Kronikk

Det ikoniske romvesenet Xenomorf har hovedrollen i Alien-filmene. Men det ble født av en kunstners mareritt | Essay av Karin Hindsbo

  • Karin Hindsbo
    Karin Hindsbo
    Direktør ved Nasjonalmuseet

I denne artikkelserien konfronterer Karin Hindsbo sin egen barndoms frykt. Først ut: Dommedagens bilder.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fremtidens uvisshet har vekket frykt og fascinasjon i mennesket siden tidenes morgen, noe Hollywood-industrien lenge har visst å tjene gode penger på.

Med 1980-tallets kalde krig, atomtrussel og maktbegjærlige statsledere vokste det frem et mylder av morbide grøssere og sciencefictionfilmer som på mer eller mindre subtile måter behandlet tidsånden.

Tar man en kjapp titt på kinolerret eller TV-skjermer i dag, ser vi mange av de samme tendensene. Rå vold, zombier og blodige katastrofer. Samtidig er undertonen mørkere og mer nådeløs.

Karin Hindsbo er direktør for Nasjonalmuseet, utdannet kunsthistoriker og skriver om kunst og kultur i Aftenposten.

Karen Ritzenhoff, professor i kommunikasjon ved Central Connecticut State University, fremhevet i et intervju i amerikanske Daily News i fjor, at terrorangrepene 9. september 2001 markerer et vendepunkt der dommedagsfremstillingene blir stadig barskere.

Og det er ikke rart at skrekkfilmer og dystopier har en egen gjenklang nå, med de senere årenes mange terrorangrep, drastiske klimaforandringer og politisk hardnede fronter. For selv om Godzilla overtok New York under den kalde krigen, var det alltid en sjanse for å overleve.

Nå er det ingen forløsning, ingen happy ending.

Ikke lys i tunnelen

Kanskje er det derfor vi ser at 80-tallets fremste, men også mørkeste filmer våkner til live igjen, og det i enda råere versjoner. Nylig kom en ny film om romvesenet Xenomorf i den legendariske Alien-serien, nemlig Alien: Covenant, regissert av Ridley Scott. Her er det ikke lys i tunnelen. I disse filmene vinner monsteret alltid over mennesket.

At Alien fortsetter å fascinere oss tiår etter tiår, skyldes så klart arbeidet til regissører, skuespillere og produksjonsselskaper, men også i høy grad disse filmenes sterke visuelle univers, der ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene.

Filmene er nemlig bygget på kunsthistoriske referanser, og trekker bevisst inn kunst for å skape helt egne stemninger.

Kunstnerens eget mareritt

Den ikoniske Xenomorf-figuren er for eksempel pr. definisjon et kunstverk. Det fryktinngytende, insektlignende vesenet med stort, deformert bakhode og sylskarpe tenner, er skapt av den sveitsiske kunstneren Hans Rudolf Giger (1940–2014).

Nylig kom en ny film om romvesenet Xenomorf i den legendariske Alien-serien. I de mørke universene der alt håp er ute, får vi både forløsning for frykten og bekreftet våre verste antagelser, skriver Karin Hindsbo.

Det var regissør Ridley Scott som i sin tid fant en bok med Gigers tegninger og hentet kunstneren inn for å videreutvikle figuren og scenografien til Alien – den 8. passasjeren, som kom i 1979.

Gigers kunst spenner bredt. Mest karakteristisk er tegningene av mennesket og maskiner, og groteske mareritt.

Dystre fremtidsscenarioer der inspirasjonen fra kunstnere som surrealisten Salvador Dalí eller symbolisten Arnold Böcklin er tydelig.

Den nå avdøde kunstneren H. R. Giger vant en Oscar for scenografien i Alien – den 8. passasjeren, men flere av de etterfølgende filmer glemte å kreditere kunstneren, selv om de alle bygger på det kunstneriske utgangspunktet, skriver Karin Hindsbo. Her er Giger avbildet med noen av sine marerittaktige verker.

Figuren som siden ble til Alien skal ha vært en del av en slags kunstterapi, der Giger tegnet og malte demoner som forfulgte ham i hans drømmer.

Alien-figuren var altså et ekte mareritt allerede før den ble en del av marerittet til Sersjant Ripley og hennes besetning i det ytre rom. Vi finner detaljerte skildringer av alle de ulike stadiene for Alien-figuren i Gigers bilder: fra egg til snylter, fra nyklekket babyalien til fullvoksent monster.

Tar det kunstneriske universet med videre

Det er denne figuren og den karakteristiske scenografien som, sammen med skuespiller Sigourney Weavers tolkning av Sersjant Ripley, bærer den første Alien-filmen. Det stemningsmettede universet og det makabre romvesenet er noe vi husker.

De etterfølgende tre Alien-filmene tar med seg figuren og universet videre, men endrer sjanger og mytologi. I stedet for å bli en stadig mer utvannet suppe, klarer Alien-filmene å holde seg relevante nettopp på grunn av Xenomorfen som settes inn i nye settinger og stemninger.

I de tre filmene fra 1986, 1992 og 1997 satte ulike regissører – James Cameron, David Fincher og Jean-Pierre Jeunet – hvert sitt avtrykk på filmene. Slik raffineres Alien-figuren. Den tar egenskaper fra sine ulike inkubatorer, blant annet tar den form som en hund i Finchers Alien 3.

Slik er filmene hele veien lojale mot figurens kunstneriske utgangspunkt, selv om de ikke alltid er lojale mot kunstneren.

Giger vant en Oscar for scenografien i Alien – den 8. passasjeren, men flere av de etterfølgende filmer glemte å kreditere kunstneren, selv om de alle bygger på det kunstneriske utgangspunktet.

Spekket med kunsthistoriske referanser

Årets Alien-film bygger videre på Prometheus fra 2012, som introduserte nye dimensjoner og var tenkt som en forløper til Alien-filmene. Ridley Scott er tilbake som regissør i begge disse filmene, og i Alien: Covenant er de kunstneriske inspirasjonskildene sterkt tilbake og tydelig til stede. Hele filmen er full av kunsthistoriske referanser.

Filmen begynner i et nesten tomt, hvitt rom med panoramautsikt til fjellene. Kun fire ting er i rommet: en stol, et flygel, et maleri og en mektig skulptur.

Hovedrollefiguren, en androide, identifiserer gjenstandene én etter én: Carlo Bugatti-tronstolen som han sitter i, et Steinway-flygel og maleriet Kristi Fødsel, av Piero della Francesca. Til slutt døper han seg selv det samme som skulpturen av den italienske renessansekunstneren Michelangelo: David.

Androiden David

Det setter en symboltung ramme for filmen og for androiden David. Slik den italienske designeren Carlo Bugatti skilte seg fra mengden tidlig på 1900-tallet med sine særegne, tunge og unike møbler, skiller også androiden David seg ut som et enestående individ i en ny tidsalder.

Han har også samme interesser som Bugatti: arkitektur, vitenskap og zoologi. Det er likevel skulpturen David androiden henter sitt navn fra. Den lille gjetergutten som overvinner kjempen Goliat i Det gamle testamente. Marmorskulpturen fra 1504 er fem meter høy og regnes som et av de absolutte hovedverkene til Michelangelo.

Statuen David

Den er raffinert, kroppen er nøye modellert i perfekte proporsjoner, ansiktet er utsøkt vakkert. Den skildrer øyeblikket der David utfordrer Goliat, rett før den endelige kampen.

I motsetning til andre skildringer av David, der han gjerne sees med den slagne Goliat, står David alene i Michelangelos utgave. Denne isolerte rollen understrekes også i Piero della Francescas fremstilling av Kristi fødsel fra 1470–1475, bildet som henger på androidens vegg i filmen.

Kristi fødsel av Piero della Francesca.

Det nyfødte Jesus-barnet ligger på bakken, mens jomfru Maria sitter ved siden med hendene foldet. Barnet befinner seg ikke på fanget eller i morens armer, men rett på den rå jorden.

Slik brukes kunsten i filmens åpningsscene til å gi en sterk karakteristikk av androiden David, skaperverket bak ham og handlingen som vil følge.

David utstråler rendyrket perfeksjon, usårlighet, men også ensomhet – og han er på vei inn i sitt livs kamp. Mens han setter seg ved flygelet og spiller Gudenes inntog i Valhall av Richard Wagner, kan vi bare lure på hvem som er gud og hvem som er menneske. Hvem som er venn og fiende.

David ved flygelet.

Alien: Covenant henter også i sine bilder masse inspirasjon fra kunsthistorien. Allerede før filmen kom, ble det sluppet en prolog med tittelen The Last Supper.

Her ser man besetningen fra filmen nyte det siste måltidet før de begir seg ut på den skjebnesvangre ekspedisjonen. Prologen ender med et klipp som resonnerer med Leonardo da Vincis Nattverden fra 1495–1498, der man ser Jesus nyte det siste måltidet med sine disipler.

Av andre kunstneriske inspirasjonskilder til Alien-universet, er det pekt på Gustave Dores dystre og demoniske illustrasjoner til Dantes Guddommelige komedie (publisert av kunstneren selv i 1861) og William Blakes (1757–1827) fantastiske figurer.

Planeten besetningen skal utforske i Alien: Covenant har tydelige referanser til slike klassiske dommedagsskildringer. I tillegg tenkte jeg med en gang på Ophelia av John Everett Millais fra 1852, i scenen der hodet til et kvinnelig besetningsmedlem flyter i vannet.

Kunsthistorisk kavalkade

Mest markant i filmen er likevel referansen til Arnold Böcklin. I en scene vokser hovedverket hans seg plutselig frem, Dødens øy (Toteninsel) fra 1883. Flankert av loddrette klipper står en gruppe høye slanke trær, ensomt, foruroligende og vakkert.

Maleriet Dødens øy av Arnold Böcklin.

Denne komposisjonen og dens særlige stemning er rekonstruert detalj for detalj i filmen. Slik pekes det tilbake til utgangspunktet for den første Alien-filmen: Dødens øy var nemlig et sentralt inspirasjonsverk for H.R. Giger. I tillegg finner vi i androiden Davids egne skisser i filmen en tydelig inspirasjon fra Giger.

Når jeg ser den nye Alien-filmen, er det som en kunsthistorisk kavalkade utspiller seg. Samtidig opplever jeg den samme frykten jeg vokste opp med som barn.

Det finnes paralleller mellom 1980-tallets spenninger og usikkerheten vi opplever i dag, uansett er det ikke uten nostalgi jeg føler på frykten. Det er en særlig klang og gjenkjennelighet i Alien.

Paradoksalt nok føles det nesten trygt å møte den makabre figuren som vi vet kommer til å vinne, selv om det er på menneskets bekostning.

Vi lener oss på referansene våre, bildene fra kunsten seiler rett inn i populærkulturen og påvirker oss, de setter stemninger, de vekker demoner til live. Der, i alle de mørke universene der alt håp er ute, får vi både forløsning for frykten og bekreftet våre verste antagelser.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Anmeldelse av «Alien: Covenant:» Androidens ensomme drømmer

Les mer om

  1. Film
  2. Kunst