Kronikk

Hvem er tjent med at Stoltenberg blir sentralbanksjef?

  • Jostein Askim
    Professor, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
  • Tobias Bach
    Professor, Institutt for statsvitenskap, UiO
Det representerer noe nytt i norsk sammenheng at en tidligere statsminister og partileder søker seg til en lederjobb i statsforvaltningen, skriver kronikkforfatterne.

Kongeørnen har landet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ledende jurister har forklart at «problemet Stoltenberg» ikke er av juridisk art. Likevel har jussporet fått stor oppmerksomhet de siste dager.

Problemet, slik vi som statsvitere ser det, handler om makt og mistanke om maktbruk. Dels råder det en mistanke om at Arbeiderpartiet, kalt ørnen blant partiene, misbruker regjeringsmakten til å utplassere sine egne i lederstillinger i forvaltningen.

I tillegg kan man mistenke at Stoltenberg får jobben på grunn av og ikke på tross av at han er blant Norges mektigste personer.

Hvor uvanlig er det?

Først noen saksopplysninger. Hvor uvanlig er det egentlig at eks-politikere får ledende posisjoner i forvaltningen i Norge, et land der kvalifikasjonsprinsippet holdes høyt?

Vår forskning viser at om lag én av ti stillinger som leder av direktorater og andre forvaltningsorganer går til eks-politikere. Det er ikke så mange, men samtidig er denne lille gruppen sterkt overrepresentert sammenlignet med andre kandidater.

De slipper dessuten lettere til: En stortingsrepresentant, statsråd eller statssekretær trenger mindre faglig ballast enn en karrierebyråkrat for å bli etatsleder.

Det er ikke entydig slik at regjeringer tilsetter sine egne. Ikke sjelden går lederjobbene til folk med bakgrunn fra et opposisjonsparti.

Det skal derfor ikke svartmales at eks-politikere kan bli toppbyråkrater. Politikere har tydeligvis en kompetanse som kan brukes i «det sivile», og norske politiske ledere har tillit til at selv tidligere politiske motstandere kan tre inn i en rolle som regjeringens tjenere.

Vanskelig å forstå

Sett fra land med en mer polarisert politisk kultur er dette vanskelig å forstå. At toppjobber tildeles eks-politikere, er mange steder uttrykk for at regjeringen tilraner seg politisk kontroll med forvaltningen eller belønner en partivenn for lang og tro tjeneste.

Etter krigen er stillingen som sentralbanksjef blant toppjobbene i forvaltningen som oftest har gått til eks-politikere her i Norge.

De to siste sentralbanksjefene har vært rene fagøkonomer, men de kan nå bli unntaket som bekrefter regelen om at sentralbanksjef-jobben går til eks-politikere.

De kan eventuelt være starten på en ny linje, der Norges Bank er politikerfri sone. Den nye sentralbankloven fra 2019 legger opp til det siste. Den lovfestet at Norges Bank skulle ha betydelig uavhengighet fra regjeringen. Samtidig kan regjeringen snu på det og si at nå som regelverket er så vanntett, kan ingen mistro bankens uavhengighet, selv om vi setter en eks-politiker i sjefsstolen.

Ingen hvem som helst

Men Stoltenberg er ingen hvilken eks-politiker som helst. Sett bort fra at fire statsministre senere ble fylkesmenn, representerer det noe nytt i norsk sammenheng at en tidligere statsminister og partileder søker seg til en lederjobb i statsforvaltningen.

De vanlige veiene videre fra statsministerposten er Stortinget og internasjonale organisasjoner. Men Stoltenberg var relativt ung da han valgte å gå av som partileder og å frasi seg gjenvalg til Stortinget. Han har den dag i dag flere yrkesaktive år igjen, mer enn et seksårig åremål, for eksempel.

At man ikke sparkes ut, men selv velger å forlate politikken, er en ressurs for et senere yrkesliv. I et land som Norge, der de politiske partiene er usedvanlig sterke, er det samtidig et problem, i det minste for visse jobber.

Stoltenbergs popularitet i Ap er fortsatt sterk. Muligens kunne han blitt statsminister igjen, om han selv ønsket det (lignende har skjedd i Ap før). Ikke minst derfor er Stoltenberg og Norges Bank med sin nye uavhengighet en dårlig match. Det hadde paradoksalt nok vært mindre problematisk dersom mannen var persona non grata i Ap.

Hvem vil tjene på dette?

Situasjonen er uansett at rekrutteringssaken er blitt et politisk problem for regjeringen. For å skjønne hvordan problemet oppsto kan man spørre seg: Hvem er egentlig tjent med at Stoltenberg blir sentralbanksjef?

Neppe Regjeringen Støre og Arbeiderpartiet. Saken er allerede en ripe i regjeringslakken, og det kan gå som i 1994, da Regjeringen Brundtland bare så vidt overlevde et mistillitsforslag over tilsettingen av Aps Torstein Moland som sentralbanksjef.

Kanskje blir det mindre etterspørsel etter nordmenn som reiser rundt i verden og belærer andre om godt styresett

Er Norges Bank tjent med det? Neppe. Det finnes ganske sikkert aktører der ute som mister tillit til at landets rentesetting og pensjonsfondsforvaltning skjer isolert fra partipolitiske hensyn, med en partihøvding i sjefsstolen. Dessuten medførte nok det at Stoltenberg meldte seg på, at Norges Bank gikk glipp av gode kandidater, folk som ikke ville se seg slått av en tidligere statsminister. Det ville en ny utlysning kunne vise, men det toget er nok gått.

Hva med den internasjonale anseelsen til Norges styresett? I den grad det registreres hvem som blir sentralbanksjef i lille Norge, må vi nok være forberedt på latterliggjørelse. Betydningen av oljefondet tilsier at ansettelsen vil bli lagt merke til i utlandet. Det er neppe positivt at det gis grobunn for å se på Norge som et bananmonarki, der en liten gruppe mektige personer deler ut makt til seg selv og sine venner. Kanskje blir det mindre etterspørsel etter nordmenn som reiser rundt i verden og belærer andre om godt styresett.

Er så ingen tjent med at Stoltenberg blir sentralbanksjef? Jo, Jens Stoltenberg selv, kongeørnen.

Les også

  1. Høyre skjerper språkbruken om Stoltenberg-middagene: Mener «tilliten til det politiske systemet i Norge» er i spill.

  2. Kjetil Alstadheim: Noen har spist middag sammen

Les mer om

  1. Ledig stilling: Sentralbanksjef
  2. Norges Bank
  3. Jens Stoltenberg