Vi glemmer å bygge tett | Thomas Thiis-Evensen
Ingenmannslandet mellom gigantene tilsløres av et florlett grønnsvær over lekende og syklende barn med fletter. Når skal vi begynne å huske igjen?
Har vi glemt noe i byplanleggingen? Oslo er i rivende utvikling. Nye bydeler planlegges fra bunnen av: Hovin, Fornebu, Vippetangen. Og Bjørvika er allerede i sluttfasen med sin Opera, Barcode og Dronning Eufemiasgate.
Det vi har glemt, er å bygge tett. Slik som byer har vært laget i hundrevis av år og som vi valfarter til i pilegrimsflokker: Roma, Barcelona, Paris, Røros, Risør, Amsterdam. Men de er jo gammeldagse, slikt kan vi ikke kopiere i vår dynamiske tidsalder?
I stedet er vi «moderne» og halvkopierer den åpne byen, opprinnelig introdusert av Le Corbusier for rundt 100 år siden med frittstående blokker, lameller og plener.
Landsbyeffekten
Både den tette og den åpne byen ble gitt av tidsbestemte forutsetninger: Den tette byen har korte avstander, bestemt av gående, hest og vogn. Og byer som Firenze og Roma er trange fordi de ble begrenset av ytre forsvarsmurer.Den åpne byen skulle gi folk hygiene, lys og luft etterindustrialismens overbefolkning.
Og begeistringen for bilen ga lange avstander og brede veier: tettstedet ble erstattet av spredtstedet.
Begge disse forutsetningene er borte. Derfor må vi tenke nytt med et eldgammelt utgangspunkt: Byen er først og fremst et sted å være.
I byene må man søke å oppnå «landsbyeffekten» som nå – av alle steder – legges til grunn for nybygging i IT— mekkaet Silicon Valley. Bygger man definerte byrom og tett, nært og variert, påtreffer man mennesker direkte. Dermed oppstår samhandling og samtale, har forskerne erfart.
Slik vil byrommenes form, detaljering og målestokk direkte kunne påvirke vår opplevelse av menneskelig samvær.
Å bygge humanistisk betyr altså ikke å kopiere historiske stiler, men handler om, med vår tids midler, å gjenoppta den tette byens tre grunnelementer: gaten, plassen og kvartalet.
Gaten leder oss fremover
Selve meningen med en gate er at den leder oss fremover mot et endepunkt. Og gaten er offentlig – den tilhører oss alle og brukes av alle. Husene på hver side av gateløpet er derimot private og brukes av individuelle eiere.
Denne enkle «gatens sosiologi» har alltid vært lesbar i den tette byen, og eksemplene er ubegrenset.
I den tette byen innbefattes gaten av sammenhengende vegger, som leder kontinuerlig fremover uten vesentlige brudd før neste kryss.
Samtidig deles veggflatene opp av individuelle fasader som gjerne er høyst forskjellige i både form, farge og detaljering, men som alltid holdes i sjakk av tilnærmede felles gesimshøyder på hver side.
Og i enden betones selve meningen med gaten der blikket slutter. Enten det er et mektige utblikk mot landskapet, slik som Holmenkollåsen for enden av Bogstadveien, som peilepinner i Romas obelisker eller i et glitrende høyhus som Cecar Pellis tårn i Bilbao.
Plassen samler oss
Mens gatens funksjon er å lede oss fremover, er plassens hensikt å samle oss. Gater skal munne ut i plasser, ikke gjennomskjære dem.
Derfor er en plass i den tette byen et sted man får impuls til å slå seg ned, omsluttet av vegger som i et interiør. Igjen er eksemplene utallige. Fra små pustehull rundt et tre i Praha, til Piazza Navona, Romas mektige samlingssted modellert over et antikk stadion.
Ikke ett sted lekker plassen ut av seg selv. Gateinnløpene er som smale snitt i plassveggene, og de mange fasadevariantene temmes av strengt omløpende gesimser.
Eller som den skrånende Birkelunden på Grünerløkka der bare kirketårnet og skolebygningen får bryte ut av den sammenhengende veggen med boliggårder.
For som gaten er plassen et offentlig rom, der bare bygninger som tilhører fellesskapet, ikke privatbygg, får beherske byrommene foran seg – fordi de er i slekt. Derfor dominerer fellesbygget i den tette byen, ikke bare ved sin størrelse, men først og fremst ved sitt aktive samvirke med bylandskapet rundt.
Som kirken og torvet i sentrum av middelalderens byer, Østbanen rett for enden av Karl Johansgate eller Bislett stadion, som siler hele byen inn gjennom innganger og portaler.
Kvartaler som selvstendige øyer
Kvartalet er den tette byens boform, der boligene danner en lukket krets rundt indre gårdsrom. Kvartalet, eller karréen, synliggjør naboskapet, synger Rudolf Nilsen i diktet Nr. 13, der det yrende familielivet holdes sammen i et fellesskap av et mektig «slott».
Kvartalsboligen ble skapt av romerne, brakt videre gjennom århundrene og nådde i Norge sitt foreløpige høydepunkt i bydelen Torshov i Oslo – før drabantlamellene overtok. Som selvstendige øyer i bylandskapetmarkert med hvert sitt navn, er Torshovkvartalene omgitt av travle gater og tette plasser med samlende skulpturer, alleer og store parker.
Gjennom markerte innganger ønskes storbyen velkommen inn til beboernes egen forminskede park som omsluttes av dem selv og er til felles bruk og samlinger.
Her står flaggstangen, juletreet, lekeplassen og langbordet som permanente tilbud på et oversiktlig bo-torg alle må krysse, og der«bymuren» rundt synliggjør trygghet og samhold som er naboskapets mening.
Private rugekasser
Altfor lenge har den åpne byen fått dominere over den tette. Og altfor lenge har det splintrede bybildet fått overdøve det hierarkiske der det er forskjell på hovedgate og sidevei, på plass og gate, på privat og offentlig og på den store målestokk og den lille kroppsnære detalj.
Fremdeles planlegges det nye boligområder med fete frittstående lameller pepret med balkonger formet som private rugekasser.
Her lekker de grønne mellomrommene ut til alle kanter, du vet ikke om du er innenfor eller utenfor, og veiene er bare tilkjørselsårer som ender blindt.
Og hvorfor er blokkene nesten alltid hvite eller i høyden lysegrå, som om alle må gå rundt med pussede tenner?
Alternativet kunne vært fasader som synger ut i vekslende primærfarger eller med varme naturmaterialer, for i det minste å fortelle at også beboere er forskjellige.
I hovedstaden viser både Sørenga og Tjuvholmen et taktskifte mot det tette, mens de første tegningene av Hovinbyen viser hvor langt det er igjen.
Store abstrakte lekeklosser, hvite, gjennomsiktige og flytende, kolliderer med svære høyhus formet som øltønner, også de hvite og gjennomsiktige, men nå med striper på tvers.
Og ingenmannslandet mellom gigantene tilsløres av et florlett grønnsvær over lekende og syklende barn med fletter.
Når skal vi begynne å huske igjen?
Artikkelen har bakgrunn i boken: Thomas Thiis-Evensen: Byens uttrykksformer
Mer å lese:
Erling Dokk Holm om Hovinbyen:
- Slutt å diskutere høyder. Diskuter heller hva som skal være i første etasje
Her lager Magne Furuholmen sin egen skulpturpark:
Lager ny Vigelandspark på oppdrag fra Røkke
Ny utstilling i Oslo:
Bruker tegneserier for å forklare arkitektur
Karianne Bjellås Gilje:
