Den glemte krigen?
En rikdom av fortellinger fra krigsårene venter på å bli formidlet. Det betyr ikke at de er glemt.
Lektorene Gunnar Grut, Martin Øystese og Unni Eikeseth løfter i Aftenposten 3. februar frem de norske lærernes kamp mot den tyske okkupasjonsmakten. Brorparten av lærerkorpset nektet å la seg nazifisere. I 1942 gikk 647 av dem i et åtte måneder langt fangenskap for sin trassighet.
Grut, Øystese og Eikeseth skriver helt riktig at «historia om læraraksjonen er historia om eit særs effektivt opprør mot okkupasjonsmakta, og den påførte okkupasjonsmakta eit stort nederlag».
Men debattantene er mindre opptatt av hva lærerne faktisk gjorde, enn av at deres motstandskamp er «ei hending som i stor grad er ukjend for mange», og som «knapt vært formidla».
Som innleggets overskrift – «Dei gløymde motstandsheltane i skulen» – signaliserer, mener forfatterne at de norske lærernes motstand overses.
Motsier seg selv
Men Grut, Øystese og Eikeseth motsier seg selv: De påpeker nemlig at lærernes strid «er kjend som ein av verdas mest vellukka ikkje-valdelege motstandsaksjonar».
Ikke nok med det: «Dei norske lærarane sin ikkje-valdelege motstandskamp har internasjonalt danna skule for sivilsamfunn sin motstand mot valdsmakt og undertrykking, mellom anna under den arabiske våren.»
Om den siste påstanden er riktig, vet jeg ikke. Det som er sikkert, er at en glemt gruppe ikke kan danne skole for noe som helst.
Grut, Øystese og Eikeseth har rett i at læreraksjonen fortjener en fremskutt plass i undervisningslitteraturen om andre verdenskrig i Norge. Men de har ikke rett i at den er glemt.
Fanebærere for ignorert gruppe
NTNU-lektorenes innlegg illustrerer et fenomen som synes å ha blitt stadig mer utbredt de siste tiårene: behovet for å motivere krigshistorisk formidling i at man skal korrigere en urett.
Man vil huske de glemte, man vil fremheve de fortiede, man vil – så å si – posthumt frelse de fordømte. Som om bare det «glemte», «fortiede» eller «fordømte» har krav på vår oppmerksomhet.
Som leder for et okkupasjonshistorisk museum støter jeg på mange krigshistoriske prosjekter. En påfallende høy andel av menneskene bak prosjektene iscenesetter seg selv som fanebærere for en ignorert gruppe eller utelatte enkeltpersoner.
Kvinnene er glemt, kommunistene er glemt, krigsseilerne er glemt, partisanene er glemt. Finnmark – ja, hele Nord-Norge, er glemt! Et utall lokale motstandsgrupper er glemt, og nesten enhver «krigshelt» som beskrives i nye publikasjoner, er angivelig blitt glemt.
Kvinnene er glemt, kommunistene er glemt, krigsseilerne er glemt, partisanene er glemt. Finnmark – ja, hele Nord-Norge, er glemt!
Er dyrkingen av «det glemte» eller «det fortiede» en hensiktsmessig drivkraft for god historieforskning? Neppe.
Hvis utgangspunktet er at man skal bevise at noen er utsatt for en urett, som å være «glemt» eller «fortiet», blir resultatet et partsinnlegg.
En langsom kvern
At noe er «glemt» eller «fortiet», kan selvfølgelig være relevant, men ikke for det okkupasjonshistoriske forløpet i seg selv. En eventuell fortielse ligger nødvendigvis etter selve hendelsen i tid. Det krigshistoriske prosjektet blir dermed raskt – og i beste fall – et etterkrigs-, kaldkrigs- eller samtidshistorisk prosjekt.
I motsetning til det som stadig hevdes, insinueres eller antydes, ser jeg ingen tegn til at det ligger en konspirasjon eller maktpolitisk motivasjon bak at noe ikke er så rikt beskrevet i litteraturen som man skulle ønske.
Hovedårsaken er simpelthen at historieskriving er en langsom kvern, og at det akademiske krigshistoriske miljøet lenge var lite. En rikdom av fortellinger fra krigsårene venter derfor på å bli formidlet.
Grunnene til at fortellingene lenge var – og at noen fremdeles er – ufortalt, kan være mange. Historikere er, som alle andre, bare unntaksvis banebrytere. De fleste av oss farges av tiden vi lever i, og treffer valg på grunnlag av det.
For fremtidens okkupasjonsforskere er det godt nytt at mye gjenstår å fortelle
For eksempel: Norske kvinners krigsinnsats ble antagelig et mer opplagt tema i takt med kvinnebevegelsens fremskritt. Det ble av flere grunner lettere å skrive informert om kommunistisk motstand etter den kalde krigens slutt. Skjebnen til jøder i Norge ble aktualisert av den gradvise eksponeringen av holocaust.
Krigsseilere, kvinner i krig, kommunistisk motstand og holocaust i Norge er for tiden viktige okkupasjonshistoriske felt. Det er bra og et tegn på at den okkupasjonshistoriske kvernen nå for alvor har nådd disse temaene.
Seiglivet overbevisning
Verre er det når forestillinger om at noe er «glemt» eller «fortiet» ikke kan begrunnes i faktiske forhold.
Overbevisningen om at den nordnorske krigsopplevelsen er utelatt fra vår kollektive bevissthet, er seiglivet, til tross for at standardverk og skolebøker om krigen omtaler de tre nordligste fylkene helt adekvat.
Partisanene i Finnmark er angivelig glemt, selv om de har fått boklig omtale siden slutten av 1960-årene, i vel så stort monn som andre norske motstandsgrupper.
De to klart største krigshistoriske forskningsprosjektene som har mottatt støtte fra Norges forskningsråd de senere år, er begge viet krigen i nord. En uformell gjennomgang av norske krigsfilmer mellom 1945 og 2016 viser at handlingen i 25 prosent av titlene er lagt til Nord-Norge. Om ikke lenge kommer den utsatte premieren på storfilmen «Kampen om Narvik».
Nye innsikter
Okkupasjonshistoriske prosjekter som tar for seg begivenheter på Nordkalotten, kan være høyinteressante. Hvis de er det, er det ikke fordi de tar for seg noe som er «glemt» eller «fortiet», men fordi de tematiserer interessante hendelsesforløp og anlegger edruelige analytiske perspektiver.
For fremtidens okkupasjonsforskere er det godt nytt at mye gjenstår å fortelle. Å finne et interessant emne som i liten eller ingen grad er blitt beskrevet før, er en glede for enhver historiker.
Hvis det i tillegg finnes gode og kanskje til og med oversette kilder som kan belyse emnet, oppstår en idealsituasjon: Den unge forsker kan etter beste evne avdekke og formidle nye innsikter.
Vi på Norges Hjemmefrontmuseum vil, i kraft av våre arkivsamlinger, gjøre det vi kan for å tilrettelegge for videre studier av okkupasjonsårene.
Men det er mitt håp at fremtidig forskning og formidling av krigshistorien drives frem av genuin interesse for fortid, snarere enn av mer eller mindre konspiratoriske forestillinger om hvem som har «fortiet» eller «glemt» hvem.
