart blitt benyttet tohendig, i beste sjimpansestil, og bygger dermed en direkte forbindelse mellom sjimpansers og menneskers redskapsbruk. Hvem som tilvirket dem, vet vi ikke med sikkerhet.

2. Menneskets spredning ut av Afrika skjedde i flere bølger

Nykommerne erstattet vanligvis den foregående menneskearten, men gjennom studier av fossilt DNA vet vi nå at de også blandet seg med hverandre. Det samme gjelder mennesker som vandret tilbake fra Eurasia til Afrika.

Med unntak av noen få menneskepopulasjoner i Afrika, bærer alle mennesker på jorden spor av en slik sammenblanding i vårt DNA.

Årets Kristine Bonnevie-forelesning

Å forstå vår forhistorie er en del av det å forstå oss selv og vår plass på jorden. Det er derfor viktig at vi – forskere – formidler det vi vet til den brede allmennhet. Kristine Bonnevie – vår første kvinnelige professor, som ble professor ett år før norske kvinner fikk allmenn stemmerett – formidlet mye om evolusjon og menneskets utvikling. Dette var også tema for årets Kristine Bonnevie-forelesning ved Universitetet i Oslo fredag 1. september.

Professor Kristine Bonnevie (1872-1948), malt av Agnes Hiorth (1899-1984) i 1940.

Meave Leakey, en av pionérene innen utforskningen av menneskets utvikling, holdt hovedforelesningen. I tillegg holdt Alan Alda – skuespilleren som nå har spesialisert seg på kommunikasjon – en forelesning om hvordan vi på en mest mulig effektiv måte formidler vitenskap til utenforstående.

Slik formidling er viktig.

Også anti-evolusjonære nordmenn

Enn så lenge er ikke vitenskapen i Norge truet, selv om det finnes enkelte anti-evolusjonære grupperinger. En undersøkelse fra 2002 utført av Gallup, på initiativ av professor Kåre Elgmork ved UiO, viste at 11 % av nordmenn mente det ikke har foregått noen evolusjon. Det er ingen grunn til å tro at andelen har endret seg mye den siste tiden (jfr. Chris Veløy på NRK 13. mars 2008).

Innen en rekke livssyn finnes det sterke antievolusjonære røster, med grupperinger innen kristendom og islam som de tydeligste eksemplene.

Må tas på alvor

Motstanden mot vitenskapen må tas på alvor enten den er religiøst, politisk eller ideologisk begrunnet. Dessverre kan det ikke tas for gitt at alle deler idealet om at undervisning, politikk og forvaltning skal være kunnskapsbasert.

Motstandere av evolusjonsbiologien – og mye annen vitenskap, som for eksempel den knyttet opp mot dagens klimaendringer – er i virkeligheten en trussel mot all vitenskap og hele vårt samfunn som er tuftet på den kunnskap og kompetanse vitenskapen har gitt oss. Og det gjelder enten kunnskapen bryter med hellige skrifter, eller ikke.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Viten
  2. Kristine Bonnevie
  3. Biologi
  4. Forskning og vitenskap